Kjetil Fadnes og Andreas Mickelson fra Norsk institutt for biovitenskap (NIBIO) har begge vært ute noen feltdager før. Til sammen har de trolig rundt åtte tusen dager i felten, fordelt på Andreas sine 40 og Kjetils 10 år i felt.

De skulle med andre ord være godt kvalifisert for å holde dagens feltkurs i feltbefaringer.

Målet for dagens befaring var Østerøya og Vesterøya i Sandefjord kommune. (Se kart under)

Kart er ferskvare

Kart som skal vise landets ressursgrunnlag, må gi et så korrekt bilde som mulig. Fagfolk kaller det å beskrive arealtilstanden når de klassifiserer og registrerer jord- og skogressursene.

– Kartinformasjonen skal fortelle om potensialet til jorda og skogen, og gi informasjon om verdigrunnlaget i ressursene, sier geolog Kjetil Fadnes.

Gir jorda grunnlag for matproduksjon eller ikke? Kan den pløyes,  høstes med maskin eller brukes til eng og beite? Eller er den gjengrodd og ikke lenger drivverdig? Slike spørsmål er viktige å svare på.

– Flyfoto som blir saumfart fra kontorpulten, kan gi svar på mye, men i enkelte tilfeller må vi ut i naturen for å sjekke tilstanden, sier Fadnes. 

Kommunene har en viktig del av ansvaret for at kartene med jord- og skogressurser er oppdaterte og til å stole på. De brukes til konsekvensutredninger, arealplanlegging og i søknader om ulike tilskuddsordninger i landbruket.

Felles forståelse er viktig

Kursdeltakerne vandrer gjennom Vestfold-landskapet fra den ene problemstillingen til den neste. Underveis får de repetert begrepene som brukes, eller klassifikasjonssystemet som fagfolkene ville sagt. 

Riktig forståelse av klassifiseringsbegrepene er viktig for at informasjonen skal bli formidlet likt i alle kommuner, uavhengig av hvem som registrerer den. I løpet av får deltakerne mange gode tips til hva de bør se spesielt etter og hvordan de bør vurdere og klassifisere.

Planter som tåler beiting

Når fagfolk vurderer kulturlandskapet, ser de gjerne etter planter som blir stimulert til vekst og fornyelse av beiting.

– Dyr som beiter, tråkker og gjødsler marka. De er landskapspleiere av rang. Ikke bare holder de skogen nede, men de gir og liv til visse typer vekster som bare trives når de blir brukt, forteller Fadnes.

Slike planter kalles beitevekster.

Disse plantene kjennetegnes ved at de vokser fra grunnen og opp, som et hårstrå, og ikke bare er stilk som vokser i lengde over bakken.

Kulturgras kalles noen, mens andre er beitetålende urter. Engkvein, rapparter og sølvbunke er eksempler på den første, mens hvitkløver, ryllik og løvetann er beitetålende urter. Og så gullaks, da:

– Mmm, denne smaker jeg er gullaks, smatter Andreas Mickelson og tygger lett på en stilk.

Ifølge ham er dette et beitegras med god smak.

– Det smaker av kumarin – og brukes som aroma i parfyme, Chanel no. 5, og som smakstilsetting i vodka. Noen ganger.

Den dagen beitedyrene forsvinner, vil skogen overta arealet sammen med planter og trær som hører skogen til. En annen vegetasjon gjør seg gjeldende, og kulturlandskapet vil forandre seg.

Skal tidligere beitemark tas i bruk igjen eller ny opparbeides, må det påregnes noen år med bearbeiding og dyr i arbeid før marka gir fullverdig beite.

NIBIO gjennomfører årlig slike fylkesvise feltdager, men ikke alle fylker får besøk hvert år. Turnusen er rundt seks fylker årlig. Det vil si at det er tre år siden sist et slikt kurs i feltarbeid ble holdt i Vestfold.

Sandefjord var vertskommune denne gangen og hadde funnet fram til relevante eksempler i sitt nærområde.

[gallery:1]

Når størrelsen teller

Dagens befaring viste seg også nyttig for å få fram betydningen av å følge reglene for registrering. Det fins en grense for hvor små detaljer som skal tegnes inn i kartet. Noe kan utelates fordi det ikke betyr noe i agronomisk sammenheng. Dessuten er det viktig at alle som registrerer informasjonen, forholder seg til reglene på samme måte.

Informasjonen som legges inn brukes i «Gårdskart på Internett». Tjenesten brukes hyppig ved vurdering av landbrukstilskudd, i odels- og konsesjonssaker og andre saker der arealgrenser og arealstatistikk er av betydning.

Parkeringsplass på gulrotjord

Arealet på en parkeringsplass på Vesterøya var klassifisert som «åpen fastmark», altså som ikke egnet for jord- eller skogbruk. Etter befaringen ble det omklassifisert til «fulldyrka jord».

Selv om arealet brukes til parkeringsplass nå, har det potensial for jordbruk. Det er tilstanden som skal beskrives.