En avatar gir deg mulighet til å være en annen, i hvert fall i den digitale verden. De to- eller tredimensjonale figurene blir brukt i alt fra dataspill til virtuelle samfunn.
Likevel kan ditt egentlige jeg skinne gjennom. Det antyder en kanadisk undersøkelse blant studenter.
99 deltakere fikk i oppgave å skape en avatar av seg selv. 209 andre deltakere skulle deretter forsøke å gjette hvilke personlighetstrekk skaperen av avataren hadde. Hver avatar ble vurdert av minst 20 personer. Disse personene ble også spurt om de ville blitt venner med personen bak avataren.
Utadvendte er mest like avataren sin
Deltakerne tok en personlighetstest basert på fem sentrale personlighetstrekk: Graden av utadvendthet, varme eller empati for andre, kontroll (pålitelighet, ryddighet), følelsesmessig stabilitet (trygg eller nevrotisk) og åpenhet for nye erfaringer.
Det viste seg at noen personlighetstrekk var lettere å gjette enn andre: Utadvendthet, varme og følelsesmessig stabilitet var lettere å finne ut av gjennom avataren enn graden av åpenhet eller kontroll.
Forskerne påpeker at det kan ha vært vanskelig å signalisere for eksempel at man er lite opptatt av ryddighet og kontroll, ettersom alle klærne deltakerne kunne ikle avataren var hele og rene. Mens varme kan uttrykkes med et smil.
Vil bli venner
Avatarene stemte best overens med sin skaper dersom skaperen var utadvendt og sosial.
Skapere som var engstelige eller nevrotiske, laget derimot et bilde som var lengre unna virkeligheten. Kanskje ikke så underlig dersom man tenker at avataren skal delta i et spill og være sosial på nett. Forskerne lurer på om nevrotiske personer har større behov for å skjule sin personlighet når de skaper en avatar.
Dersom skaperen ble oppfattet som varm og empatisk, ville deltakerne oftere bli venner med skaperen.
Det å oppfatte avsenderen som «normal» gjorde også at de fikk lyst til å bli venner med vedkommende, noe som kan tyde på at man velger folk som ligner på seg selv, eller at det eksisterer normer for sosial tilpasning som kommer til uttrykk gjennom utseendet på avataren, skriver forskerne.
Liker ikke kort hår
Flest ville bli venner med personen bak avataren til høyre. (Foto: (Illustrasjon: Katrina Fong))
Utseendet på figuren kunne ganske nøyaktig forutsi om deltakerne ønsket å bli venner med personen.
Mest populære var avatarer med åpne øyne, et smil, ovalt fjes, brunt hår eller ikledd en genser.
Dersom avataren hadde et nøytralt ansiktsuttrykk, svart hår, kort hår, hatt eller solbriller, var folk ikke så interesserte i vennskap.
Annonse
Forskerne spekulerer på om dette kan skyldes at et smilende ansikt uttrykker vennlighet og varme, og at genseren framstår som koselig. Mens tilbehør som skjuler fjeset, som solbriller, kan framstille en person som lukket. Det svarte, korte håret kommenterer de ikke.
Ubesvarte spørsmål
Tidligere studier har også funnet en sammenheng mellom folks avatarer og personligheten deres.
Men forskerne bak den nye studien vet lite om hvorfor noen avatarer skaper et ønske om vennskap. Studien lar i det hele tatt mange spørsmål stå ubesvarte, innrømmer de. Og resultatene må leses med forbehold, ettersom personlighetstrekk bare er målt gjennom selvrapportering, og skaperne kanskje ikke tok oppgaven så seriøst siden de ikke skulle bruke avataren til å representere dem i andre sammenhenger.
Avatarene i studien var dessuten stillbilder, mens avatarer i spill ofte beveger på seg. En handlende avatar kunne gitt mer informasjon om personligheten til avsenderen.
Kvinnelige avatarer oppfattet som mer åpne
Forskerne ville i tillegg se om kjønn hadde noe å si.
Det viste seg at deltakerne oppfattet kvinnelige avatarer som mer åpne og ryddige/pålitelige. Det skal nevnes at det var flest kvinner som vurderte avatarene.
Men personen bak avataren var ikke nødvendigvis mer åpen eller ryddig, dermed var ikke oppfatninger knyttet til kjønn en god rettesnor for å gjette personlighet.
Referanse:
Fong, K., Mar, R.A. (2014). What Does My Avatar Say About Me?: Inferring Personality From Avatars. Personality and Social Psychology Bulletin, 41(2)., online 9. januar 2015. Sammendrag.
