Er rettssalen det beste stedet å bekjempe seksuell vold i krig og konflikt? I tiårene etter folkemordet i Rwanda og krigene i det tidligere Jugoslavia har det kanskje virket slik.

Internasjonal strafferett har nemlig i stadig større grad blitt fremstilt som det viktigste verktøyet for å bekjempe konflikt-relatert seksuell vold. Men i iveren etter å «gjøre noe», lover kanskje både aktivister, jurister og politikere mer på vegne av den internasjonale strafferetten enn hva den egentlig kan oppnå.

– Her bør vi rett og slett være mindre ambisiøse, mener forsker Anette Bringedal Houge.

– Internasjonal strafferett er viktig nok i seg selv, men kan bli problematisk når den blir en for dominerende kilde til kunnskap om seksualisert krigsvold.

Ikke lenger bivirkning av krig

– For bare noen tiår siden var seksuell vold regnet som en naturlig og mindre interessant bivirkning av krigføring, forteller Houge. 

I dag har det derimot blitt et sentralt tema i internasjonal strafferett og politikk. Og det er dette Houge har sett på i forskningen sin. Hun har studert fortellinger om kollektive voldshandlinger og sortert ut de som handler om seksuell vold.

Forskeren ville finne ut hva som skjer med disse fortellingene når de havner i rettssalen. Hvilken påvirkning har de på internasjonal strafferett? Og hva kommuniserer internasjonal strafferett om disse voldshandlingene?

– Det at seksuell vold i dag forstås som et våpen, står helt sentralt i denne utviklingen, sier hun.

• Les også: Advarer mot enkle sannheter om kvinner i krig

Småfisk for retten

I dag fokuserer internasjonal strafferett på å strafferettslig forfølge politiske og militære ledere. Det internasjonale tribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) ble opprettet mens krigen i Bosnia fortsatt pågikk. Men å bringe ledere inn for retten viste seg å være svært vanskelig.

I stedet førte aktoratet, de første ti årene, saker mot mellomledere og direkte overgripere, mens de bygde bevis mot ledere de senere skulle arrestere eller få utlevert.

Denne strategien har gjort at det tidligere Jugoslavia har dømt en rekke såkalte småfisk: direkte overgripere.

– I avhandlingen min har jeg sett på saker med endelig domfellelse for direkte deltakelse i seksuell vold. Hvilken rolle får gruppepress, krigserfaringer, kaos og frykt – når strafferetten skal forklare og finne skyldige de som utfører slike ordre eller tar del i slik praksis på bakken?

– Ved å stille slike spørsmål har jeg analysert hvordan overgripere fremstilles i retten for å begrunne eller bortforklare individuell skyld for det som stort sett er kollektive voldshandlinger. Tilsvarende har jeg også sett på hvordan aktører utenfor retten forklarer seksuell krigsvold, ofre og overgripere for å drive fram kampen mot straffrihet.

• Les også: – Soldater leker når de er i krig

Dommen tilsvarer ikke historien om konflikten

Strafferettens oppgave er å finne svar på skyldspørsmålene sine og så å sette to streker under dette, sier Houge. Men dommen tilsvarer jo ikke historien om konflikten, om overgrepene eller om tiltalte. Disse historiene vil heller være fulle av nyanser, motsetninger, kompleksitet og variasjoner, fortsetter hun.

– Dette er interessant fordi den internasjonale strafferetten og dens arkiver, inkludert vitnemål fra ofre og eksperter, ofte blir brukt som referansepunkt for å forklare seksuell vold: Hvorfor det skjer, hvordan det bør håndteres og hvilke konsekvenser volden har, forteller Houge.

– Så hvordan forstår strafferetten seksualisert vold?

– Selve overgrepene blir forstått i en større sosial kontekst. Det må de for at det skal falle inn under institusjonenes mandat. Men overgriperen – den tiltalte – forstås ut fra personlige egenskaper. Ifølge aktoratet og domsmaterialet begår de seksuell vold fordi de har muligheten til det, fordi de er sadistiske, onde, skamløse og perverse.

