– I mitt materiale så jeg blant annet eksempler på at politiet ikke går inn i sakene før det har skjedd grove brudd, sier NOVA-forsker og kriminolog Jane Dullum, som står bak rapporten.
– Det er viktig at politiet tar dette på alvor, og at de reagerer og tar tak i bruddene.
Håndhevingen av besøksforbud er, ifølge rapporten, mangelfull, og brudd på besøksforbud håndheves ofte lenge etter at de er begått.
Krisesentrene er også kritiske til hvordan brudd på besøksforbud følges opp av politiet.
Store variasjoner
Besøksforbud er et forebyggende beskyttelsestiltak i Norge, men håndhevingen er altså for svak, ifølge rapporten. Det er også variasjoner både i og mellom politidistriktene i hvordan besøksforbud håndheves.
I rapporten har forskeren evaluert praktiseringen av straffeprosesslovens bestemmelse om besøksforbud i saker om vold i nære relasjoner.
Rapporten er gjennomført av Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved OsloMet på oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet.
Om besøksforbud
Besøksforbud er et straffeprosessuelt beskyttelsestiltak som ble lovfestet i 1995.
Besøksforbud er definert som et forebyggende tiltak. Det er ikke en straffereaksjon. Det å bryte besøksforbud er imidlertid straffbart.
Strafferammen for brudd er bot eller fengsel i inntil ett år.
Formålet med innføringen av bestemmelsen er å beskytte særlig ofre for vold i nære relasjoner mot vold, trusler og trakassering.
Et besøksforbud kan innebære at den forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg et bestemt sted, eller at vedkommende forbys å kontakte en eller flere personer.
Jane Dullum gir et klart faglig råd om å bygge opp et registersystem hvor vi kan se bruken av besøksforbud.
– I dag har ikke politiet et slikt register, og vi vet derfor ikke hvordan ordningen brukes på landsbasis, sier hun.
Vi vet ikke hvor mange besøksforbud som begjæres i løpet av et år, og hvor mange besøksforbud som er ilagt av påtalemyndigheten, fordelt på politidistrikt. Vi vet heller ikke i hvilket omfang besøksforbud overholdes, og i hvor stort omfang det skjer brudd.
– Uten registerdata har vi ikke oppdatert kunnskap om bruken av ordningen. Dette er viktig for å få vite om ordningen benyttes i tråd med lovgivers intensjoner.
Reagerer ikke alltid raskt
For å evaluere besøksforbudet har Dullum derfor valgt å intervjue politi og politiadvokater i alle politidistriktene, og representanter for krisesentrene og Juridisk rådgivning for kvinner (JURK). Hun har også analysert dommer over brudd på besøksforbud.
Dullum understreker at besøksforbud er et effektivt og viktig beskyttelsestiltak i saker om vold i nære relasjoner. Det er godt kjent i landet og det brukes, men det er noen utfordringer.
For at besøksforbud skal fungere som et effektivt beskyttelsestiltak, må det håndheves bedre, påpeker Dullum. Riksadvokaten har i flere sammenhenger understreket at det skal reageres raskt og med fasthet på brudd på besøksforbud. Dette følges ofte ikke opp i praksis.
Flere former for brudd
Det er flere grunner til at måten besøksforbud praktiseres eller håndheves på ikke fungerer godt nok, forklarer forskeren. Ressurssituasjon og prioriteringer i politiet, og kjennetegn ved vold i nære relasjoner som fenomen, er viktige årsaker.
Et kjennetegn ved saker om vold i nære relasjoner er at mange voldsutsatte ikke ønsker å kontakte politiet. Vold kan derfor pågå i lang tid før den utsatte er klar for å henvende seg til å få et besøksforbud.
En effektiv praktisering av besøksforbud vil derfor avhenge av et politi som har ressurser og kunnskap om hva som er godt politiarbeid i saker om vold i nære relasjoner.
Det er flere former for brudd på besøksforbudet som beskrives i dommene. Det vanligste er brudd via tekstmeldinger eller sosiale medier. Forskeren fant også eksempler på materiell vold, som å stikke hull på bildekkene i fornærmedes personbil og kaste stein mot fornærmedes bolig.
Men bruddene har også bestått i at den fornærmede er oppsøkt personlig, enten hjemme eller på arbeidsplassen. De groveste tilfellene her har bestått i at tiltalte har oppsøkt fornærmede og begått seksuelle overgrep.
Barna er redde
Bruken av besøksforbud overfor barn var også et tema som kom opp i intervjuene forskeren gjennomførte.
Her er det særlig krisesentrene som er kritiske, og de mener at påtalemyndigheten har en for høy terskel for ileggelse av besøksforbud overfor barn.
Lederen for et krisesenter refererte til en nylig situasjon der to barn måtte holde seg inne på krisesenteret i mange uker – det var ikke gitt besøksforbud overfor barna, og det var en omfattende trusselsituasjon.
En leder for et annet krisesenter sier:
«Det vi ser er at far blir ilagt besøksforbud overfor mor, men ikke overfor barna. Selv om man vet hva slags vold mor er utsatt for, og selv om barna er redde og gir uttrykk for at de ikke ønsker å være hos far, så blir ikke dette tatt med en gang – og barna får ofte ikke besøksforbud. Samværsretten står så sterkt.»
Forsker på omvendt voldsalarm
Jane Dullum fremhever at det er tilfeller der det kan se ut til at besøksforbudet neglisjeres av voldsutøver.
Kan det fungere bedre med en såkalt omvendt voldsalarm? Det er et spørsmål hun skal undersøke videre. Omvendt voldsalarm kan være at voldsutøveren utstyres med en elektronisk enhet som utløser en alarm hos politiet dersom han eller hun beveger seg inn i en forbudssone.
Omvendt voldsalarm kan idømmes av domstolen, og formålet er å sikre fornærmede bedre beskyttelse i saker om vold eller seksuallovbrudd.
– Vi vet at det er en risikofylt situasjon for den utsatte i akkurat disse bruddfasene hvor hun forlater partneren sin, noe som ofte skjer ved et besøksforbud, og det er viktig at politiet er oppmerksomme i disse fasene, sier Dullum.
Tar dette på alvor
Seksjonssjef Kristin Elnæs for Forebyggings- og etterretningsseksjonen i Politidirektoratet sier at forskning er viktig for utviklingen av politiet.
– Funnene i denne rapporten er en tilbakemelding vi tar på alvor. Vi må bruke og utnytte ny kunnskap for å lære, og vi skal ta med denne innsikten som peker på klare utfordringer og forbedringspunkter i det videre arbeidet, sier hun.
– Offeret bør være i fokus
– Sikkerheten til den som er utsatt for vold eller trusler må bli bedre, kommenterer justis- og innvandringsminister Tor Mikkel Wara.
– Offeret er den som skal være i fokus, ikke overgriperen. Derfor er det en selvfølge at det er trusselutøver som skal ilegges begrensninger, ikke offeret.
Ifølge statsråden er denne evalueringen et viktig tiltak for å videreutvikle innsatsen på dette området.
– Den skal sees i sammenheng med evalueringen av kontaktforbud med omvendt voldsalarm som vi nå går i gang med, sier han.
Referanse:
Dullum, J. (2019). Besøksforbud – straffeprosessloven § 222a. En evaluering av praktiseringen av bestemmelsen i saker om vold i nære relasjoner. NOVA Rapport 1/19
