Tenk deg likevel at du har et eple på pulten din i klasserommet. I det skoleklokka ringer friminutt, skjer det en masse rundt deg. Når du kommer tilbake, er eplet borte. Du ser deg rundt i klassen for å finne synderen. Ingen vil innrømme at de har tatt det. Men i søppelbøtta ligger det synlige beviset. Der ser du restene av det som en gang var et stort, rødt og saftig eple.

Du blir sint. Ikke fordi eplet kostet så mange penger, men fordi du synes det er frekt. Tenk å bare ta eplet ditt uten å spørre! Og å bare late som ingenting etterpå! Du bestemmer deg for at du skal komme til bunns i denne saken, og ringer til tanten din som jobber ved Rettsmedisinsk institutt ved Universitetet i Oslo. Hun har fortalt at jobben hennes er å hjelpe politiet med å spore opp forbrytere. Det gjør hun ved å analysere arvestoff som politiet finner der forbrytelsen er gjort.

Tanten din bare ler av deg.

- Det er bare når politiet skal oppklare alvorlige forbrytelser at vi gjør sånne analyser, forteller hun. Det koster mange tusen kroner, og det kan vi ikke bruke for å fakke en epletyv. Du blir lei deg. Til slutt går tanten din med på å hjelpe.

- Ok, jeg kommer. Men bare for denne ene gangen. Og bare for at dere elever skal lære hvordan vi jobber, sier hun strengt.

Tante dukker opp i klassen. Hun forteller at hun vil finne spor etter gjerningspersonen. Det første hun gjør, er å ta på seg hansker, deretter henter hun epleskrotten forsiktig opp fra søppelkassa. Så tar hun opp en vattpinne fra vesken. Med den stryker hun over de stedene hvor det er merker etter bitt på epleskrotten.

- Nå har jeg sikret meg masse informasjon om den som har stjålet eplet fra niesen min, sier tante lurt. Så begynner hun å fortelle:

- Jeg har fått spytt på vattpinnen og i det spyttet kommer jeg helt sikkert til å finne arvestoffet til gjerningspersonen. Det er nemlig sånn at hver eneste celle i kroppen fungerer som hele kroppens «fingeravtrykk ». Cellene kan være fra både spytt, hud, hår, blod, ja nærmest overalt i kroppen vår.

- Vet du hvem som har stjålet eplet nå, spør Kaja fra bakerste rad. Både hun og flere andre i klassen virker litt nervøse.

- Nei. Først må jeg analysere spyttet i en maskin. Jeg må også få med meg en bit av arvestoffet til alle i klassen. Kan derfor alle ta et hårstrå fra hodet sitt, lime det på et ark og skrive navnet sitt under? Tante snur seg halvveis rundt:

- De må gjerne gi meg et hårstrå De også, sier hun henvendt til læreren vår, den gråhårede fru Svendsen.

Mens alle elevene i 6B river seg selv i håret, fortsetter tante å forklare:

- Det er først når jeg sammenlikner hårstråene deres med spyttet, at jeg kommer til å finne ut hvem som har tatt eplet. Inne i cellene i et hårstrå sitter det nemlig masse informasjon om hver enkelt av dere. Når jeg sender hårstråene inn i maskinen på jobben, får jeg ut en rekke med tallkoder. Ja, det likner nesten på lottorekken dere ser på TV på lørdagene! Hvis jeg finner noen som har en tallrekke som er helt lik tallrekken jeg finner i arvestoffet i spyttet, da har jeg epletyven!

- Er det noen i klassen som er eneggede tvillinger, spør tante og ser seg omkring. Lars og Petter rekker opp hendene.

- Da vil dere to ha tallrekker som er helt like. Foreldre, barn og søsken har veldig like tallrekker. Men eneggede tvillinger er de eneste som har akkurat det samme arvestoffet og derfor helt like tallrekker, ellers har alle andre mennesker sin helt personlige tallrekke.

Tante legger alle arkene med hårstråene i vesken, og er på vei tilbake til Rettsmedisinsk institutt.

- Det vil ta noen dager. Jeg skal si fra når jeg har resultatet!

Fire dager senere ringer telefonen din hjemme. Det er tante i andre enden.

- Har dere funnet ut noe, spør du spent.

- Ja, sier tante. Du tripper av spenning. Endelig skal du få vite hvem epletyven er. - Det var bare én person som hadde en tallrekke som var helt identisk med spyttet på eplet. Det var deg. Du hadde spist eplet selv. Hadde du glemt det?