Fortidas fornorskingspolitikk innebar blant annet at staten forsøkte å tvinge nomadiske eller omreisende samer, romani og rom til å bli bofaste. Dette har satt sine spor, ifølge forskere ved Institutt for samfunnsforskning. (Foto: Berit Roald, NTB scanpix)

Diskriminering kan gå i arv

Statlige overgrep, undertrykking og marginalisering kan hope seg opp over generasjoner. Det kan bidra til at minoriteter diskrimineres her og nå.

Fakta

  • Rapporten Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgang er bestilt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).
  • De studerte minoritetsgruppene har ulik rettslig status.
  • Samer er regnet som urfolk, og har særlig sterk rettslig status. De har eget språk- og forvaltningsområde samt eget parlament.
  • Til de nasjonale minoritetene regnes minoritetsgrupper som historisk har en tilknytning til landet. I Norge er disse: Jøder, rom (sigøynere), romani (tatere), kvener/ norskfinner og skogfinner. Disse har en lovfestet rett til å vedlikeholde eget språk, religion og kultur.
  • Innvandrere har få særskilte rettigheter i Norge, men har som alle andre en lovfestet rett til ikke å bli diskriminert på grunnlag av etnisitet, religion, språk eller nasjonalitet.
  • Regjeringen arbeider for tida med å lage en ny antidiskrimineringslov som behandler alle diskrimineringsgrunnlag under ett (f.eks. etnisitet, kjønn og funksjonsnedsettelser). Denne skal erstatte dagens lovverk som består av flere ulike lover.

Diskriminering av folkegrupper før i tida kan føre til at også etterkommerne får dårligere muligheter i det norske samfunnet.

Forskere konkluderer med at vi må kjenne historien om vi skal forstå situasjonen til innvandrere, samer, rom og romani i dagens Norge. 

Direkte diskriminering skjer når arbeidsgivere eller huseieres fordommer mot minoritetspersoner hindrer dem i å få seg bolig. 

Men diskriminering kan også skje indirekte. 

Fortidas fornorsking setter spor

Fortidas fornorskingspolitikk gikk ut på at samiske barn ble nektet å snakke sitt eget morsmål. Staten forsøkte å tvinge nomadiske eller omreisende samer, romani og rom til å bli bofaste. Det har satt spor.

Etterkommerne etter de som ble utsatt for denne politikken, stiller i dag svakere i møte med utdanningssystemet og arbeidsmarkedet.

– Hvis utgangspunktet er mye dårligere, er ikke likebehandling nok til å sikre reelt sett like muligheter. Da kan det være nødvendig med ekstra tiltak, sier forsker Arnfinn H. Midtbøen ved Institutt for samfunnsforskning.

Manglende inngrep kan være overgrep

Diskriminering kan også ta form av statlig bjørnetjeneste.

– Vissheten om tidligere tiders fornorskingspolitikk og undertrykking kan gjøre at staten, i frykt for å begå nye overgrep, aksepterer praksiser som bidrar til at minoritetsgrupper systematisk kommer dårligere ut. Det kan også være en type diskriminering, forklarer Midtbøen.

Han viser til at stort skolefravær blant rom- og romanibarn flere ganger har vært oppe til debatt. En konsekvens av at foreldrene tar barn ut av skolen, kan være at de får mangelfull opplæring og dårligere forutsetninger for videre utdanning og arbeid.

Retten til å bevare en kulturell praksis kan dermed komme i konflikt med barns rett til utdanning.

Innvandrere på bunn av minoritetshierarkiet

Spørsmålet om hvor langt en minoritets rett til å bevare kulturell praksis strekker seg, ble nylig aktualisert med debatten om rituell omskjæring av guttebarn. Slik omskjæring er vanlig blant jøder og muslimer.

Barneombudet var blant de som mente at minoritetsgruppenes rett til å bevare praksis ble tillagt for stor vekt, på bekostning av det enkelte barns rettigheter. Stortinget gikk likevel inn for at offentlig helsevesen skal tilby slik omskjæring, og loven trådte i kraft 1. januar i år.

– Det er ikke sikkert dette ville skjedd dersom rituell omskjæring av gutter bare angikk muslimske innvandrere og ikke jøder. Fra politisk hold var man nok redd for å gjenta historiske feilgrep overfor jødene, sier Midtbøen.

