Det har den siste tiden vært oppmerksomhet knyttet til at ikke alle midler som Stortinget bevilger til forskning, blir brukt i bevilgningsåret. Midlene kommer riktignok med merkelappen «kan overføres», men summene som overføres, er blitt større enn før.

Det snakkes om «penger på bok» og det antas at vi har store effektivitetsproblemer i fordelingen og kapasitetsproblemer i forskningssystemet. Er det slik at norsk forskning ikke trenger mer vekst?

Dette er en meget uheldig feiltolkning av situasjonen. Vi er svært opptatt av at overføringsproblematikken forstås riktig og at vi kan få redusert noe av overføringene.

I Forskningsrådet vil vi ta vår del av jobben og forskerne og deres institusjoner må ta sin. Men overføringer i forskningssystemet må godtas som en konsekvens av et konkurransebasert tildelingsregime og ikke minst av Stortingets måte å bevilge penger på.

Betyr overføringer at forskningsmidlene ikke finner anvendelse? Eller sitter Forskningsrådet med pengene på bok mens forskningen lider under mangel på ressurser? Slik er det ikke.

Alle pengene er fordelt til aktiviteter og programmer, og de fleste er også fordelt til konkrete prosjekter. De fleste midlene er dermed gjort tilgjengelig for bruk eller er i en konkret fordelingsprosess.

Det er først og fremst det forhold at Stortingets budsjettvedtak skjer umiddelbart før pengene forutsettes brukt, som skaper overføringer. Hele poenget med Forskningsrådet er å sikre merverdi i fordelingsprosessen.

Midlene utlyses ut fra program- eller aktivitetsplaner og tildeles etter en streng kvalitetsvurdering. Dette tar nødvendigvis tid.

Det meste av planleggingen er gjort slik at pengene raskt kan komme til anvendelse. Men noe planlegging må gjenstå - Forskningsrådet har ikke nok kunnskap om endringer i nivå og innretning på bevilgningene før budsjettet legges fram i oktober og vedtas i desember.

Store deler av bevilgningene er selvsagt nokså forutsigbare, men ikke endringene. Bevilgningene til Forskningsrådet i 2006 hadde en betydelig vekst, mens vi året før ikke hadde vekst.

Bare en begrenset del av planleggingen for de 700 millionene vi fikk i vekst, kunne vært gjennomført slik at midlene var klare til utbetaling. Det er dette som er nøkkelen i overføringene.

Selv i en situasjon uten vekst i forskningsmidlene, må bevilgningsmottakerne ha tid til å planlegge og starte opp prosjektet. I et konkurransebasert tildelingssystem, vil en viss overbooking være en nødvendig tilpasning. Man må være forberedt på mange avslag.

På samme måte som Forskningsrådet må ha planleggingstid, må også institusjonene ha det. En søknad kan være sendt et halvår før bevilgning blir meddelt. Først da kan det legges til rette for prosjektet.

Nå er målet for norsk forskning å øke innsatsen, og vi har vekst i budsjettene. Dette betyr ganske enkelt at systemets kapasitet skal bygges ut. Det er altså ikke bare tale om å anvende kapasitet som allerede finnes. I en slik situasjon må det å bemanne og igangsette prosjekter ta ekstra tid.

Nå kan det være problemer med noen av «innsatsfaktorene». I dagens situasjon er det knapphet på realfagskandidater. Men rekrutteringsvanskeligheter i noen fag kan ikke være en begrunnelse for å sette til side målene for norsk forskning.

Forskningsrådet ser klart at det uansett årsaker kan bli debatt om store overføringer, og Rådet iverksetter gjennomgripende tiltak for å gjøre sin del av jobben enda bedre. Dette vil redusere overføringene.

Også institusjonene må jobbe effektivt for å redusere dem. Men de vil ikke bli borte så lenge bevilgningssystemet er innrettet slik det er.

Man kan derfor enten akseptere at overføringer fra et budsjettår til et annet er normaltilstanden i det gjeldende bevilgningsregimet, eller så må bevilgningssystemet gjøres mer forutsigbart og langsiktig - og dermed ta høyde for den tiden som fordelings- og oppstartprosesser krever.