Landbrukskartlegger Andreas Mickelson holder opp en rødsvingel. Den tåler mer salt enn mange andre planter og fins gjerne på sletter i nærheten av sjø og hav som her i Bøkilen. John Ramberg (Tønsberg og Tjøme kommuner), Rolf Magne Vindenes (Horten kommune) og Lars Gladhaug (Larvik kommune) følger nøye med. (Foto: Kjersti Kildahl, NIBIO)
Landbrukskartlegger Andreas Mickelson holder opp en rødsvingel. Den tåler mer salt enn mange andre planter og fins gjerne på sletter i nærheten av sjø og hav som her i Bøkilen. John Ramberg (Tønsberg og Tjøme kommuner), Rolf Magne Vindenes (Horten kommune) og Lars Gladhaug (Larvik kommune) følger nøye med. (Foto: Kjersti Kildahl, NIBIO)

Sørger for at kartet stemmer med terrenget

Spørsmålene var mange og dagen varm da landbruksfolk fra 13 Vestfold-kommuner møtte på kurs for å lære hvordan de klassifiserer og registrerer jord- og skogressurser. Vi ble med to erfarne fagfolk på kurs i feltbefaringer.

Publisert

Artikkelen er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer

Fact: Click to add text

Folk i felt

Feltsesongen er viktig for mange av NIBIOs ansatte. I løpet av noen få hektiske dager og uker skal det samles inn store mengder data – fra skogen, fra fjellet, fra åkeren, fra drivhuset, fra frukthagen, fra jorda og fra havet. Data som senere skal analyseres og danne grunnlag for rapporter, kart og vitenskapelige publikasjoner.

I en artikkelserie fra Nibio kan du lese om hva forskerne egentlig holder på med på feltarbeid.

Her kan du lese flere saker fra forskere i felt. 

Omdrev og kartoppdatering

Ofte brukes ordet «omdrev» for å beskrive hvor ofte et kart blir oppdatert. Begrepet er da knyttet til å sammenligne eksisterende kartgrunnlag med nye flyfoto for å se endringer. Denne oppgaven har NIBIO ansvar for.

Slike gjennomganger kan skje hvert fjerde til sjuende år avhengig av situasjon og behov. Den kontinuerlige oppdateringen har kommunene selv ansvar for.

Behovet fanges gjerne opp i forbindelse med saksbehandling knyttet til jord- og skogbruksareal. Da må det ofte gjøres befaringer i felt for å sjekke ut de faktiske forholdene.

Kjetil Fadnes og Andreas Mickelson fra Norsk institutt for biovitenskap (NIBIO) har begge vært ute noen feltdager før. Til sammen har de trolig rundt åtte tusen dager i felten, fordelt på Andreas sine 40 og Kjetils 10 år i felt.

De skulle med andre ord være godt kvalifisert for å holde dagens feltkurs i feltbefaringer.

Målet for dagens befaring var Østerøya og Vesterøya i Sandefjord kommune. (Se kart under)

På kartet over Østerøya er befaringsområdet framhevet med egne farger. Standardiserte farger angir klassifikasjon av ulike typer jord- og skogbruksareal. (Foto: (Kart: NIBIO))
På kartet over Østerøya er befaringsområdet framhevet med egne farger. Standardiserte farger angir klassifikasjon av ulike typer jord- og skogbruksareal. (Foto: (Kart: NIBIO))

Kart er ferskvare

Kart som skal vise landets ressursgrunnlag, må gi et så korrekt bilde som mulig. Fagfolk kaller det å beskrive arealtilstanden når de klassifiserer og registrerer jord- og skogressursene.

– Kartinformasjonen skal fortelle om potensialet til jorda og skogen, og gi informasjon om verdigrunnlaget i ressursene, sier geolog Kjetil Fadnes.

Gir jorda grunnlag for matproduksjon eller ikke? Kan den pløyes,  høstes med maskin eller brukes til eng og beite? Eller er den gjengrodd og ikke lenger drivverdig? Slike spørsmål er viktige å svare på.

– Flyfoto som blir saumfart fra kontorpulten, kan gi svar på mye, men i enkelte tilfeller må vi ut i naturen for å sjekke tilstanden, sier Fadnes. 

Kommunene har en viktig del av ansvaret for at kartene med jord- og skogressurser er oppdaterte og til å stole på. De brukes til konsekvensutredninger, arealplanlegging og i søknader om ulike tilskuddsordninger i landbruket.

Fra Bøkilen i Hafalen. Yngre løvskog har vokst fram etter at arealet opphørte som beite. Naturen er i ferd med å ta kulturmarka tilbake. I forgrunnen vokser takrør. (Foto: (Kjersti Kildahl, NIBIO))
Fra Bøkilen i Hafalen. Yngre løvskog har vokst fram etter at arealet opphørte som beite. Naturen er i ferd med å ta kulturmarka tilbake. I forgrunnen vokser takrør. (Foto: (Kjersti Kildahl, NIBIO))

Felles forståelse er viktig

Kursdeltakerne vandrer gjennom Vestfold-landskapet fra den ene problemstillingen til den neste. Underveis får de repetert begrepene som brukes, eller klassifikasjonssystemet som fagfolkene ville sagt. 

Riktig forståelse av klassifiseringsbegrepene er viktig for at informasjonen skal bli formidlet likt i alle kommuner, uavhengig av hvem som registrerer den. I løpet av får deltakerne mange gode tips til hva de bør se spesielt etter og hvordan de bør vurdere og klassifisere.

