Sist NATO-landenes toppledere møttes var i Wales i september 2014. Siden den gang har verden blitt et mer usikkert sted. (Foto: Larry Downing, Reuters, NTB scanpix)
Forsker tror terror og usikkerhet vil prege NATO-toppmøte
Hvilke trusler står NATO overfor? Og hvordan vil NATO-toppmøtet håndtere det nye sikkerhetslandskapet?
Om noen dager møtes NATOs toppledere i Warszawa i Polen for å diskutere sikkerhetsutfordringene som forsvarsalliansen står overfor.
Siden forrige toppmøte i Wales i 2014 har sikkerhetsutfordringene tiltatt på dørterskelen til NATO-området – ved grensene både mot øst og sør.
Men også innenfor eget område er utfordringene mange, noe terroren i Paris og Brussel har vist. Kort fortalt: Vi lever i en usikker verden med både klare og mer sammensatte usikkerheter.
Vi har spurt lederen for NUPIs forskningsgruppe for sikkerhet og forsvar, Karsten Friis, om å gi et overblikk over det han ser som de sentrale temaene på toppmøtet.
Forskjellige posisjoner
– For enhver organisasjon er det viktig med intern samstemthet. Hvordan er denne blant NATO-landene?
Karten Friis er leder for NUPIs forskningsgruppe for sikkerhet og forsvar. (Foto: NUPI)
– Vi ser at medlemslandene stiller seg ulikt til Russland og i hvilken grad landet utgjør en trussel. De baltiske landene og Polen synes mer bekymret enn de andre, mens andre snakker om å lette på EU-sanksjonene overfor Russland. Brexit og framveksten av fløypartier i mange NATO-land er heller ikke noe godt grunnlag for solidaritet og fellesløsninger, sier Friis.
Forsvarsforskeren trekker også fram spørsmålet om byrdefordelingen blant NATO-medlemmene som et aktuelt tema.
– USA forsøker sterkere enn noen gang å få europeiske medlemsland til å betale mer for sikkerheten sin og til å øke sin andel av NATO-budsjettet.
Han peker også på at ulik geografisk beliggenhet – i en tid med mange svake og utsatte europeiske økonomier – lett kan føre til forskjellige syn på hvor innsatsen skal konsentreres.
– Noen land og grupper vil ha oppmerksomheten mot øst, mens andre vil ha den mot sør og den ustabile situasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika med tilhørende utfordringer som ISIL/Daesh, migrasjon og terrorisme. Å finne en god og robust balanse mellom forskjellige horisonter krever fremragende politisk håndverk, påpeker Friis.
Eget område først
– På toppmøtet i Wales i 2014 var trenden delvis å trekke seg fra et «out of area-perspektiv» til mer fokus på kollektiv sikkerhet, NATO-området og artikkel V (som fastslår at et angrep på et medlemsland er et angrep på hele alliansen), ikke minst som en følge av russisk aggresjon på Krim og i Øst-Ukraina. Ser du noen ny bevegelse i dette spørsmålet?
– Med mindre Putin engasjerer seg i nye militære eventyr, er det lite sannsynlig at NATO vil skru avskrekkingen ytterligere til utover det vi allerede vet vil bli vedtatt i Warszawa. Det er begrenset med vilje til å binde opp mer allierte tropper til beroligelse og i stående styrker. I tillegg er det dyrt.
– Etter hvert vil mer påtrengende oppgaver forbundet med krisehåndtering igjen dominere NATOs dagsorden. Å bygge militær kapasitet, patruljering i og overvåking av Middelhavet vil kunne bli viktige oppgaver. Et av spørsmålene som blir diskutert, er om og eventuelt hvordan NATO bør engasjere seg i Libya, mener Friis.
Sverige og Finland
– Hva med utvidelse og «åpen dør»-politikk, tema som har vært mye framme på tidligere toppmøter?
Annonse
– Montenegro blir snart det 29-ende medlemmet i alliansen. For tiden går også debatten høyt i Sverige om landet skal bli med eller ikke. Ja-siden har vokst noe, men mange har ennå ikke bestemt seg. Om Sverige bestemmer seg for å bli med, vil Finland sannsynligvis følge etter. Og det vil åpenbart endre sikkerhetsarkitekturen i Nord-Europa betydelig. I en positiv retning, etter mitt syn, sier Friis.
Han trekker også frem medlemskap for de to tidligere sovjetrepublikkene Ukraina og Georgia.
– Vi vet at de er varme poteter. For meg synes et eventuelt medlemskap for disse to mindre aktuelt i dag enn det var for få år siden.
Mer avskrekking
Friis mener at toppmøtet etter alt å dømme vil styrke avskrekkingselementet – både for å avskrekke motparter i øst og for å berolige østlige medlemmer.
– Kort fortalt så dreier det seg om to landstyrkeelementer: Det ene er the Enhanced Forward Presence, som består av kontinuerlig roterende multinasjonale bataljoner i Baltikum og Polen. Ofte blir disse beskrevet som «tripwires» - snubletrådsstyrker.
Det andre elementet er, ifølge Friis, forsterkning, gjennom NATOs hurtigreaksjonsstyrke (NRF) og den tilhørende spydspisstyrken (VJTF). Dertil kommer forsterkninger og beredskapsplaner. Luft- og sjøkomponenter kommer i tillegg. Dessuten har USA en egen roterende brigade i de østlige medlemslandene.
– Men få av disse styrkene er nye. De er snarere omorganisert, samtidig som de øver oftere. Sammen med den kjernefysiske dimensjonen er de alle ment å vise motparter at NATO både har den politiske viljen og militære kapasiteter til å forsvare seg, sier Friis.
Ingen grunn til panikk
– Til slutt: Er de tider forbi da statsledere turte å love en ny verdensorden og en slags absolutt fred?
– Her har vi snakket om såkalte «lav sannsynlighet – store konsekvenser»-scenarier, der konvensjonelle væpnede styrker har en nøkkelrolle. Men for folk flest er scenarier av typen «høyere sannsynlighet –mindre konsekvenser» atskillig mer relevante, blant annet terrorangrep. Væpnede styrker og NATO kan bare ha en begrenset rolle i å bekjempe slike trusler. Det er først og fremst et ansvar for politi- og justismyndighetene, sier Friis.
– Å styrke denne typen sikkerhet handler kanskje mer om risikohåndtering – om å håndtere mange, nye, uforutsigbare og komplekse risikofaktorer og om å etablere et akseptabelt sikkerhetsnivå. Men nå må vi ikke glemme at rent statistisk er det å leve i Vesten i 2016 sannsynligvis det sikreste noen gang i menneskehetens historie. Så det er ingen grunn til panikk, avslutter Friis.
