Er spill en god måte å spre kunnskap på? Datamaskiner, spillkonsoller og smarttelefoner er helt standard i norske hjem, og de siste tiårene har spill vært et av de mest populære underholdningsmediene i verden. Vi elsker dataspill.

Men utdanning og læring gjennom spill er en annen historie. Edutainment, litt utdanning og litt underholdning, har vært en liten del av spillbransjen i lang tid.

Oregon Trail, et spill om hvordan nybyggerne i USA reiste vestover ble gitt ut for første gang 1971, så ideen om å bruke spillmekanikk til å lære vekk nyttig kunnskap er sikkert ikke så mye yngre enn mediet selv.

Jeg har spilt dataspill siden jeg var seks år gammel, da jeg satt timevis med et enkelt engelsk stavespill foran skjermen på pappas «bærbare» datamaskin.

Læring

Og ideen er god. Spillet lærer deg noe, og du bruker den kunnskapen til å komme videre i spillet, få nye egenskaper, få mer poeng eller åpne en dør og se nye områder.

Mange spill fungerer på denne måten, men dataspill åpner for å kunne påvirke, utforske og forstå fenomener på en helt annen måte enn en statisk bok eller bilder.

Du kan for eksempel kjøre simuleringer av en bilmotor eller hvordan fotosyntesen fungerer, men samtidig gi spilleren mulighet til å leke med simuleringen. Få den til å oppføre seg annerledes, løse oppgaver og dermed forstå hva som faktisk skjer på en mer intuitiv måte.

Forskning.no har tatt en kikk på et helt nytt spill i edutainment-sjangeren. Det heter Odyssey, og her er det fysikk og solsystemet som det skal læres om. Spillet har undertittelen: «The next generation science game» i spillbutikken Steam. Store ord.

Hele ideen med spillet er å gi innsikt i en av verdenshistoriens store vitenskapsdebatter: Hvordan kan vi vite at jorden går rundt solen, og hva er bevisene for dette?

Men det store spørsmålet er: Funker spillet? Øker kunnskapen min samtidig som jeg blir underholdt, og får jeg lyst til å spille videre? Dette er en slags spillanmeldelse, selv om forskning.no ikke vanligvis driver med sånne ting.

En øde øy

Spillet føyer seg inn rekken av «øde øy»-spill. Spillområdet er avgrenset til en liten øygruppe hvor det er en samling gåter som må løses. Når du løser noe, åpnes det nye områder og nye gåter.

Dette er et gammelt grep i spilldesign, uten at det er noe negativt. Den mest kjente varianten er Myst fra 1993, men fantastiske The Witness fra 2016 bruker også noe av den samme oppskriften.

Men hvorfor er du på denne øya? Hva er premisset for Odyssey?

Det er ganske tynt, i min mening.

En familie i skjul

Du spller som en navnløs og ukjent rollefigur som kjører forbi en liten øygruppe i en båt, og hele spillet foregår i første person. Plutselig plukker du opp et radiosignal fra en 13 år gammel jente på øya. Hun og familien gjemmer seg for noen pirater, og du må hjelpe dem.

Denne jenta er et geni, noe som blir tydeligere etter hvert som spillet utvikler seg. Hun har satt opp en serie gåter som skal lede deg til familiens gjemmested.

Gåtene begynner nesten med en gang du setter fot på øya, men det gjør frustrasjonene også. Mer om dette snart.

Hele handlingen blir etablert i løpet av et minutt, og det føles påtvunget og rart. Og hvordan er det mulig at en trettenåring har designet en rekke avanserte gåter som henger sammen med hverandre over hele øya?

Det er ikke en veldig god inngang til spillet, men det spiller sjelden noen stor rolle hvis selve spillet er engasjerende og bra. Er det noe kjøtt på dette litt hule og tynne historiebeinet?

Aristoteles

Noe av det første du gjør er å plukke opp dagboken som den 13 år gamle Kei har skrevet. Disse sidene inneholder instruksjoner og hint om hvordan gåtene på øya skal løses, men også bakgrunnshistorie om Kai, familien hennes og hvorfor de er på øya.

Etter hvert som du løser gåter, plukker du opp nye sider som forklarer andre gåter, og sånn går no dagan.

Den første gåten er veldig enkel, uten at vanskelighetsgraden skrus voldsomt opp i løpet av de rundt 3-4 timene det tar å bli ferdig med spillet.

