Tilståelsen har lenge vært dronningen over alle bevis i en straffesak.

Men vi vet at noen kommer med falske tilståelser. Og kan bli dømt på grunn av dem. Uten at vi vet hvor mange uriktig dømte det gjelder.

– Det er ingen tvil om at en genuin tilståelse er et effektivt bevis, sa avhørsekspert og forsker Asbjørn Rachlew på et arrangement ved Nasjonalbiblioteket nylig. Temaet var nettopp falske tilståelser.

Alt løser seg – tilsynelatende

Er det for eksempel blitt begått et drap, så får de etterlatte svar om noen tilstår.

Alt løser seg tilsynelatende.

Selv om en tilståelse er viktig, så bør den aldri være nok. Tilståelsen må også testes av politiet. Det har Rachlews egen forskning vist.

Forskningen hans har nå ført til vesentlige endringer i etterforskningsfaget i Norge.

Mer forskningsbaserte politiavhør

Han hadde mye erfaring fra krevende drapsetterforskning i politiet, da han tok fatt på en doktorgrad. Den handlet om avhør.

Forskningen hans har ført til mer vitenskapelig baserte avhør.

FN vil at dette skal bli en standard for politiavhør i verden. Det har vi tidligere skrevet om i saken Politiavhøyr utvikla i Noreg kan bli global standard

Drømte at han var drapsmann

I sin doktorgrad tok Rachlew utgangspunkt i saken mot den drapsmistenkte Stein Inge Johannessen.

Han satt varetektsfengslet i full isolasjon i seks måneder – for et drap som en annen hadde begått. Da det hadde gått fire måneder, begynte Johannessen å drømme om at han var drapsmannen.

Da ringte han til forsvareren sin og sa at han ville tilstå.

– Heldigvis hadde han en forsvarer som fikk pratet ham fra det. Og da rettssaken skulle starte meldte den egentlige drapsmannen seg, fortalte Rachlew.

Lærte seg å manipulere

Da Asbjørn Rachlew selv startet som politietterforsker på 1990-tallet, ble han oppdratt i en tradisjon der formålet med avhøret var å få den mistenkte til å tilstå.

– Vi ble opplært til å tro at det var gjerningsmannen som satt foran oss – og at vi ikke måtte miste troen på det.

Rachlew lærte seg fort manipulative triks for å få vedkommende til å tilstå.

Et av triksene var på fremstille seg som mistenktes beste venn.

– En metode var å ta vedkommende ut av varetekt like før maten ble servert, sånn at jeg kunne servere ham. På denne måten viste politimannen omsorg. Men omsorgen var instrumentell.

Alt dette var i kombinasjon med full isolering.

Triks for å få drapstilståelser

Et annet effektivt triks var å si til den mistenkte at han hadde fortrengt forbrytelsen, fordi det var en traumatisk handling.

Dette trikset ble brukt overfor fetteren i Birgitte Tengs-saken, forteller Rachlew.

Etter flere uker på enerom med etterforskere, så tilsto fetteren et drap han ikke kunne huske noe fra – og som han senere ble frifunnet for.

Den engelske rettspsykologen Gisli Gudjonsson kom senere med en knusende kritikk av norsk politi for avhørsmetodene i denne saken.

– Han refererte til vitenskapelige studier om faren for falske tilståelser, som vi aldri hadde hørt om i Norge på denne tiden, forteller Rachlew.

Tok et oppgjør med metodene

Storbritannia hadde da allerede tatt et oppgjør med disse avhørsmetodene.

Rachlew fikk lønn fra politimester Ingelin Killengren til å forske på undersøkende politiintervju i Storbritannia. Det endte med en doktorgrad ved Universitetet i Oslo i 2009.

Avhandlingen ble kalt «Justisfeil ved politiets etterforskning» og rettet et uvanlig kritisk blikk mot en praksis som har vært vanlig i politiet fram til årtusenskiftet og fortsatt er det de fleste andre steder i verden.

Forskningen resulterte i at også Norge tok et oppgjør med de tradisjonelle avhørsmetodene, som land nummer to i verden etter Storbritannia.

Alt skal tas opp på video

I dag er det viktig at menneskerettighetene formidles fra starten av avhørene og at alle avhørene tas opp på video. Avhørsmetodene skal ta høyde for at mistenkte er i en sårbar situasjon, forteller Rachlew.

Senere har flere land kommet etter. Men de fleste land har ikke forlatt tenkningen som har utgangspunkt i at formålet med et avhør, er å få den siktede til å tilstå.

Det sier forskeren som i dag jobber som politioverbetjent i Oslo politidistrikt og er gjesteforsker ved Norsk senter for menneskerettigheter på Universitetet i Oslo.