I denne glenna ved Bøkilen fins fortsatt kulturplanter og beitevekster. Det er planter som trenger nyttebruk som tråkk og beiting for å vokse og fornyes. Tidligere var dette beitemark. (Foto: Kjersti Kildahl, NIBIO)
I denne glenna ved Bøkilen fins fortsatt kulturplanter og beitevekster. Det er planter som trenger nyttebruk som tråkk og beiting for å vokse og fornyes. Tidligere var dette beitemark. (Foto: Kjersti Kildahl, NIBIO)

Planter som tåler beiting

Når fagfolk vurderer kulturlandskapet, ser de gjerne etter planter som blir stimulert til vekst og fornyelse av beiting.

– Dyr som beiter, tråkker og gjødsler marka. De er landskapspleiere av rang. Ikke bare holder de skogen nede, men de gir og liv til visse typer vekster som bare trives når de blir brukt, forteller Fadnes.

Slike planter kalles beitevekster.

Disse plantene kjennetegnes ved at de vokser fra grunnen og opp, som et hårstrå, og ikke bare er stilk som vokser i lengde over bakken.

Kulturgras kalles noen, mens andre er beitetålende urter. Engkvein, rapparter og sølvbunke er eksempler på den første, mens hvitkløver, ryllik og løvetann er beitetålende urter. Og så gullaks, da:

– Mmm, denne smaker jeg er gullaks, smatter Andreas Mickelson og tygger lett på en stilk.

Ifølge ham er dette et beitegras med god smak.

– Det smaker av kumarin – og brukes som aroma i parfyme, Chanel no. 5, og som smakstilsetting i vodka. Noen ganger.

Den dagen beitedyrene forsvinner, vil skogen overta arealet sammen med planter og trær som hører skogen til. En annen vegetasjon gjør seg gjeldende, og kulturlandskapet vil forandre seg.

Skal tidligere beitemark tas i bruk igjen eller ny opparbeides, må det påregnes noen år med bearbeiding og dyr i arbeid før marka gir fullverdig beite.

Jordprøven Kjetil Fadnes tar, viser at her fins matjord som kan pløyes og for eksempel brukes til eng og beite. Spor av rust forteller om tilgang på luft, og at jorda ikke er vannmettet. Den er derfor også fast nok til å kjøres på. Fra venstre Fadnes, Lars Gladhaug (Larvik kommune), Marit Grimsrud (Lardal kommune), Gry Gulliksen (Sandefjord kommune) og Sanela Jacobsen (Andebu og Stokke kommuner). (Foto: Kjersti Kildahl, NIBIO)
Jordprøven Kjetil Fadnes tar, viser at her fins matjord som kan pløyes og for eksempel brukes til eng og beite. Spor av rust forteller om tilgang på luft, og at jorda ikke er vannmettet. Den er derfor også fast nok til å kjøres på. Fra venstre Fadnes, Lars Gladhaug (Larvik kommune), Marit Grimsrud (Lardal kommune), Gry Gulliksen (Sandefjord kommune) og Sanela Jacobsen (Andebu og Stokke kommuner). (Foto: Kjersti Kildahl, NIBIO)

NIBIO gjennomfører årlig slike fylkesvise feltdager, men ikke alle fylker får besøk hvert år. Turnusen er rundt seks fylker årlig. Det vil si at det er tre år siden sist et slikt kurs i feltarbeid ble holdt i Vestfold.

Sandefjord var vertskommune denne gangen og hadde funnet fram til relevante eksempler i sitt nærområde.

[gallery:1]

Når størrelsen teller

Dagens befaring viste seg også nyttig for å få fram betydningen av å følge reglene for registrering. Det fins en grense for hvor små detaljer som skal tegnes inn i kartet. Noe kan utelates fordi det ikke betyr noe i agronomisk sammenheng. Dessuten er det viktig at alle som registrerer informasjonen, forholder seg til reglene på samme måte.

Informasjonen som legges inn brukes i «Gårdskart på Internett». Tjenesten brukes hyppig ved vurdering av landbrukstilskudd, i odels- og konsesjonssaker og andre saker der arealgrenser og arealstatistikk er av betydning.

I områder klassifisert som fulldyrka jord, skal åkerholmer tegnes inn når de er større enn 0,2 dekar. Holmen på bildet var under grensen og skulle ikke vært gjengitt i kartet. Feil kan skje, og befaring er nyttig, men akkurat denne kunne vært korrigert fra skrivebordet via flyfoto og kartverktøy. (Foto: Kjersti Kildahl, NIBIO)
I områder klassifisert som fulldyrka jord, skal åkerholmer tegnes inn når de er større enn 0,2 dekar. Holmen på bildet var under grensen og skulle ikke vært gjengitt i kartet. Feil kan skje, og befaring er nyttig, men akkurat denne kunne vært korrigert fra skrivebordet via flyfoto og kartverktøy. (Foto: Kjersti Kildahl, NIBIO)

Parkeringsplass på gulrotjord

Arealet på en parkeringsplass på Vesterøya var klassifisert som «åpen fastmark», altså som ikke egnet for jord- eller skogbruk. Etter befaringen ble det omklassifisert til «fulldyrka jord».

Selv om arealet brukes til parkeringsplass nå, har det potensial for jordbruk. Det er tilstanden som skal beskrives.

Jordprøver fra parkeringsplassen viser cirka 20 centimeter matjord i det øverste laget, nærmest kamera. Det betyr at den tidligere har vært pløyd og dyrka. Sandinnholdet tyder på jorda kan egne seg for gulrotproduksjon. (Foto: Kjersti Kildahl, NIBIO)
Jordprøver fra parkeringsplassen viser cirka 20 centimeter matjord i det øverste laget, nærmest kamera. Det betyr at den tidligere har vært pløyd og dyrka. Sandinnholdet tyder på jorda kan egne seg for gulrotproduksjon. (Foto: Kjersti Kildahl, NIBIO)