Vi kjenner alle scenen fra utallige rettssaks-dramaer. Et øyenvitne peker på tiltalte i rettssalen og utbryter skråsikkert:

– Det var han som gjorde det!

Men kan vi stole på øyenvitner? Kanskje.

De er i hvert fall mer pålitelige dersom de var like overbevist den første gangen hukommelsen ble testet, skriver et anerkjent forskerteam i en ny studie.

Men hvis vitner var usikre første gang de så foto av mistenkte, er det for stor risiko for at hukommelsen deres etter hvert er blitt «forurenset».

Det kan i verste fall bety at uskyldige blir dømt, fastslår forskerne bak studien.

Plukker ut mistenkte

Mange av disse justismordene har senere blitt omgjort av DNA og andre fysiske bevis.

Men politiet finner ikke alltid andre bevis.

Feilaktig identifisering er den hyppigste årsaken til at uskyldige mennesker dømmes til forbrytelser de ikke har gjort, viser nordamerikanske studier, ifølge Tidsskrift for strafferett.

Det er ikke bare i amerikanske TV-serier, politistasjoner eller rettssaler at øyenvitner får se gjennom fotokataloger av tidligere straffede for å peke ut skyldige i en straffesak.

Også i Norge brukes dette som ledd i etterforskningen.

Hukommelsen blir forurenset etter hvert

– Den første testen er den mest pålitelige, sier John Wixted, en av forfatterne bak studien, i en pressemelding. Han er psykologiprofessor ved University of California, San Diego.

Hver gang øyenvitner testes på nytt, øker risikoen for at hukommelsen er forurenset. Og med en gang hukommelsen er klusset til, blir det bare verre.

– Anbefalingen er faglig solid, sier vitnepsykolog Svein Jean Magnussen til forskning.no. Han er professor emeritus ved Universitetet i Oslo.

Ifølge Magnussen står fire av de fremste forskerne i vitnepsykologi bak studien.

– Studien handler ikke om hukommelse generelt, men om vitners eller fornærmedes identifisering av en gjerningsperson i en vitnekonfrontasjon, understreker han overfor forskning.no.

Han har selv skrevet om dette temaet i Tidsskrift for strafferett, og har utgitt en bok om vitnepsykologi.

Kan ha sett mistenkte andre steder

Øyenvitner som peker ut uskyldig tiltalte, gjør det ikke av ond vilje eller bevisst.

Ofte var domfellelsen basert på at et øyenvitne identifiserte tiltalte lenge etter forbrytelsen.

Men rettsvitenskapen ser for ofte bort fra de første øyenvitneskildringene, og legger for mye vekt på de seneste utpekningene, mener forskerne.

–Da har vitnene vanligvis blitt så vant til å se de mistenkte at de er sikre på at det var dem de husket ansiktet til, fra da forbrytelsen skjedde, forklarer Wixted.

De kan ha sett dem i en såkalt line-up, en oppstilling av en mistenkt sammen med andre uskyldige. Eller til og med fra sosiale medier eller nyhetsoppslag.

Forskerne løfter frem en rekke domfellelser der uskyldige har blitt dømt i studien, som er publisert i Psychological Science in the Public Interest.

Grefsen-saken: Mistenkt voldtektsmann var uskyldig

Det er mange eksempler på at vitner som var meget usikre ved første gangs konfrontasjon, er hundre prosent sikre i retten.

Men hvor det senere viste seg at den dømte var helt uskyldig. Dette er særlig utbredt i USA.

Fra Norge kjenner Magnussen bare til ett eksempel, den såkalte Grefsen-saken:

– Det var en overfallsvoldtekt, hvor den fornærmede hjalp politiet med å produsere en fantomtegning, som så ble distribuert i pressen, forteller han.

Det kom inn tips på en mann av bosnisk opprinnelse, som sa seg villig til å delta i en fotokonfrontasjon. Voldtektsofferet plukket ham ut, nokså tvilende.

