- En coverversjon er mer enn en kopi. Lytter man for eksempel på Cohens kjærlighetserklæring I’m your man etter å ha hørt Elton John campe opp samme låt, er det ikke fritt for at den canadiske “Ladies’ Man” fremstår som litt mindre streit, sier førsteamanuensis ved Institutt for musikk, Erik Steinskog.

Det er ikke bare teksten som kan få ny betydning, de ulike arrangementene og stemmene åpner også for nye fortolkninger. Ofte smitter endringene som settes i spill over på den opprinnelige versjonen.

Nytt prosjekt

Steinskog er nå i startfasen av et prosjekt rundt ulike maskulinitetsuttrykk i det 20. århundrets musikk. Her trekker han veksler både på musikkvitenskap og “queer theory”.

Å kombinere musikkstudier og kjønnsforskning er i følge ham selv relativt nytt, og prosjektet hans har også vakt interesse ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning.

Ikke bare en cover

- Det har alltid vært vanlig med coverversjoner i populærmusikken. Beatles og Rolling Stones gjorde det på 60-tallet. Gode versjoner er ikke “bare” en cover, men kan til og med bli bedre mottatt en originalen, sier Steinskog og minner om Hendrix’ rocka versjon av All along the watchtower.

- Den mest solgte låten i Norge i fjor var kvartetten sin versjon av Cohens “Hallelujha”. Har coverversjoner fått en høyere status nå enn før?

Nytt uttrykk

- Å gjøre gode coverlåter kan være en måte å hente autoritet på, sier Steinskog.

- Det er også eksempler på nye versjoner som er ironiske i forhold til originalen. Ta for eksempel Pet Shop Boys’ synth-baserte versjon av Where the streets have no name, som mer eller mindre er et “piss-take” på U2, sier han.

Steinskog peker blant annet på at den lyse, litt flate stemmen til vokalisten i Pet Shop Boys forsterker den kunstige dimensjonen ved deres versjon og på den måten undergraver myten om rockens autentisitet.

Viser ulike mannsvarianter

- Hva opptar deg ellers når det gjelder stemmebruk?

- Det er spesielt spennende å se hva som skjer når låter fremføres av vokalister det er vanskelig å plassere i kjønnskategorier, sier Steinskog.

- I coverversjoner kan det gjøre at originalens opprinnelige klare betydning blir ambivalent og flytende, for eksempel når Elton John, som nå er åpent homofil synger, I’m your man på sin karakteristiske måte.

Det streite er også iscenesatt

- Og du mener det også skjer noe med Cohens originalversjon etterpå?

- Ja, som i eksempelet med Pet Shop Boys, så viser coverversjonen at originalen også er en versjon, at den kunne vært annerledes. Pet Shop Boys viser at U2s “autentisitet” er en iscenesatt autentisitet.

- På lignede måte viser Elton John at den tilsynelatende streite I’m Your Man for det første ikke er den eneste mulige forståelsen, og for det andre at den ikke behøver å være den viktigste, sier Steinskog.

Han legger til at en mer streit, “heterofil,” og normativ forståelse av maskulinitet, også er en form for iscenesettelse.

- Den alternative utgaven viser at det ikke dreier seg om et forhold mellom norm og avvik, mellom original og kopi, men mellom ulike varianter og alternativer, sier Steinskog.

- Jeg mener dermed også at man ikke hører Cohens originalversjon på samme måten før og etter at man har blitt oppmerksom på coverversjonenes utfordringer.

Utfordrer kunstige skiller

Forskningsprosjektet knyttet til maskulinitet og populærmusikk mener han er viktig ikke bare fordi det kan berike kjønnsforskningen, men også av “indremedisinske” musikkvitenskapelige grunner.

- Musikkvitenskapen har vært bygget opp rundt det vi gjerne kaller kunstmusikk og har ikke tatt popmusikken på alvor, sier Steinskog.

- Etter min mening blir det helt feil å opprettholde et slikt skille mellom “høy” og “lav”-kultur. Det er ofte i møtepunktet mellom de ulike stilartene at det mest interessante oppstår.

Mindre åpne utenfor musikken

Steinskog beskriver musikkscenen som et utstillingsvindu for mange ulike måter å være mann på og viser til at det her kan ligge et frigjøringspotensiale.

- Har popmusikkens mange ulike maskulinitetsuttrykk påvirket våre kjønnsoppfatninger utenfor musikkens verden også?

- Samfunnsanalyser er ikke mitt felt, men jeg ser jo for eksempel blant studenter og andre unge folk, at det kanskje ikke lenger er så viktig å velge mellom å være skjeiv eller streit, man kan være åpen for begge deler, sier Steinskog.

Androgyne ok på plate men ikke i virkeligheten

- Kjønnskategoriene har lenge vært mer flytende i popmusikken, og kanskje den i likhet med andre populærkulturelle uttrykk, har bidratt til en åpnere holdning i samfunnet ellers også, sier han.

Steinskog legger til at mye tyder på at toleransen er høyere når det gjelder musikeres fremtreden enn den er i virkeligheten.

- Hvis en mann kledd som en androgyn David Bowie og tar seg en runde en fredagskveld, står han dessverre i fare for å bli sett på som en provokasjon, sier han.

- Bare i løpet av sommermånedene i Oslo var det tre episoder hvor åpne homofile ble slått ned på gaten, avslutter Erik Steinskog.