Er dataspilling en sykdom?

Psykologene diskuterer om internettavhengighet og dataspillavhengighet skal bli medisinske diagnoser. Nei, argumenterer norsk forsker i ny bok.
30.8 2013 05:00


 

Nå sitter poden inne foran skjermen på femte timen. Han har ikke spist siden frokost og svarer ikke når du snakker til ham. Og når du sier at nå får han jammen skru av den maskina øyeblikkelig, reagerer han med et ørlite anfall av hysteri.

Hva skjer? Kan han ha blitt dataspillavhengig?

Vi skal være forsiktige med å definere dataspill og internett som sykdomsfremkallende, mener førsteamanuensis Faltin Karlsen fra Norges Informasjonsteknologiske Høgskole, som nylig ga ut ei bok om debatten rundt dataspill og avhengighet.

Debatten er på linje med tidligere tiårs bekymringer for avhengighet av TV, datamaskiner eller e-post, mener han.

I verste fall kan diagnosen dataspillavhengighet dekke over underliggende og mye mer komplekse problemer.

Dataspillavhengighet som diagnose

I dagligtalen bruker vi begrepet avhengighet løst og snakker gjerne om shoppeavhengighet eller sjokoladeavhengighet. Men i psykologien har ordet tradisjonelt vært knyttet til vanedannende stoffer som narkotika og alkohol.

I de senere åra har det imidlertid skjedd et skifte, mener Karlsen. Psykologien har åpnet for at det kan finnes ulike typer adferdsavhengighet, som sex-avhengighet eller shoppeavhengighet.

- Tanken er at belønningssystemene i hjernen vår gir oss en liten lykkerus når vi for eksempel kjøper ei fin veske eller vinner i et spill, sier Karlsen.

- Denne lykkefølelsen gjør at vi kommer tilbake for mer. Og så mener man at en liten del av befolkningen er disponert for å utvikle en avhengighet.

Ludomani – eller spillegalskap – er i dag den eneste formen for adferdsavhengighet som er inkludert i den internasjonale diagnosemanualen DSM-V.

Men nå argumenterer noen for at neste oppdatering av verket bør inneholde diagnosen internettavhengighet, med dataspillavhengighet som underkategori.

Karlsen mener imidlertid at slike diagnoser er basert på et forenklet syn på både dagens dataspill og folks reaksjoner på mediebruk.

Ikke som gambling

Mye av tenkningen rundt avhengighet av spill er knyttet til gambling – altså pengespill som rulett, poker og enarmede banditter. Dette er enkle spill hvor tilfeldighet ofte har mye å si for resultatet.

Det er nettopp en slik kombinasjon av tilfeldigheter, penger, enkle regler og rask tilbakemelding som gjør at avhengighet kan oppstå: Du kan plutselig bli millionær!


 

Men disse spillene kan ikke sammenlignes med online dataspill, mener Karlsen.

- I online-spillingen er det en vid palett av aktiviteter. Noen bruker spillene for å komme i kontakt med folk, noen til å utforske en verden og andre til å fiske etter fisk eller lage seg pene klær, sier Karlsen.

I tillegg har du det mest sentrale: Samarbeid med andre spillere.

På lag

Mange er med i såkalte raiding guilds – et slags lag av forskjellige spillere som jobber sammen om å oppnå ulike mål. Og da er det ofte snakk om mål som er vanskelige, og krever at gruppa møtes og trener ofte.

Suksessen er avhengig av at laget har en god sammensetning av rollefigurer med ulike egenskaper, og at alle er med når de avgjørende aksjonene skjer.

- Det er som en liten fotballklubb som må møte på trening og ha riktig utstyr. Det er en kjempejobb å organisere det hele, sier Karlsen. 

- Man må lære seg å bli samspilte og mestre utfordringene i spillet, og det kan kreve uker med trening før laget klarer å oppnå et mål.

Dermed gir det heller ikke mening å overføre tankene om de enkle belønningssystemene innen gambling til online dataspill.

Ikke symptomer på avhengighet

Forsker Geir Scott Brunborg fra SIRUS har forsket på dataspill og avhengighet. Han er enig i at mer forskning må til før dataspillavhengighet eventuelt blir en ny psykiatrisk diagnose.

- Forskningen er ikke entydig på om dette er et selvstendig problem eller om overdreven dataspilling er et symptom på underliggende problemer.

- Er det snakk om avhengighet, handler dette om at du fortsetter å spille mye selv om det skaper problemer for deg selv eller folk rundt deg, eller at du spiller mer enn du egentlig har lyst til selv.

- På hjelpelinja for spilleavhengige kommer det flere henvendelser om dataspill enn før, men i nesten alle disse tilfellene er det bekymrede foreldre som ringer – ikke spillerne selv.

- Det ser heller ikke ut til å finnes noe dose-respons-forhold, som med alkohol, hvor skadevirkningene er større jo mer du drikker. Studier har vist at det ikke er noen sammenheng mellom hvor mye tid du bruker på spill og hvor dårlig det går med deg.


 

- Kanskje kan det finnes en liten gruppe mennesker som blir avhengige. Men jeg tror overdreven dataspilling i de fleste tilfeller er et symptomer på andre problemer, sier Brunborg.

Enkle løsninger på vanskelige problemer

Karlsen understreker også at overdreven dataspilling ikke er uproblematisk. Fører spillinga til at du dropper ut av skolen og mister vennene dine er det så klart alvorlig.

Men som Brunborg tviler han på at avhengighet er det egentlige problemer. Et fokus på dataspillavhengighet kan tvert imot ta fokuset bort fra underliggende psykososiale problemer.

Forskning har antydet at det ofte er faktorer som mobbing, depresjon eller sosial usikkerhet som får de unge til å trekke seg for langt inn i dataverdenen.

- Slike problemer er vanskelige og kostbare å ta tak i. Men det koster ingenting å si at du ikke får spille mer enn fire timer om dagen. Her ligger det et ønske om å løse veldig kompliserte problemer med enkle grep, sier Karlsen.

Konkurrerende verdier

Vi skal også være klar over hvor attraktive spillene er, sier begge forskerne.

Her får ungdommene samhold, vennskap og spenning på ett brett, samt muligheten til å fri seg fra roller de har i virkeligheten og friheten til definere hvem de vil være.

- Det er jo veldig moro å spille så online dataspill har et større potensiale for å fange folk inn enn bøker eller strikking, sier Brunborg.

Han mener den ideelle bruken av dataspill i stor grad er et verdispørsmål. Hvor mye tid vil man at barna skal bruke på dataspill, i forhold til tida de tilbringer med å lage hytter i skogen eller driver med idrett?

- Dette må jo foreldrene kunne mene noe om. De har en rolle i å begrense bruken. Selv om spilleavhengighet ikke er noen diagnose, trenger man ikke la barna gjøre akkurat som de vil, sier han.

Karlsen mener dessuten at det kan komme mye godt ut av å sette seg inn i hva barna egentlig driver med inne i spillverdenen.

Hvordan virker det? Hva er det neste målet? Hvorfor liker de spillet så godt?

Når du vet at poden og laget hans har trent i to uker før den store femtimerskampen mot en gigamotstander, har du kanskje også litt større forståelse for at han friker når du truer med å kutte strømmen akkurat i sluttspurten.

Referanse:

Faltin Karlsen, A World of Excesses: Online Games and Excessive Playing, Ashgate, 2013.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.