Voldtekt brukes som et strategisk våpen i krig. Dette er etter hvert blitt en sannhet. Men gjelder det overalt, alltid?

På konferansen A gender perspective on demography and conflicts, fullsatt av forskere, beslutningstakere, politikere og bistandsbransje, tok Marta Eriksson Baaz tak i noen av de seiglivede mytene som dominerer innenfor bistands- og utviklingsfeltet.

Eriksson Baaz er professor på School of Global Studies på Gøteborg Universitet, og har forsket på feltet i mange år.

Objektiv kunnskap er en myte

Det er ikke alternative fakta hun vil snakke om, men det hun kaller desirable facts – ønskelige fakta.

– Det finnes ikke objektiv, nøytral kunnskap, sier hun fra talerstolen.

Politiske agendaer kan forme forskningsresultater, og her er ikke området kvinner, fred og sikkerhet noe unntak. Hun trekker frem fire «fakta» som har fotfeste på dette feltet, og gir sin forklaring på hvorfor det er sånn. Deretter ser hun på hva forskningen sier om de samme faktaene.

Det første er strategisk bruk av voldtekt som våpen i krig.

– Vi ønsker at teorien om voldtekt som våpen skal stemme, sier Eriksson Baaz. Og når hun sier vi, så mener hun «vi» som utformer bistandspolitikk og ønsker å bedre situasjonen for kvinner i krig og konflikt.

– For hvis det stemmer at voldtekt brukes som våpen, så kan vi også unngå overgrepene ved å regulere voldtekt på samme måte som andre våpen.

Denne kunnskapen ble etablert etter krigene i det tidligere Jugoslavia. Før dette fikk ikke voldtekt i krig den samme typen oppmerksomhet, men ble sett på som en trist, brutal, og uunngåelig side ved krig. Unntakstilstanden som krig medfører tillot menn å være menn – og å voldta fiendens kvinner.

Det andre faktagrunnlaget som har fått fotfeste er at seksuell vold i krig kan forklares med mangelen på likestilling i fredstid.

– Dette vil vi også at skal stemme, for hvis hva som skjer i fredstid er viktig for å unngå seksuell vold i krig, da blir det viktig at bistandsressurser brukes på likestillingsarbeid – også i fredstid.

Kvinner som naturlig fredelige

Et tredje fakta Eriksson Baaz har observert er at flere kvinner i militæret og i fredsbevarende styrker reduserer vold og gjør innsatsen mer effektiv.  

– Man tror at kvinner har en siviliserende effekt på sine mannlige kollegaer. I tillegg tror man at kvinnelige soldater kan nærme seg den kvinnelige delen av sivilbefolkningen lettere enn menn, forteller hun.

– Dette vil vi tro fordi det er et godt argument for å øke kvinners deltagelse på disse arenaene.

Det samme argumentet gjelder for fredsprosesser. Man antar at fredsavtaler blir bedre og varer lengre dersom kvinner får en plass ved forhandlingsbordet.

Til sist trekker Eriksson Baaz frem det faktumet som er aller tydeligst etablert: at sivile kvinner og barn er hovedofrene i krig.

– Dette ønsker vi å tro fordi vi vil vise frem kvinners lidelser, som lenge har vært oversett. Krigens historie har handlet om menn, og ved å fremheve kvinners lidelser får de anerkjennelse for det de har vært gjennom.

• Les også: Med kroppen som våpen

Forskningen sier ikke alltid det vi ønsker

Hva sier så forskningen om disse fire temaene? Maria Eriksson Baaz understreker at forskningen hverken bekrefter dem som absolutte sannheter, eller fullstendig avkrefter dem.

– Forskningen gir et mye mer blandet og nyansert bilde. Av og til sier den at sannheten er det motsatte av «ønskelige fakta», og av og til får vi det vi vil ha.

Generelt understreker forskningen på feltet hvor viktig det er å forstå konteksten. Hvorvidt det vi antar om kvinners rolle stemmer, kommer an på hvilken konflikt, krig eller post-konflikt situasjon det er snakk om. Det er stadig mer forskning på feltet kvinner, fred og sikkerhet, men det gjør også at gapet mellom politikk og forskning vokser, hevder Eriksson Baaz.

Det er særlig når det gjelder voldtekt i krig at gapet mellom politikk og forskning er stort. Forskningen sier at voldtekt i krig faktisk ikke beordres i stor skala, selv om voldtekt i krig er utbredt. Heller enn at soldater beordres til å utføre seksuelle overgrep som del av en intensjonell strategi, viser forskning at overgrep i krig tolereres når det skjer.

Også her er konteksten viktig. Forskning har vist at seksuelle overgrep ble brukt som del av en krigsstrategi i det tidligere Jugoslavia. Andre steder har det heller handlet om kaotiske situasjoner hvor overgrep som ble begått ikke ble sanksjonert.

• Les også: Opp med døren – inn med kjønn

Stereotypier om kvinner som passive ofre

Eriksson Baaz tror at de ønskelige forklaringene kan virke mot sin hensikt. Når slike teorier etableres som fakta kan de bidra både til å reprodusere stereotypiske forestillinger om kjønn, men også til å befeste kvinneundertrykkelse og ulikestilling mellom kjønnene.

