– Arbeidet tok ni måneder, så man kan si at dette er min baby, sier Per Åsmund Omholt.

Han har jobbet med selve doktorgraden i fire år, men ni måneder gikk med til å behandle 500 slåttetranskripsjoner. Disse måtte oversettes fra transkripsjon til tallmateriale, for så å bli lagt inn i et dataprogram.

Dette egenutviklede programmet gjør det mulig å søke etter egenskaper i slåttene. Om man for eksempel vil vite hvor mange tredelte taktslag det er i springar på trollstemt fele, er det bare å slå seg løs.

– Det finnes rundt 5000 slåtter som kunne vært tatt med i analysene, og materialet kunne gjerne vært større. Men slåttene må skrives inn note for note, og jeg er fornøyd med et representativt utvalg på ti prosent, forteller Omholt.

Kultur, ikke instrumenter

Det er en gjengs oppfatning at slåttenorge er delt i to områder, som Omholt definerer som sørvest og nordøst. Tidligere har det vært antatt at det er forskjellene på instrumentene som har vært de viktigste, med hardingfele på den ene siden og vanlig fele på den andre.

Arbeidet til Omholt viser derimot at det er snakk om kulturgrenser, uavhengig av instrumenter.

– Det kan ha noe med hvor folk har reist, handelsplasser, og hvilke deler av Norge som fikk impulser utenfra, mener Omholt, og nevner blant annet den sterke tilknytningen Bergen hadde til Tyskland under hansatiden.

– Under sommersesongen var rundt en tredjedel av innbyggerne i Bergen tyske. Det finnes danser i Bayern som har mange likheter med de norske, og som gjerne kunne vært springar. Musikken og dansen kan ha spredt seg gjennom kontakten med kontinentet, forklarer han.

Bedre bevart i Norge

Dette kunne ha blitt undersøkt ved å mate tysk folkemusikk fra denne tiden inn i dataprogrammet, men ifølge Omholt er lite av dette materialet blitt bevart.

Mens den norske bonden ble et nasjonalromantisk ikon, skjedde det ikke noe tilsvarende i Tyskland.

– Denne musikken og kulturen har slått mer rot i Norge, og blitt populær i bygdebefolkningen. Den har holdt seg på samme måte i lang tid på grunn av at blant annet bryllup er så tradisjonsbundne, forteller han.

Analyserer variasjoner

Den digitale analysen han har utført, har konsentrert seg om tre variabler: Tonehøyde, varighet og strøkretning. Hver enkelt tone i slåttene er plottet inn med disse verdiene.

– Blant annet har jeg sett at toneutvalget som er brukt er veldig likt. De melodiske intervallene er mer forskjellig. I Gudbrandsdalen blir sekundintervallen mest brukt, i Setesdalen går det i terser.

Han har også vist at slåttene fra sørvestlandet gjennomgående begynner høyt, og har en fallende kurve. Ifølge Omholt kan dette være et tegn på at musikken er gammel.

I tillegg viste datamaterialet at i nordøst spilles det veldig mye på E-strengen, den lyseste. I sørvest brukes den grove D-strengen mest.

– Dette følger ikke helt skillet mellom hardingfele og vanlig fele. Jeg hadde en anelse om at det var slik, men det var spennende å se at det var så tydelig, sier Omholt.

Grunnene til dette skillet kan være mange. Blant annet finnes en teori om at melodier spilt på feler med tre strenger, gjerne ble løftet opp til den lyseste strengen da fjerdestrengen ble lagt til felen. Den akustiske forskjellen på hardingfeler og vanlige feler blir også nevnt.

Per Spelmann

Omholt er selv utøvende felespiller, og sier at han aldri kunne gjort doktorgradsarbeidet uten denne bakgrunnen.

– Om man foretrekker å lytte, blir tørr statistikk lite meningsfylt. Men jeg mener moderne teknologi gjør det lettere å lete etter forskjeller, sier Omholt.

Han forteller at han kan ”skru over knappen” fra å være musiker til å være forsker.

– Det er viktig i arbeidet at jeg selv er spellemann. Motivene måtte plukkes ut etter skjønn, og det hadde vært helt umulig om jeg ikke hadde spilt selv, sier han.

Nå funderer han på om dataprogrammet og –materialet kan tilgjengeliggjøres for andre.

Bakgrunn:

Per Omholt er høgskolelektor ved Høgskolen i Telemark, og utøvende musiker på hardingfele, fløyte, gitar og i kveding. Han disputerte nylig for doktorgraden ved Universitetet i Bergen.