Bøker: Romandebut befrukter forskningen

Kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen har nylig debutert som romanforfatter. Den skjønnlitterære skriveprosessen har allerede fått konsekvenser for hvordan forskeren skriver fagtekster.

Publisert
Wencke Mühleisen mener hun vil dra nytte av sin erfaring med skjønnlitterær skriving når hun som forsker skal skrive fagtekster.
Wencke Mühleisen mener hun vil dra nytte av sin erfaring med skjønnlitterær skriving når hun som forsker skal skrive fagtekster.

Boka Jeg skulle ha løftet deg varsomt over er basert på selvbiografisk stoff.

Den handler blant annet om hvordan mor og datter har levd sine liv under helt ulike betingelser.

Wencke Mühleisen, som forsker ved Nettverk for kjønnsforskning, Universitetet i Stavanger, skriver om utilstrekkelighet, avstand og nærhet i sitt forhold til mora.

Et annet rom

Som forsker er Mühleisen også skrivende. Senest i fjor var hun redaktør sammen med Åse Røthing for boka Norske seksualiteter. Nå debuterer den medievante forskeren som skjønnlitterær forfatter.

Hvordan oppleves det? 

– Det føles jomfruelig. Det å skrive skjønnlitterært fører til at jeg befinner meg i et annet mentalt og emosjonelt rom enn når jeg skriver faglig. Også mottakelsen av romanen er annerledes enn det jeg er vant til fra før som faglitterær forfatter.

– Både det å skrive romanen og diskusjonen rundt går inn i et annet kretsløp. Mottakelsen er ulik, journalistene er nye for meg, ja alt er spennende og nytt, sier Mühleisen.

– Hvordan er det å skrive skjønnlitterært versus den akademiske sjangeren?

– Jeg har opplevd det som en utrolig spennende utfordring å jobbe sammen med en konsulent og en redaktør og i et annet språkleie enn det jeg vanligvis skriver i. Det subjektive og konkret forankrede – altså det steds- og tidsspesifikke – er så avgjørende for at en skjønnlitterær tekst skal fungere.

– Dette er også tilfellet med fagskrivingen, men i fagtekster kan jeg lettere gjemme meg bak generelle påstander og abstrakte formuleringer. Det har derfor vært en viktig påminnelse for meg å bli mer konkret i fagskrivingen.

– Det er klart at vi trenger de generelle og fagspesifikke begrepene, men noen ganger fungerer de på et abstrakt påstandsnivå, som man kan skjule seg bak, forklarer Mühleisen.

Hybridformater

Sjangerdiskusjon er et stadig tilbakevendende tema for mange som er opptatt av å fortelle og hvordan noe kan fortelles. Også Mühleisen har fokus på dette.

– Jeg er ikke opptatt av å rive ned skillene mellom sjangrene, men jeg mener sjangrene kan belyse og befrukte hverandre. Det er ikke bare innenfor kunst og litteratur at sjangrene blandes og hybridformer dannes.

– Det samme er tilfelle for journalistikk og forskningslitteratur. Eksperimentering med sjangre har særlig foregått i fag som antropologi og etnografi, men sprer seg nå også til andre fagfelt som medie- og kjønnsforskning.

– Blir du en bedre faglitterær forfatter ved å være begge sjangrene bevisst?

– Jeg kan håpe på det. Skriveprosessen med denne boka har fått konsekvenser for hvordan jeg skriver fag. Det gjelder både den subjektive forankringen i forhold til tekst, tema, tilnærmingsmåter, som konkretiseringen av det jeg skriver om.

Diffuse morsrelasjoner

Wencke Mühleisen skriver om avstand og nærhet til sin nå avdøde mor i romanen Jeg skulle ha løftet deg varsomt over.
Wencke Mühleisen skriver om avstand og nærhet til sin nå avdøde mor i romanen Jeg skulle ha løftet deg varsomt over.

Susanne Christensen i Klassekampen skriver i sin anmeldelse at Mühleisens bok om morsrelasjonen står i kontrast til et annet aktuelt romanprosjekt, Karl Ove Knausgårds Min kamp, som blant annet handler om Knausgårds relasjon til sin egen far.

Farsrelasjoner som tema for en roman, har noen åpenbare fordeler; blant annet at det finnes noe å rive ned, noe å destruere og sørge over. Så ikke med en morsfigur.

– Morsrelasjonen er framfor alt mer diffus. Faren står tradisjonelt ikke bare for en nær omsorgsposisjon – noen ganger nettopp ikke, men som en representant for det samfunnsmessige. Det er derfor vi snakker om litterære fadermord, som altså innebærer et oppgjør med forrige generasjon.

– Graden av identifikasjon mellom døtre og mødre i konvensjonelle familier er tett, intim og ofte fylt av vanskelige følelser – til tider invaderende grenseoverskridelser, forklarer forfatteren som åpenbart har klart å formidle noe av dette i romandebuten.

– Har det vært vanskelig å skrive om din relasjon til din egen mor?

– Det har hatt en nødvendighet i seg og har ført til at relasjonen, selv etter hennes bortgang, er levende og forbausende nok, endrer seg.