– Det kan være en lettere utvei for soldater å si at voldtekten var beordret. Da unngår de kanskje å bli fordømt for overgrepet.

På denne måten blir etablerte fakta om voldtekt i krig en ressurs soldatene kan ty til. Når forklaringen først eksisterer, reproduseres den igjen og igjen.  

Når det gjelder ideen om kvinner som en siviliserende faktor i fredsbevarende styrker, kommer dette helt an på hvordan militæret er organisert. I tillegg kan ideologi spille inn. Også her kan det like gjerne fungere omvendt. Eriksen Baaz trekker frem sivilbefolkningens syn på militæret som en faktor. Av og til betyr uniformen mer enn kjønn.

– I Kongo så vi det motsatte – sivilbefolkningen fryktet de kvinnelige soldatene mer enn de mannlige.

• Les også: Uklok argumentasjon for kvinners deltakelse?

Også menn er ofre i krig

At barn og kvinner er hovedofrene i krig, er også diskutabelt.

– Det er ikke tvil om at sivile menn er mer utsatt for drap og tvangsrekruttering enn kvinner.

Kvinner utsettes imidlertid for mer langvarig lidelse, og er mer utsatt for seksuell vold.

Et tema som har fått lite oppmerksomhet av politikere og beslutningstakere er seksuell vold mot menn. Eriksson Baaz viser til en undersøkelse fra borgerkrigen i Uganda, hvor så mye som 30 prosent av de som ble utsatt for seksuell vold var menn.

Hun får støtte fra forskerne på konferansen.

Kristin Bergtora Sandvik, forskningsprofessor på PRIO og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, forsker på situasjonen i Colombia. Hun erkjenner at vi ikke vet nok om hvorvidt menn voldtas i krig, men trekker frem at det vi vet, er at 90 prosent av de døde kroppene man finner i Colombia er menn. Hun etterlyser et robust forskningsprogram som fokuserer på menn.

– Menn har også kjønn, hva med et mannsforskningsprogram?

• Les også: Kvinnefokus overskygger menn som voldtas i krig

Feminine bias?

Hvorfor har det blitt sånn? Eriksson Baaz lurer på om det handler om at bistandsfeltet ønsker visse fakta, og ignorerer forskning. Hun tror ikke dette er forklaringen, men vi kan ikke underkjenne at det skjer. I tillegg spiller forskerne en rolle.

I forskning på kvinners liv er kvinnelige forskere i overtall. Det gjelder også innenfor området kvinner, fred og sikkerhet. Det er ofte kvinner som intervjues og studeres, slik at det er kvinners stemmer som blir hørt. Det kvinnelige perspektivet dominerer, både hos forskere og informanter. Eriksson Baaz tror dette kan gi en feminin tendens – feminine bias – i forskningen. Det vil si at kvinners oppfatning av virkeligheten ubevisst preger forskningen, uten at man kan slå fast hva dette har å si for resultatene, eller at det finnes en egen kvinnelig måte å se verden på.

Forskningsresultater avhenger av hvem vi hører på, og hvor kritiske forskerne er til det de får høre.

I spørsmålet om beordrede seksuelle overgrep vil det for eksempel være avgjørende om forskeren spør de kvinnelige ofrene, eller om de spør den mannlige overgriperen.

• Les også: Soldaten som overgriper

Risikofylt

Bistandspolitikken er mer sårbar for «ønskelige fakta» enn forskning, tror Eriksson Baaz. I forskningen har man fagfellevurderingen, som sikrer at personlige ønsker og tendenser ikke får styre forskningsresultatene.

Hvis faktaene man baserer bistanden på er ønskelige, heller enn reelle, kan mye gå galt. Både Eriksson Baaz og samtlige forskningsprosjekter presentert på konferansen, understreket hvor viktig det er å forstå konteksten før man setter inn bistandsinnsatsen. De er bekymrede for forenklede forståelser av kjønnsroller, noe som kan gå på bekostning av ideen om kvinners integritet og rettigheter.

Å anta at kvinners deltagelse i militære styrker eller i fredsprosesser reduserer vold og gjør innsatsen mer effektiv, legger et umulig – og uønsket – ansvar på kvinner som naturlige fredsskapere. I tillegg er forenklede forståelser av kjønnsroller i krig og konflikt, for eksempel om hvem som er passive ofre og aktive overgripere, med på å reprodusere stereotypier om kjønn, og befeste eksisterende ulikheter.

Maria Eriksson Baaz er ikke redd for at mer forskning skal gi flere «ønskelige fakta», for forskningen undergraver ikke nødvendigvis «det vi vil ha», selv om den ikke sier nøyaktig det vi ville høre.

Uansett, hevder hun, er kvinners rettigheter et bedre argument, og en bedre rettesnor, i arbeidet for kvinner, fred og sikkerhet. 

Artikkelen ble først publisert i Kilden kjønnsforskning.no.