– Både enkeltpersoner og store gartneri sørget for å bringe nye arter nordover, sier Ingebjørg Hage, arkitekt, professor i kunstvitenskap.  

Sammen med kunsthistoriker Elin Haugdal ved Institutt for språk og kultur, UiT Norges arktiske universitet, og Sveinulf Hegstad, historiker og fotoarkivar ved Tromsø Museum, har hun samlet 13 artikler og 300 år med nordnorsk hagehistorie mellom to permer.

Ikke minst har de samlet inn flere upubliserte bilder som viser en frodig hagehistorie i nord. 

– Bildene forteller om kreative løsninger og et stort ønske om å få ting til i løpet av en kort sommer, sier Sveinulf Hegstad.

Lysthus ble til varmestuer

Ett av flere funn de tre forskerne har gjort, er hvordan europeiske hagemoter fikk lokale tilpasninger når de til slutt nådde den arktiske sommeren.

Lysthus som i varmere strøk ble bygget for å beskytte mot solen, ble i nord til varmestuer, og hageganger med grus eller olivenkjerner ble til hvite skjellsandstier.

– Folk tok i bruk det de hadde, og flere plasser ser vi at hvalkjever ble satt opp som hageportaler eller at tradisjonelle hagestoler ble erstatte med svære hvalknokler, forteller Sveinulf Hegstad.

Flyttet fra Storbritannia til Troms

Et begrep som blir presentert i boken, er stuehagen. Størrelsen og hvor forseggjort den ble, varierte fra kjøpmannsgårdene på handelsstedene til fiskerbondens gård. Men felles var kombinasjonen av nytte- og prydplanter i én og samme hage, noen steder også i samme bed.

– På den måten ble hagen velgjørende både for øyne og mage. Slik er det vel også for mange i dag, sier Ingebjørg Hage.

I boken finner vi en avisannonse fra 1896 hvor et gartneri reklamerer for salg av «Sinnets vitaminer», blomster som gir «økt sunnhet for kroppen og for sinnet».

Boken forteller også historien om britiske Florrie Figenskaug, som for 100 år siden giftet seg med en lokal fiskeeksportør og flyttet til et barskt klima i Torsvåg i Troms. Hun startet med en rabarbrarot og endte opp med en hage så frodig at den ble hyllet i bladet ”Vi selv og våre hjem” i 1938.

– Disse prakthagene ble ofte brukt til rekreasjon på søndagene. Da slappet familien av i vakre omgivelser, sier Ingebjørg Hage.

Kombinasjon

Tilbake i vår egen tid trenger fortsatt våren litt hjelp i Tromsø. Og folk er vant til at hagen må tilpasse seg det kjølige klimaet. 

– Jeg liker å se at det gror, men sesongen her er så kort at vi må hjelpe litt til, sier Charlotte Thorsteinsen, som har måkt hagen tom for snø.

Gjennom flere år har hun prøvd seg fram, flyttet på prydbusker for å finne den optimale plasseringen for vær og vind, og hun har fått både avleggere og tips fra nordnorske hageveteraner.

Men også hos familien Thorsteinsen er det en flere hundre år gammel hagetradisjon med kombinasjonen nytte, bruk og pynt som legger føringer for hvordan hagen skal se ut. Hagekassene som venter på grønnsakene fra minidrivhuset på terrassen, blir bygget en etasje høyere i år for å skåne innholdet for ungenes fotballspill, og i blomsterbedene spretter det allerede opp tulipaner som skal gi hagen farge før gresset er grønt.

– Jeg liker å se at det spirer og synes det er hyggelig å kunne høste fra egen hage. Derfor har jeg funnet grønnsaker og bær som tåler et nordnorsk klima, sier Thorsteinsen. 

Referanse: 

Ingebjørg Hage, mfl. Hager mot nord – nytte og nytelse gjennom tre århundrer, Orkana akademisk, 2015