Han synes det er påfallende hvordan den politiske retorikken varierer etter hvilken minoritetsgruppe det er snakk om.

– Terskelen er nok lavere for å kritisere praksiser blant innvandrere. Her har ikke staten samme frykt for å gjenta tidligere tiders statlige overgrep.

Midtbøen viser til at minoritetsgruppene har ulik rettslig status. Det kalles også et minoritetshierarki. Innvandrerne er nederst i hierarkiet. Til forskjell fra samer og nasjonale minoriteter har de ikke lovfestet rett til å bevare sin kultur.

Ikke oppdaterte arbeidsgivere

Arbeidsinnvandrere som kom fra Pakistan til Norge på 1960- og 1970-tallet jobbet gjerne i lavlønnsyrker og bodde i områder med dårlig boligstandard. Mange møtte skepsis og negative fordommer i det norske samfunnet. Men barna og barnebarna til disse personene har klatret raskt på den sosiale stigen. I snitt tar de nå høyere utdanning enn sine jevnaldrende i majoritetsbefolkningen.

Men dette ser ut til å ha gått en del arbeidsgivere hus forbi. De bedømmer etterkommerne ut fra forestillingene om foreldre- eller besteforeldregenerasjonen. For eksempel viser Midtbøens tidligere forskning at de forventer dårligere norskkunnskaper av etterkommerne enn de har saklig grunn til. Og bytter man ut et norsk navn med et pakistansk, minsker sjansen for å bli innkalt på jobbintervju med 25 prosent.

– Diskriminering av norskfødte med innvandrerbakgrunn er nok et eksempel på hvordan tidligere generasjoners marginaliserte posisjon i samfunnet kan påvirke hva som skjer her og nå, sier han.

Politisk pisk mot diskriminering

Midtbøen mener politiske myndigheter må kreve at arbeidslivet tar grep for å sikre at alle – uansett bakgrunn – får vekslet inn utdanningsinvesteringen sin på arbeidsmarkedet. Han er derfor spent på hvordan regjeringens nye antidiskrimineringslovgivning vil se ut. Likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne (Frp) har varslet at denne vil bli sendt på høring innen året er omme.

– Rettslig vern mot diskriminering er utvilsomt viktig, men alene blir det nærmest for symbolpolitikk å regne, mener han.

– Loven bør i tillegg kreve at alle arbeidsgivere jobber aktivt for ikke å diskriminere.

I dag er private bedrifter med mindre enn 50 ansatte unntatt fra plikten til aktive tiltak mot etnisk diskriminering. De fleste bedrifter i privat sektor faller i denne kategorien.

– Når integreringspolitikken vektlegger deltakelse på arbeidsmarkedet, er det uhyre viktig å hindre at noen blir stengt ute. Det finnes mange bedrifter som gjør mye bra, men det store bildet tilsier at politisk pisk er nødvendig, sier forskeren.

Trenger oppdaterte minoritetsbilder

Mens det finnes egne levekårsundersøkelser for innvandrere, er det særlig store kunnskapshull når det gjelder nasjonale minoriteter. Årsaken er at etnisitet ikke er en kategori i statistikken.

– Selv om dette byr på noen forskningsutfordringer, er det gode grunner til ikke å registrere denne typen informasjon. Historien har vist at slike registre kan bli misbrukt, sier Midtbøen, og viser til jødeutryddelsen som eksempel.

Man kan også få mye nyttig kunnskap uten å bruke registre. Dybdeintervjuer og langvarige feltarbeid kan gi kunnskap om hva som er de kulturelle praksisene blant dagens generasjoner av ulike minoriteter, og dermed bidra til en mer treffsikker antidiskrimineringspolitikk.

– Ellers står myndighetene i fare for å basere politikken på stereotype forestillinger og utdaterte bilder av om hva det vil si å være for eksempel jøde, same, romani eller rom, sier Midtbøen.

Referanser:

Midtbøen, Arnfinn H. og Lidén, Hilde: Diskriminering av samer, nasjonale minoriteter og innvandrere i Norge. En kunnskapsgjennomgangInstitutt for samfunnsforskning. Rapport 2015:01

Orupabo, Julia. Kompetanse – en symbolsk markør. Kjønn, etnisitet og aspirasjoner i overgangen mellom utdanning og arbeidsmarked. Doktorgradsavhandling avlagt ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo. 2014

Powered by Labrador CMS