Ledere tar samfunnsansvar for å få bedre omdømme og merkevare, ikke fordi de vil gjøre verden bedre. Det mener både ledere, studenter og ansatte i frivillige organisasjoner.
Interessen for bedriftenes samfunnsansvar (Corporate Responsibility) har økt kraftig gjennom de siste årene. Bedriftene gjennomfører langt flere aktiviteter under merkelappen samfunnsansvar.
Det finnes flere ulike forklaringer på at bedrifter er blitt mer opptatt av å vise samfunnsansvar.
Samfunnsansvar gjennomføres av rene lønnsomhetshensyn.
Samfunnsansvaret styres av press fra ulike interessentgrupper, for eksempel av ideelle organisasjoner.
Bærekraftighet, etikk og moral er de sentrale drivkreftene for bedriftenes samfunnsansvar.
Omdømme og merkevare er bakgrunnen for at bedrifter engasjerer seg i samfunnsansvar.
Samfunnsansvar handler først og fremst om a følge andre.
Samfunnsansvar er avhengig av lederens personlige interesser.
Hvorfor tar ledere samfunnsansvar?
Forsker Caroline Dale Ditlev-Simonsen ved Handelshøyskolen BI har sammen med professor Atle Midttun ved BI gjennomført en studie for å kartlegge hva vi tror motiverer bedriftsledelsen til å ta samfunnsansvar.
Studien inngår i Ditlev-Simonsens doktorgradsavhandling ved Handelshøyskolen BI.
Forskerduoen stilte de samme to hovedspørsmålene til tre ulike grupper: Ledere, masterstudenter og ansatte i ideelle organisasjoner:
Hva tror du motiverer ledere i Norges 20 største selskaper til å ta samfunnsansvar? Og hva synes du burde motivere dem?
Ditlev-Simonsen og Midttun fikk inn svar fra rundt 200 studenter, 79 ledere og 44 ansatte i Amnesty og World Wide Fund for Nature.
PR for alle penga
Studien viser at de tre gruppene var helt enige om hva det er som egentlig motiverer bedriftsledere til å ta samfunnsansvar.
De mener at lederne først og fremst er motivert av omdømme og å bygge merkevare i sitt arbeid med samfunnsansvar.
– Etikk og bærekraftig utvikling som motivasjonsfaktorer, derimot, er antatt å stå langt ned på listen for bedriftsledere, fremholder BI-forskeren.
Både ledere, studenter og ansatte i de frivillige organisasjonene er skjønt enige om at bærekraftighet og etikk burde stå høyest på motivasjonslisten før omdømme og merkevare.
Ditlev-Simonsen peker på to mulige fortolkninger av disse funnene:
Den første ser spennvidden mellom hvordan det er og hvordan det burde være som et tegn på en utvikling mot større reelt samfunnsansvar i næringslivet.
Den andre ser spennvidden som resultat av et vedvarende gap mellom idealer og realiteter. I dette perspektivet vil et skift til bærekraftig utvikling ikke kunne drives av gode intensjoner, men kun gjennom endring i lover og regler slik at bedrifter blir pålagt sitt samfunnsansvar.