– Dette hovedfokuset på overgriperens personlighet står i motsetning til teoretiske, situasjonsorienterte forklaringsmodeller som vektlegger ytre press, stress og frykt – og som understreker at ekstreme situasjoner kan få vanlige mennesker til å begå fryktelige voldshandlinger. I internasjonal strafferett slipes slike forklaringer stort sett ned og igjen står fortellinger om ekstreme mennesker som begår ekstreme voldshandlinger fordi krigskonteksten tillater det.

Straffeforfølger de mest notoriske overgriperne

Houge påpeker at aktoratet må velge hvem de skal strafferettslig forfølge, hvem de skal gjøre til symbol for at straffrihet ikke lenger er gitt for denne typen voldshandlinger.

Da prioriteres antatt ansvarlige ledere, og hvis de ikke er mulige å straffeforfølge, står antatt notoriske overgripere høyt på lista. Det er altså ikke deltakelse i krigsforbrytelser alene som leder til internasjonal strafferettslig forfølgelse. Den tiltalte har gjerne utmerket seg ved å ha deltatt i voldshandlingene i større grad eller i en annen form enn andre involverte.

Så når forståelsen av konflikt-relatert seksuell vold baseres på domsmateriale og transkripsjoner fra internasjonal strafferett, er den altså basert på et fåtall notoriske overgripere, de verste i klassen.

På den ene siden finnes det altså forklaringer som vektlegger betydningen av gruppepress, krigstraumer, frykt og stress på seksualisert vold i krig og konflikt. Disse forklaringene tilsier at man i gitte krigssituasjoner må være eksepsjonelt god for å etterleve internasjonal strafferett for krigføring.

På den andre siden tilsier fortellingene fra internasjonal strafferettssaker at man også må være eksepsjonelt dårlig eller slem for å bli strafferettslig forfulgt og dømt for slike lovbrudd.

Ifølge Houge kan fokus på individet gjøre at vi overser sosiale og strukturelle forhold som er med på å skape den seksuelle volden. Dette er riktignok ikke strafferettens problem – det er snarere viktig å huske på for samfunnet rundt: Konflikt-relatert seksuell vold kan ikke forklares eller løses i rettssalen alene.

• Les også: Mannlige journalister blir oftest drept, men det er kvinnene som advares

Betydningen av anerkjennelse for å gå videre med livet

Selv om avhandlingen i hovedsak er basert på rettstranskripsjoner og dokumenter, har Houge også vært i Haag ved ICTY (Tribunalet for det tidligere Jugoslavia), i Rwanda og i Bosnia og Republika Srpska.

Hun har snakket med ofre og overlevende og med ulike aktører i rettsvesenet. Forskeren har også snakket med folk som jobber med å fremme pårørende og ofres rettigheter i samfunn som har opplevd voldsomme konflikter.

– Hva har gjort mest inntrykk under arbeidet med avhandlingen?

– Det er vanskelig å si. Jeg kom inn i prosjektet med et fokus på den internasjonale strafferettens muligheter – og går ut av det med et fokus på dens begrensninger. Det har vært viktig for meg å reise til Bosnia og Republika Srpska og treffe folk som fortsatt lever med ettervirkningene av krigen. Hvor sterkt krigens erfaringer sitter i kroppen og i fortellingene om overlevendes liv er forskjellig, blant annet avhengig av hvor i landet de bor og hvor akseptert deres erfaringer er i lokalsamfunnet. For noen overlevende er det langt viktigere at naboene aksepterer deres erfaringer og erkjenner og tar et personlig oppgjør med hva som har blitt gjort mot tidligere venner i deres navn, enn at ukjente dommere i Haag gjør det for dem. Det gjør selvfølgelig ikke internasjonal strafferett irrelevant, men det understreker at justice er langt mer enn strafferett.

Referanse:

Anette Bringedal Houge: “Thugs” on Trial. Narrating Conflict-Related Sexual Violence in and for International Criminal Justice. Doktogradsavhandling ved Universitetet i Oslo. 2017. Sammendrag.