Men i en senere fysisk konfrontasjon, plukket hun ham ut med stor sikkerhet. Da var helt andre fyllpersoner med, slik at han var den eneste hun hadde sett før, forklarer Magnussen.

Politiet var usikre, for det var funnet DNA som ikke matchet ham. Hun tok altså feil, og en annen mann ble senere identifisert av DNA og dømt, forteller han.

Saken pågikk mellom 2002 og 2008 og er beskrevet i boka «Vitnepsykologi 2.0» og i en artikkel av Rachlew og Rachlew i Tidsskrift for Strafferett fra 2009.

Politiet bør be vitner vurdere hvor sikre de er

Mye forskning viser at det er tryggeste å gjennomføre en faglig solid foto- eller fysisk konfrontasjon så raskt som mulig etter at en mistenkt er funnet.

– Politiet bør samtidig be vitnet om å gi en vurdering av hvor sikker hun eller han er på at dette er den riktige personen, understreker Magnussen.

Det er denne identifikasjonen politiet og senere retten må legge til grunn, argumenterer forskerne.

– For vi vet at vitners senere hukommelse og subjektive sikkerhet er påvirket at en rekke forhold; en senere konfrontasjon er påvirket av den allerede foretatte identifikasjonen. Og generelt øker vitners subjektive sikkerhet over tid , forteller Magnussen.

Dette kan gjøre at usikkerheten vitnet hadde i begynnelsen, blir tilslørt i retten.

Don Flores-saken

Forskerne viser til den tragiske skjebnen til Charles Don Flores i USA som et eksempel.

I januar 1998 ble Elizabeth Black funnet skutt og drept i sitt hjem i Dallas. Rett før drapet så en nabo to menn gå inn i huset, og hun ble politiets nøkkelvitne.

Politiet arresterte kort tid etter den mistenkte Richard Childs, som vitnet umiddelbart identifiserte som en av mennene hun så, i en foto-line up. Han tilsto også drapet, og ble dømt til 35 års fengsel.

Samme dag som drapet skjedde, fortalte vitnet at den andre mannen var hvit med skulderlangt hår. Etter å ha blitt hypnotisert, hjalp hun en polititegner med å lage en fantomtegning av gjerningsmannen.

Latinamerikaner ble arrestert – og dømt

Senere arresterte politiet Charles Don Flores som mistenkt, en latinamerikaner med piggsveis. Årsaken til politiets mistanke, var at han rett før drapet hadde vært involvert i en narkohandel med Childs.

Øyenvitnet ble vist et bilde av De Flores i en line-up, men hun plukket ham ikke ut. Trolig fordi hun ikke kjente igjen noen av ansiktene. Heller ikke den andre gangen plukket hun ham ut på bilder.

Likevel pekte hun ut Don Flores som den andre mannen i rettssaken mot ham. Forskerne tror det kommer av at hun i mellomtiden hadde blitt vant til ansiktet hans, fra line up-bildene.

Charles Don Flores ble dømt til dødsstraff av juryen, og sitter fortsatt i dødscelle i Texas og venter på å bli henrettet. Eller å bli benådet av guvernøren.

Det er hans siste håp.

Rettssaken er omtalt som upålitelig av forskere, skriver jurist.org.

Bare første identifisering bør telle

Fordi hukommelsen er formbar, må vi unngå gjentatte forsøk på identifikasjoner med samme vitne og mistenkte, mener forskerne.

For å redusere risikoen for at uskyldige blir dømt, foreslår nå forskere en enkel og billig reform i rettsvitenskapen.

– Test et øyenvitnes hukommelse om en mulig mistenkt bare én gang, oppfordrer John Wixed.

Referanser:

J. T. Wixted, mf: Test a Witness`s Memory of a Suspect Only Once. Sammendrag. Psychological Science in the Public Interest, 3. november 2021.

Svein Magnussen: Vitnepsykologi 2.0. Lærebok, Abstrakt forlag, 2017.

C. Rachlew og A. Rachlew: «Ja, han ligner – tror jeg.» Tidsskrift for strafferett, 27. juni 2009.

Saken er oppdatert 17/12-21 kl 08.55