Fra før hadde rettsstaten Norge Liland-saken og Fritz Moen-saken på samvittigheten. Begge ble uskyldig dømt for drap på 70-tallet.

Da Moen ble dømt, reiste hans forsvarsadvokat Olav Hestenes seg opp i rettssalen og proklamerte: «For første gang i skranken tillater jeg meg å si at det er begått justismord.»

Så hvordan kunne uskyldige bli dømt også i Birgitte Tengs-saken og Baneheia-saken?

I desember 2022 ble Viggo Kristiansen frikjent for drap i Baneheia-saken.

I fjor høst fikk fetteren i Birgitte Tengs-saken slettet erstatningsdommen mot seg. I februar i år ble en annen mann dømt for drapet. Dommen er anket.

Hvorfor skjer store justisfeil, og hva kan gjøres for å forebygge dem? Og hvorfor er jakten på sannheten så komplisert?

LES OGSÅ

Derfor er det vanskelig å komme seg ut av kriminalitet

Politiet fikk tunnelsyn

Uriktige domfellelser skyldes ikke ond vilje av retten, understreket strafferettsspesialist Ulf Stridbeck på et seminar om dette, i regi av Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) i mars.

Men både dårlig politiarbeid, blind tiltro til sakkyndige og vitneutsagn kan lede til justismord. Stridbeck er professor emeritus ved Institutt for offentlig rett på UiO. Han er spesialist på strafferett, straffeprosess og rettspsykologi.

I Birgitte Tengs-saken tilsto fetteren først. Men deretter trakk han tilståelsen, som hadde blitt provosert frem av politiet.

– Saken er et eksempel på at politiets avhørere fikk tunnelsyn. Dette er en bekreftelsesfelle hvor vi samler inn data som styrker vår hypotese og der vi overser å samle inn data som svekker den, sa Tim Brennen på møtet.

Dette er et grunnleggende kjennetegn hos mennesker, forklarer han.

Brennen er professor i kognitiv- og nevropsykologi ved UiO.

Tengs-saken førte til ny avhørsmetodikk

Birgitte Tengs-saken har ført til at politiet har måttet gå i seg selv og samle erfaringene fra de gangene de har trådt feil.

Tengs-saken var foranledningen til at Asbjørn Rachlew forsket frem en helt annen metode for avhør, som nå er gjeldende i politiet.

Rachlew er lærer ved Politihøgskolen og forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter på UiO.

Avhørsmetoden har blitt eksportert til andre land.

Før fikk ikke politibetjenter noen egen opplæring i hvordan de skulle gjøre avhør.

– Nå skal vi skrive ned alternative forklaringer under etterforskningen. Vi skal oppdatere hypotesene med alternativer, sa politioverbetjent Tone Davik.

Hun er spesialist i avhør av barn ved Kripos.

LES OGSÅ

Mistenkte barn har blitt avhørt lovstridig av politiet. Nå kommer nye retningslinjer

Tidspress kan svekke etterforskning

Politiet er også utsatt for tidspress, et indre press om å løse saken raskt. Dette kan svekke kvaliteten i etterforskningen.

Massemediene forventer en snarlig løsning. Særlig i saker der drapsmannen er ukjent. Dette kan bidra til å øke presset om en rask oppklaring, mener forskerne.

Dette var særlig uttalt i Baneheia-saken. I kjølvannet av frifinnelsen har flere medier uttrykt at de ikke var kritiske nok til påtalemyndigheten i denne saken.

Bidro til å avdekke to grove justismord

Journalist og forfatter Bjørn Olav Jahr skrev bøker om Baneheia-saken og om Birgitte Tengs-saken der han rettet oppmerksomheten mot bevis og opplysninger som ble oversett eller ikke tillagt vekt i rettssakene.

Jahrs utrettelige arbeid har bidratt til å avdekke to grove justismord i Norge.

Han har snudd opp-ned på hele Norges oppfatning om de to sakene og startet en filleristing av både politi, rettsvesen og media.

Det står i begrunnelsen da han fikk Kommunikasjonsforeningens åpenhetspris for arbeidet med sakene i 2022.

Sakkyndige kan ta feil

Mange justismord skyldes at man har stolt for mye på enkelte sakkyndige, mener forskerne.

I Bjugn-saken ble en barnehageansatt i 1993 tiltalt og frikjent for seksuelle overgrep mot små jenter. Sakkyndiges tolkning av underlivsundersøkelser ble vektlagt.

Både etterforskningen, dommeravhørene og sakkyndige fikk sterkt kritikk i ettertid.

De siste årene har vi fått ny kunnskap om vitners troverdighet og pålitelighet.

– Det skjer en interaksjon mellom det vi føler og hva vi husker og tenker, forklarer Tim Brennen til forskning.no etter møtet.

Traumer kan gi langvarige effekter på hva mennesker husker. De kan være mer utsatt for å få falske minner, forteller forskeren.

Politiet flyttet drapstidspunktet

Et annet problem er at sakkyndige ikke vil uttale seg bombastisk. Dette kan bli brukt til å skape slagside i retten, av advokater på begge sider.

Liland-saken er et av Norges største justismord. I 1970 ble Per Liland dømt til livstid for drap på to menn i Fredrikstad året før. I 1994 ble han frifunnet.

