DENNE ARTIKKELEN ER PRODUSERT OG FINANSIERT AV Kreftforeningen - LES MER.
Trine Rolstad (til høyre) nølte ikke da hun fikk tilbud om å bli med i en studie på tarmkreftpasienter ledet av forsker Anne Hansen Ree.(Foto: Jorunn Valle Nilsen)
– Nå kan vi utvide studien og hjelpe tarmkreftpasienter over hele landet
I lykkerus over åtte millioner ferske forskningskroner fra Kreftforeningen lover professor Anne Hansen Ree å gi flere kreftpasienter som Trine Rolstad et lengre liv.
Nesten to år er gått siden den da 68 år gamle Trine Rolstad fikk beskjeden hun hadde stålsatt seg for: Tarmkreften hadde spredt seg til lever og bukhinne.
«Ok, jeg kommer til å dø tidligere enn jeg hadde regnet med, men jeg skal i hvert fall rekke å feire 70-årsdagen min», tenkte den pensjonerte læreren. Så begynte hun å planlegge bordplassering, servering og musikk.
«Pasienten tok det med fatning», står det i journalen hennes.
På neste kontroll spurte hun kreftlegen om festambisjonen kanskje var i overkant optimistisk.
– Nei, 70 skal vi klare, svarte han. Og så la han til at det pågikk en spennende klinisk studie på tarmkreftpasienter som henne.
Kunne hun tenke seg å delta i den?
Rolstad nølte ikke.
– Uansett hvordan det gikk med meg, ville jeg ha vært med på å bringe den medisinske forskningen framover, forteller hun da vi møter henne og kreftlege, forsker og professor Anne Hansen Ree på Akershus universitetssykehus.
– Det samme hører jeg fra mange som blir med i studiene våre. Jeg tenker at det er en veldig fin del av den norske dugnadsånden, repliserer Ree.
Anne Hansen Ree forteller at oppfølgerstudien blir langt mer treffsikker enn den Roland deltok i.(Foto: Jorunn Valle Nilsen)
Eureka!
Samme sted, for seks og et halvt år siden: I en klinisk studie har Anne Hansen Ree og hennes medarbeidere behandlet 100 tarmkreftpasienter med en kombinasjon av vanlig cellegift og stråleterapi.
Slik hadde de forhindret at kreften deres sprer seg.
Men i gleden over de gode resultatene klarer hun ikke å fri seg fra en vag fornemmelse av at studien også hadde vist vei mot noe annet. Men hva? Dag og natt surrer spørsmålet i skallen.
Så, midt i et møte, slår det henne. Kaffekoppen velter idet hun reiser seg, avbryter den som har ordet, og hoiende utbasunerer at hun har funnet svaret på spørsmålet ingen aner at hun har grunnet på.
– Jeg innså plutselig at når en enkel cellegiftbehandling hadde utløst en immunreaksjon mot svulsten hos pasienter som senere ikke fikk spredning, burde vi ved hjelp av immunterapi kunne utløse en tilsvarende reaksjon hos pasienter med spredning.
Komplett respons
Fra den ideen oppsto den såkalte Metimmox-1-studien, som Kreftforeningen støttet med 16 millioner kroner. Hypotesen var at en kortvarig behandling med en billig cellegift ville få ellers motstandsdyktige kreftsvulster til å respondere på immunterapi, og at det kunne forlenge pasientenes liv.
80 deltagere ble rekruttert, og loddtrekningen gikk i Trine Rolstads favør: Hun havnet i gruppen som fikk både cellegift og immunterapi, ikke i kontrollgruppen som bare fikk standardbehandling med cellegift.
Annonse
I fire måneder, fra mars i fjor, fikk Rolstad totalt fire omganger med cellegift og fire med immunterapi. Så, i september, skulle hun få svar på hvordan det var gått.
Hun satt på kafé med et glass vin da hun ble oppringt med den smått uvirkelige nyheten: Kreftsvulstene var ikke bare blitt mindre; de var borte. Komplett respons! Legene fant ikke lenger tegn til kreft i kroppen hennes.
– Da begynte jeg å grine, og det gjør jeg bare når jeg blir skikkelig glad, forteller Rolstad.
Etter det som ble en vellykket 70-årsfeiring hjemme på Eidsvoll, med band og forbud mot taler, starter hun nå dagene med 20 minutters «gymping» foran tv-skjermen før hun går lange turer, passer fem barnebarn, leser, går i teater og på konserter.
– Jeg har ingen garantier for at det vil vare, men nå er jeg rett og slett helt frisk og har det veldig, veldig bra, sier hun.
Mer treffsikker
Omtrent halvparten av deltagerne i Metimmox 1-studien hadde uvanlig god effekt av behandlingen med kombinasjonen av immunterapi og cellegift. I snitt økte behandlingsvarigheten fra snaut 10 til 16 måneder.
Og omtrent 15 prosent av dem fikk, som Rolstad, komplett respons. Hos noen har svulstene nå vært borte i over tre år.
Ansporet av disse oppløftende resultatene, er Ree nå i gang med en oppfølgerstudie kalt Metimmox-2., og denne gangen kommer alle til å få behandlingen.
– Vi har funnet en biomarkør som gjør at vi allerede etter to måneder kan se hvem som vil få langvarig respons. Det gjelder dem som har minst ti prosent reduserte svulster etter to måneder. Bare de får være med videre i Metimmox-2-studien. Resten går tilbake til vanlig standardbehandling fordi de ikke har nytte av studiebehandlingen.
Røntgenleger oppdager lett biomarkøren på vanlige CT-bilder.
Biomarkører er stoffer eller molekyler som kan måles eller påvises i en kropp eller celle, og som forteller noe om en underliggende tilstand.
Annonse
– Her behøves altså ingen kostbar genanalyse. Det tar 20 sekunder og er helt gratis, sier Ree og passer på å gi sin kollega Sebastian Meltzer æren for «den helt geniale oppdagelsen».
Overrumplet
I utgangspunktet skulle bare 40 pasienter ved tre universitetssykehus få delta i Metimmox-2.
Men til møtet med Ree og Rolstad har vi med en overraskelse: I vår store årlige tildeling av forskningsmidler har Kreftforeningen besluttet å støtte studien hennes med åtte millioner kroner samlet inn i Krafttak mot kreft-aksjonen.
Og da mister Ree Hansen munn og mæle. Så tørker hun noen tårer og gir Rolstad en spontan klem, før hun takker overstrømmende for en fantastisk nyhet.
– Nå kan vi utvide studien fra 40 til 80 pasienter, la alle de seks universitetssykehusene delta og inkludere pasienter fra hele landet. Dette betyr så utrolig mye. Tusen, tusen takk til alle som har samlet inn penger til forskningen!
