Helt fra vikingtiden og fram til 1900-tallet var møllestein og kvernstein en svært verdifull handelsvare.

Disse steinene var helt nødvendige i tusenvis av kvernhus og håndkverner rundt om i Norge og nabolandene.

Møllesteinene er forholdsvis store steiner som ble drevet av enten vann eller vind i en mølle. Kvernsteinene er mindre, og de ble drevet av muskelkraft. Formålet var det samme: De ble brukt til å kverne korn, den viktigste næringskilden.

Historisk svart hull

Da forskningsprosjektet Millstone startet opp i 2009, lurte forskerne på hva møllesteiner og kvernsteiner kan fortelle oss. I ettertid har de undersøkt tusenvis av slike steiner.

Forskerne har vært i dukkestuer, i museumsarkiver, i felten i steinuttak, i skipsvrak på havets bunn, de har undersøkt tollister og rettsprotokoller.

• Les også: Da mel ble til med håndkraft

Gjennom et møysommelig detektivarbeid har geologer, arkeologer og historikere fylt et historisk svart hull i Norge og Europa. Prosjektet er del av Forskningsrådets program Miljø 2015.

– Vi har begynt å se konturene av et bilde med mange dimensjoner. Bruk og produksjon av møllestein og kvernstein strekker seg over lang tid, volumet er stort og handelen er utstrakt, sier prosjektleder Gurli Meyer fra Norges geologiske undersøkelse (NGU).

Ved å finne ut hvor kvernsteiner og møllesteiner rundtom i Norge og nabolandene våre kommer fra, har forskerne kartlagt tidligere tiders handelsmønstre. De har også opparbeidet seg mye kunnskap om en industri som lenge var levebrødet til mange norske arbeidere.

– I norsk historie har det alltid vært mye kunnskap om jordbruk, sæterdrift, malmgruver og jakt. Men uttak av naturstein til nyttegjenstander har vi visst lite om. Nå har vi fått en hel skattekiste av informasjon, sier Meyer.

Der det hele begynte

Det finnes en rekke kvernsteinsbrudd i Norge. Noen har bare forsynt de nærmeste bygdene, andre steder har kvernsteinsproduksjonen hatt betydning for hele landsdeler.

Hyllestad i Sogn og Fjordane var tidlig ute med å bli storprodusent av møllesteiner og kvernsteiner. Allerede i vikingtiden var det stor eksport herfra til Danmark og det som i dag er Sør-Sverige. Den siste steinen ble brutt ut av fjellet i 1929.

– Hyllestad forsynte hele Skandinavia i vikingtida og middelalderen. Men i perioden rundt svartedøden ble det vanskelig. Og etter hvert skulle bruddene i Selbu gjøre det enda vanskeligere for Hyllestad, forteller Meyer.

Bruddene i Saltdal, Vågå og Brønnøy skulle også få stor betydning. Men da Selbusteinen inntok markedet, trolig på 1500-tallet, overgikk den alle andre.

Selbu invaderer markedet

I Selbu i Sør-Trøndelag klarte steinbruddarbeiderne å lage steiner som var større enn andre steder, og de tok nesten helt over markedet i Norge. Det ble også sendt stein til Russland.

– Vi tror det hadde med bruddteknikk og kvalitet å gjøre. Folk ville ha større og tjukkere steiner, det var etterspørselen som drev markedet, og til slutt var det bare Selbu som kunne levere, sier Meyer.

I tillegg hadde kjøpmennene i Selbu et stort distribusjonsnettverk.

– Ifølge tollistene i Trondheim hadde kjøpmennene i Selbu kontakt med folk som drev med utskiping i alle havner. Det var mye logistikk for å transportere de store steinene, men det har vært lønnsomt, forteller Meyer. 

Slutten på et eventyr

Så, tidlig på 1900-tallet, finner industrien en annen måte å kverne korn på. Valsemøller og andre typer kverner tar over, og de møllene som holder fram med steinkvern går over til støpte steiner.

Hva skjer da, med stedene der steinuttakene har vært områdets hjørnesteinsbedrift?

– Vi tipper at arbeiderne fra steinuttakene brukte kompetansen sin på nye måter. Eldre mennesker i Selbu har fortalt at de gikk over til å bygge murer, veier og jernbanelinjer, og det finnes også noe bildemateriale som tyder på dette, sier Meyer.

På denne tiden var det også et overskudd av arbeidskraft i Norge. Emigrasjonen til USA var intens, og utflyttingen fra Selbu var særlig stor.

Men mens smeder, gårdbrukere og snekkere står oppført med titler i emigrasjonslistene i Trondheim, er det ingen som vet hvorvidt kvernsteinsarbeiderne var blant de mange som søkte lykken på andre siden av Atlanterhavet. De hadde nemlig ingen yrkestittel.

– Intervjuer med eldre i Selbu tyder på at folk ikke har vært så stolte av denne typen arbeid. De knytter det til helt andre ting enn oss. For dem handler det kanskje om en lang reise over fjellet, menn som var borte hele vinteren, ulykker og tap av menneskeliv, sier Meyer.

Forskningsprosjektet har imidlertid gjort unge i Selbu nysgjerrige. De besøker bruddene i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark, og de får opplæring i maling av korn.

En historie tæres bort

De fleste av landets mange gamle kvernhus får ingen skoleklasser på besøk. I stedet står de der så beskjedent ved bekkene og tæres sakte bort, eller de tjener som dukkestuer for barn og barnebarn.

– Noen få kvernhus er holdt godt ved like og tjener i dag som bittesmå museer. De representerer en utrolig historie om matproduksjon, håndtverk og handel, avslutter Meyer.