Flere årsaker til falske tilståelser

Hvorfor avgir noen en falsk tilståelse som kan føre til at de blir dømt for en forbrytelse de ikke har gjort?

Vi skal være klar over at det finnes mange ulike årsaker til at noen kommer med en falsk tilståelse, sier Ulf Stridbeck. Han er professor emeritus ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

Stridbeck har blant annet forsket på vitnepsykologi i USA og nettopp på falske tilståelser. Han var dessuten en av veilederne til Rachlew på hans avhandling.

Thomas Quick-saken

Nylig fikk han publisert en vitenskapelig artikkel om Thomas Quick-saken i Sverige og Norge.

Quick, som egentlig heter Sture Bergwall, tilsto over 30 drap som han skulle ha utført i perioden fra 1992 til 2000. Han ble dømt for åtte av drapene han tilsto. Blant annet innrømmet han og ble dømt for et drap på Trine Jensen i 1981 og på Gry Storvik i 1985, begge funnet i Oppegård, og drapet han skulle ha begått på Therese Johannesen fra Drammen i 1988.

Thomas Quick ble en interessant person for psykoterapeuter, etterforskere og journalister da han tilsto alle disse drapene. Slik brakte han seg selv i sentrum for begivenhetene. Han fikk masse oppmerksomhet, som han kanskje lenge hadde savnet. Dessuten fikk han fri tilgang på vanedannende narkotiske stoffer som var klassifisert som medisiner.

Så hvor frivillige var disse tilståelsene?

Systemfeil i USA

Det såkalte Innocent-prosjektet i USA har ved hjelp av DNA-beviser anslått at omtrent 25 prosent av alle domfellelser har vært falske tilståelser.

Stridbeck peker på at det er en systemfeil i det amerikanske rettssystemet.

– Problemet i USA er at avhørsteknikkene og politiet og etterforskere manipulerer. Du kan dessuten forhandle deg fram til en mildere straff om du tilstår. Med de straffene de har, så tilstår du noe for å få 20 års fengsel og ikke livstid.

Det fins ikke forskning som kan si noe nærmere om hvor stort dette problemet er i Norge.

– Men også i Norge har vi tilfeller, selv om de nok ikke er så mange, sier han.

Fritz Moen-saken er et eksempel på det. Han sonet mer enn 18 år i fengsel for to drap. Den sterkt funksjonshemmede mannen skulle vise seg å være uskyldig.

• Les mer om saken her: Fare for flere justismord i Norge

Noen er mer utsatt for å tilstå falskt

Studier har vist at det er noen personer som er spesielt utsatt for å gi falske tilståelser, forteller Stridbeck.

– Som regel er det personer med lav IQ eller personer som er psykisk syke.

– Men vi har mange kategorier av folk som tilstår frivillig. I dag vet vi at også nokså normale mennesker, under gitte forhold, kan tilstå noe de ikke har gjort.

Forskeren på vitnepsykologi minner om at til sammen 130 personer nå har tilstått at de drepte den svenske statsministeren Olof Palme i 1986. Ingen av disse personene er siktet eller dømt. Det er grunn til å tro at ikke alle har lav IQ, mener forskeren.

– I kriminelle gjenger er det nok kjekt å ha på «CV-en» at man har tatt på seg ansvaret for noe en annen lenger opp i hierarkiet har gjort. Det er også mulig at en ektefelle tar på seg noe for en partner. Eller at en mistenkt blir så presset av noen med faglig autoritet, at han tviler på sitt eget minne.

Tilståelser er blitt mindre verdt

I dag er ikke en isolert tilståelse like mye verdt som den var tidligere, mener Stridbeck.

Tilståelsen må underbygges av tekniske bevis og av vitner, før noen kan domfelles. Det er påtalemyndighetens oppgave å bevise det hele.

– Mens det tidligere var fokus på å få en tilståelse i et avhør, er nå fokuset å få mest mulig informasjon fra mistenkte. Dette innebærer et paradigmeskifte der forskere som Asbjørn Rachlew og Ivar Fashing har spilt en stor rolle, sier Stridbeck.

Du fortrenger ikke traumatiske minner

Både Thomas Quick og fetteren til Birgitte Tengs fikk beskjed av politiet om at de hadde fortrengt minnene om drapene de skulle ha begått.

– Det kan være at en hendelse har skjedd i rus eller i psykose og derfor ikke er blitt programmert inn i hodet. Men at du skal kunne ha gjennomført noe grusomt og etterpå glemme det, finnes det ingen dokumentasjon på skjer i virkeligheten.

I dag vet nemlig forskere at traumatiske hendelser ikke fortrenges.

– De sitter altfor godt til å bli borte fra minnet hos folk, sier Stridbeck.

Les også

Mangel på søvn kan gi falske tilståelser