– Hva som er grunnen til at en film ikke lykkes er gjerne sammensatt, sier filmviter Tore Helseth ved Høgskolen i Lillehammer.

Han har nylig analysert filmen basert på suksessromanen som ble gitt ut fem år tidligere i 1950.

Lite fengende tema

I romanen Trost i taklampa tar Prøysen et oppgjør med bygderomantikken og skildrer flukten fra landsbygda. Hovedpersonen Gunvor Smikkstugun har flyttet til byen for å jobbe, og vi følger henne gjennom noen sommeruker hvor hun er på besøk i hjembygda i Hedmark.

Gunvor har klart seg bra i byen, og dette skaper etter hvert konflikt og forargelse blant hennes sambygdinger. Bygdefolket er ikke nådig mot henne og mener hun har sviktet dem ved å flytte.

Filmen spiller tydelig på spenningen mellom by og land og tegner et bilde av det norske samfunnet i etterkrigsårene.

– Det kan være at filmens tema ikke var noe folk flest var så opptatt av. Fortellinger om byen og det moderne preget ellers filmproduksjonen i Norge, og de fleste av regissørene kom fra Oslo-området. De fant i liten grad inspirasjon i Prøysens verden, mener Helseth.

Mangler happy ending

En annen grunn til manglende suksess, mener Helseth kan være at flere komedier på den tiden hadde en såkalt happy ending, i tillegg til at de var mer tradisjonelle i formen.

I norsk film var det ikke vanlig å gjøre ting annerledes, og i Trost i taklampa er det ingen lykkelig slutt.

– Typiske ekteskapskomedier som Vi gifter oss med Henki Kolstad og Inger Marie Andersen i hovedrollene ble meget populære, sier han.

Trost i taklampa var på mange måter en annerledes komedie, mer modernistisk, med ironisk snert og uten happy ending.

Prøysen som forteller

Av andre uvanlige grep i filmen var bruken av fortellerstemme.

– I norsk film var det uvanlig å bruke en aktiv fortellerstemme, og når det ble gjort i Trost i taklampa har det nok noe med Alf Prøysens berømmelse på den tiden å gjøre, sier Helseth.

Prøysen hadde en enorm kjendisstatus som en av våre mest folkekjære diktere, i tillegg til en lett gjenkjennelig stemme fra opptredener på radio.

– Når fortelleren er så aktiv som her, fungerer det som et illusjonsbrudd, sier Helseth.

Filmens distributør spilte også på Prøysens kjendisstatus i markedsføringen av filmen. Filmplakatens viktigste budskap var at Prøysen synger og forteller.

Bryter med fortellingens illusjon

Men Prøysen er ikke bare filmens aktive forteller. I Trost i taklampa synger, kommenterer og harselerer han med de ulike personene i filmen.

Han dukker til og med opp i togkupeen hvor Gunvor sitter på vei tilbake til byen etter endt besøk: «Gunvor, dette gikk ikke så bra», sier Prøysen, før han synger en avsluttende sang. Toget går og filmen er slutt.

Regissøren Erik Borge var opptatt av den tyske dramatikeren Bertolt Brecht og hans teorier om å bryte fortellingens illusjon. Og det er nettopp det han gjør her.

– Prøysen selv er jo ikke en del av fortellingen i Trost i taklampa, så når han plutselig dukker opp i avslutningen blir det et morsomt og merkelig innslag, et tydelig regigrep, som gjør dette til annerledes film, sier Helseth. 

Bruk av jazzmusikk

«Trippe-tripp mot barndomshjem, ingen veit a Gunvor kjem, som ei Rita Hayworth går a rett mot hjemmets dør». Slik slutter sangen som innleder filmen Trost i taklampa.

Den jazzaktige musikken fra åpningssekvensen høres på lydsporet, og vi følger Gunvor der hun stolt sprader av garde akkompagnert av filmmusikken.

På den måten brytes grensen mellom fortellende og ikke-fortellende musikk. Slik oppstår det enda et illusjonsbrudd i filmen.

– Prøysen var kritisk til romantiseringen av bygda. Derfor er det et poeng at jazzen hører til i byen og er for det meste et urbant fenomen. Det er en stor kontrast til bygdelivet. Gunvor har da også med seg en grammofon med jazzmusikk da hun kommer til hjembygda, sier Helseth.

Alf Prøysen skal ha vært svært fornøyd med filmen.

– Det hadde han også god grunn til. Gjennom sin originale og dristige form skiller filmen seg ut blant filmene på 1950-tallet, og forsvarer en plass i norsk filmhistorie som et viktig bidrag til en ellers mager norsk modernistisk filmtradisjon, avslutter Helseth.

Referanse:

Hans Kristian Rustad og Anne Skaret (red.): Alf Prøysen, kunsten og mediene, Novus forlag, 2015.