Ideen er at faren til Kei setter den ekstremt begavede datteren sin på prøve. Hun må prøve å motbevise de gamle greske ideene om hvordan universet henger sammen, og faren gir henne små hint og vink om hvordan dette skal gjøres.

Modeller av universet og solsystemet

Kei bygger modeller, lager plansjer og figurer som skal illustrere forskjellige ideer gjennom vitenskapshistorien. Hvordan ville solen, månen og stjernene oppført seg hvis jorden stod stille og var universets midtpunkt? Hvilken rolle spiller måneformørkelser i dette, og hvordan ville en måneformørkelse sett ut hvis månen egentlig var en skive istedenfor en sfære?

Alle disse spørsmålene er veldig interessante, og jeg tror spillskaperne har sett for seg en veldig interessert 13 år gammel spiller som vil vite mer om universet vi lever i.

Vi blir dratt gjennom vitenskapshistorien, fra Aristoteles til Galileo Galilei, helt fram til Newtons ideer om tyngdekraft.

Alle disse modellene til Kei er grunnlaget for gåtene du skal løse, og hver gåte tar deg litt framover i historien. Men det er et stort problem med hvordan disse gåtene presenteres.

Les, les og les

I løpet av spillets ti første minutter skjønner du hvor mye lesing det er i spillet. Når du plukker opp dagboksider, er det gjerne ti eller mer i slengen. Alle sidene må leses, siden de kan inneholde hint.

Den viktigste teksten er markert med gul penn, men du må ofte lese mye mer. Noen ganger må du gjennom 30 sider med tekst for å komme til poenget, og gåtene tar noen ganger kortere tid å løse enn lesingen du måtte gjøre på forhånd.

Dagbokteksten skal inneholde alt: historien i spillet, bakgrunn, hint, instruksjoner, diagrammer, tegninger og undringer.

Dette er et merkelig valg av spilldesignerne. De kaller spillet sitt for den neste generasjonen av vitenskapsspill, men du må totalt lese hundrevis av sider for å komme deg gjennom gåtene.

Dypere forståelse

Men du får faktisk litt forståelse av noen fenomener ved å spille Odyssey. For eksempel er det interessant å leke med en modell av universet hvor jorden er i midten.

Hvordan vil stjernene egentlig oppføre seg, og hvordan forklarte de gamle grekerne observasjoner som tilsynelatende var i konflikt med dette verdensbildet?

Noen ganger funker det. Jeg har også lært noe, blant annet om hvorfor det virker som om noen planeter plutselig snur på himmelen og begynner å gå bakover. Jeg har også fått et helt nytt forhold til pendler etter å ha lest side etter side om svingende vekter.

Øya er også et greit sted og vandre rundt på. Det er ikke spektakulær grafikk, men den ser fin nok ut. Kontrollene er klønete og lite responsive, men dette er heller ikke særlig viktig hvis selve spillopplevelsen hadde vært på topp.

Sånn som det er nå, blir det bare nok en frustrasjon på listen.

Konklusjon

Det er noen gode ideer her. Noen avanserte konsepter blir mye lettere å forstå når du får se og påvirke modeller.

Men alle gåtene er avhengig av at du leser deg opp på forhånd. Jeg tok meg selv i å sjekke hvor mange sider jeg måtte gjennom før jeg kunne gå videre til neste gåte, og selv dette er tungvint.

Det er ingen innholdsfortegnelse i dagboken, så du må bla fram og tilbake med piltastene. Hver gang du blar får du en liten animasjon av at det blas til neste side. Den blir du fort lei av.  

Dette er ikke bra spilldesign. Selve læringen bør helst være en innebygget og helt integrert del av selve spillet. Det tidligere nevnte øyspillet The Witness dukket flere ganger opp i hodet mitt mens jeg spilte.

The Witness går ut på å løse hundrevis av både lette og vanskelige gåter, men spillet inneholder ikke et eneste skrevet ord. All læringen om hvordan du spiller og hva slags kunnskap du trenger foregår gjennom gåter og mekanikker inne i spillet.

Odyssey er et eksperiment i læring gjennom spill, og det skal de ha ros for. Men spillet virker noen ganger som en illustrert lærebok, og de har ikke klart å utnytte det potensialet som ligger der.

Men, hvis du har en stor interesse av enten vitenskapshistorie, astronomi eller læringsspill er dette verdt en kikk. Du må bare være forberedt på å lese mye.

Odyssey: The next generation science game ble kjøpt på Steam av forskning.no.