I sin doktorgradsavhandling har sosiolog Arve Hjelseth ved Høgskolen i Nord-Trøndelag undersøkt hvordan norske fotballsupportere forholder seg til ulike typer kommersialisering av fotball. Blant de tingene han har sett på er hva supporterne mener om kamparrangementene.

Musikk og duskedamer

- Musikk under kampen, duskedamer og underholdningsinnslag uten referanse til fotball er svært upopulært. Underholdningen bør være innrettet mot fotball, og supporterne må gis tid og rom til å uttrykke seg på sine egne premisser, sier Arve Hjelseth.

- Rammene for hva som er god fotballstemning kan ved første øyekast synes ganske snevre, sier Hjelseth, - virkemidlene som brukes må være supporternes eget verk. Ellers utdefineres de som “harry”, som “håndballgreier” eller lignende.

Ikke som andre idretter

Når supporterne snakker om kamparrangementer, florerer det med negative referanser til andre lagidretter. Det er derfor litt paradoksalt at fotballen tilsynelatende henter inspirasjon fra håndball, basketball eller ishockey når den skal utvikle produktet.

- Popularitetsmessig er det jo fotballen, med sine enklere arrangementer, som har lyktes best, sier sosiologen Hjelseth.

Idretter som håndball og basketball har ofte et langt mer gjennomarbeidet underholdningskonsept i tilknytning til kampene sine enn fotballen. Også i hopp og friidrett spiller for eksempel musikk en stadig viktigere rolle som stemningsskaper.

Vil ikke ha sirkus

I fotball er musikk mens man venter på et hjørnespark eller et frispark nærmest bannlyst, sett fra supporternes perspektiv. Og de har interessant nok Norges Fotballforbund på sin side.

- Pauseunderholdningen skal dreie seg om fotball, sa fotballpresident Sondre Kåfjord til Aftenposten for et par år siden, - vil man se hunder hoppe gjennom brennende ringer, får man gå på sirkus!

Men hvorfor forsøker klubbene ut stadig nye underholdningskonsepter dersom det er så upopulært blant supporterne?

Familieshow?

- Trolig fordi de ønsker å nå også de gruppene som ikke har fotballen som sin hovedinteresse i livet, sier Arve Hjelseth.

- Familier har for eksempel blitt en viktig målgruppe. Man ønsker å tilby noe som også barna kan se frem til. Supporterne har høyt utviklet lojalitet og stiller opp nærmest uansett.

Men det er lite som tyder på at fotballen tiltrekker seg ekstra tilskuere som følge av utenomsportslig underholdning. En Rosenborg-kamp er for eksempel langt mer orientert mot fotball i dag enn for seks-sju år siden, og i disse årene har antall tilskuere vokst kraftig.

Egne ritualer og sanger

Også sponsorene må få den oppmerksomheten de har betalt for. Sponsorenes tilstedeværelse erkjennes som nødvendig av supporterne, men den bør ikke fortrenge supporternes egne ritualer og praksisformer. Det vil neppe bli tatt særlig godt i mot at “kampens første hjørnespark er sponset av Statoil”.

- Før kampen ønsker for eksempel supporterne å varme opp med sine egne sanger. I 2005 klarte Vålerengas supportere å justere kamparrangementet på Ullevaal og flytte avspillingen av klubbhymnen “Vålerenga Kjerke” nærmere kampstart, sier Hjelseth.

Religiøse supportere

Hvorfor er dette så viktig for supporterne? Det er relativt vanlig å betrakte supporternes forhold til klubben som en form for religiøsitet, som langt fra er tilfeldig og lettvint. Fotballritualet har en sakral karakter, som ikke uten videre kan gjøres til gjenstand for underholdningsindustriens logikk.

Når man venter i åndeløs spenning for å se om et frispark kan føre til det målet man så sårt trenger, virker det derfor helt malplassert om det spilles en “varsku her”-fanfare over høyttalerne, slik det en gang skjedde på Lerkendal.

Vil ha regien selv

- Supporterne kan underholde både seg selv og andre med selvironi, frekke sanger og visuelle uttrykksformer. Men slike uttrykksformer har likevel et dypfølt forhold til klubben som forutsetning og klangbunn, mener Hjelseth.

- Supporterne ønsker å ha regien selv. Det er supporterne, ikke arrangøren, som kjenner fotballens koder og som kan skape den rette atmosfæren. De beste supporterne kan være en attraksjon i seg selv, så et godt råd til klubbene er å gi dem tid og plass til å uttrykke seg på sine egne premisser, konkluderer Arve Hjelseth.

Referanse: Hjelseth, Arve (2006): Mellom børs, katedral og karneval. Norske supporteres forhandlinger om kommersialisering av fotball. https://bora.uib.no/bitstream/1956/2019/1/Thesis_Hjelset.pdf