– Liland var en moduskandidat. Han vanket i rusmiljøet. Under etterforskningen gikk politiet så langt som å flytte drapstidspunktet for å få det til å passe med når Liland kunne ha vært på åstedet, fortalte Ulf Stridbeck.

Han er spesialist på strafferett, straffeprosess og rettspsykologi. Og professor emeritus ved Institutt for offentlig rett på UiO.

De rettsmedisinsk sakkyndige ble spurt om det var teoretisk mulig at de drepte kunne ha dødd senere enn anslått, sa Stridbeck.

De sakkyndige kunne ikke utelukke det.

Sakkyndige vil ikke være bastante

– Forskere og andre sakkyndige liker ikke å være bastante. Dette er et viktig rettssikkerhetsproblem, mener Stridbeck.

Noe lignende skjedde i Baneheia-saken.

– Der ble en ingeniør fra Telenor spurt om det var helt umulig at Viggo Kristiansens mobil kunne ha dekning i Baneheia. Han svarte nølende nei.

I denne og flere saker ser vi at sakkyndige lett kan blir offer for advokatenes spill i retten, mener professoren.

Meddommere

Stridbeck mener det også er et problem at mange meddommerne ikke er skolerte nok.

I Baneheia-saken kommenterte journalist Hallvard C. Hansen:

«Det virker som om det såkalte mobilbeviset forvirrer mer enn det forklarer. Det kan skyldes at opplysningene kommer fram for retten på et psykologisk altfor seint tidspunkt, eller at det hele er noe uforståelig for lekfolk.»

Er vitnet troverdig og pålitelig?

Det som ofte går igjen i justismord, er feil i vitneerklæringer.

Men husker vi ansikter godt nok om vi blir bedt om å plukke ut hvem vi så på åstedet?

– Vi er sosiale dyr, så folk flest husker ansikter godt. Men bare ansikter til personer vi kjenner godt fra før, understreker Brennen.

Om vi skal plukke ut riktig person blant en rekke med personer som vi bare har sett få ganger før, er vi veldig dårlige.

Brennen forteller om flere studier der personer har plukket ut uskyldige, fordi de har fått se vedkommende flere ganger.

– Et vitnes troverdighet går på om personen er til å stole på. Og om vitnet er pålitelig, går ut på om opplysningene er korrekte, forklarer Stridbeck.

Brennen mener politiet alltid må spørre hvor sikker eller usikker vitnet er.

LES OGSÅ

Øyenvitner bør få bare ett forsøk på å identifisere kriminelle, mener forskere

Thomas Quicks «fortrengte» minner

I Sverige ble Thomas Quick dømt for åtte drap, før han ble frikjent for alle drapene. Han hadde kommet med en rekke falske tilståelser, dels fremprovosert av politiet.

Behandlerne hans hadde stor tro på at man kan fortrenge minner, om man har gjort noe ubehagelig.

– Men det finnes ikke noen bevis i det hele tatt for at man kan ha fortrengte minner, sa Brennen.

Tvert imot er problemet heller at vi plages mye av fæle ting som har skjedd oss. Vi klarer ikke å slutte å tenke på det, forklarer han.

Vært for ukritiske

Politiet var sterkt å bebreide for arbeidet i Quick-saken, men rettsapparatet har generelt vært for ukritisk til sakkyndige, mener Stridbeck.

– Teorien om falske minner var en forskningsgren med opprinnelse i Freuds idé om fortrengning. Noen psykologer hadde tro på at det er finurlige mekanismer som trer inn, om man forsøker å ikke tenke på ting man har opplevd, forklarer Brennen til forskning.no.

Men i stedet for å bli gjennombruddet, slo Quick-saken spikeren i kisten for denne teorien.

Falske minner kan plantes

Falske minner kan derimot enkelt plantes hos for eksempel en mistenkt gjerningsmann.

Med litt «hjelp», kan man få om lag 50 prosent av deltakere til å huske falske minner, viser studier.

- Forskere, foreldre eller politifolk kan øve press og få folk til å huske ting de ikke har erfart, forteller Brennen.

I en studie hadde forskerne montert inn barnebilder av forsøkspersonene i en luftballong. De ble spurt om de hadde minner fra denne opplevelsen. Nesten alle svarte nei, det kunne de ikke huske.

Forskerne kontaktet foreldrene for å få tak i barndomsbilder.

Etter en uke eller to sier halvparten av deltakerne at de husker å ha svevd i luftballong som barn.

Sterk påvirkning

– Politiet i Birgitte Tengs-saken var overbevist om at fetteren var skyldig, forklarer Brennen.

Den unge gutten ble bedt om å skrive en fortelling om hvordan drapet kan ha skjedd. Så ble han bedt om å erstatte «han» med «jeg».

– Han trodde på det politiet sa, men han kunne ikke huske det. Dette var en særdeles uheldig situasjon med sterk påvirkning, som ledet til en tro hos fetteren på at han hadde drept Tengs, forklarer Brennen.

– Slike mulige falske minner er advokatmat og kan skape mye støy i straffesaker, sier Stridbeck.

Referanse:

Vitnepsykologi: Hvorfor er jakten på sannheten så komplisert? Hvorfor forekommer justisfeil og hva kan vi gjøre for å forebygge dem? Seminar i regi av Samfunnsvitenskapelig fakultet, UiO, på Domus Bibliotheca 9. mars.

LES OGSÅ

Hvorfor tilstår noen forbrytelser de ikke har gjort?