- Vi ønsker å beholde Norge ulvefritt. Ulven er et skadedyr og bør tas ut, sa lederen i programkomiteen i Senterpartiet, Lars Peder Brekk.
Det var jo litt av en måte å våkne på - men det verste er egentlig at jeg knapt lar meg sjokkere. Vi er blitt vant til litt av hvert fra dette partiet, og det eneste som nå egentlig provoserer, er at Åslaug Haga et co snart tvinger oss til å stemme Bondevik ved høstens Stortingsvalg.
Vi regner ellers med at Haga tinger på jobben som den neste regjerningens utryddelsesminister, i et eget Utrydningsdepartement med ansvar for å fjerne alt vi ikke liker i naturen. Men det ender vel heller med at hun blir miljøvernminister, for var det ikke uttrykket “Det grønne partiet” de smykket seg med, en gang i tiden?
Den eneste trøsten sist uke, kom således fra WWF, Naturvernforbundet og Foreningen Våre Rovdyr, som nå stevner staten inn for Tingretten med påstand om at fellingstillatelsen av ulv er ugyldig, og at ulvejakten både er et brudd på den norske viltloven og Bernkonvensjonen.
Miljøvernerne har minst ett godt poeng. De stiller spørsmål om det skal stilles objektive, biologiske, faglige krav til forvaltning av norske rovdyr, - eller om rovdyr her i landet skal forvaltes på politisk, skjønnsmessig grunnlag. Er det slik at en hvilken som helst miljøvernminister kan gjøre med ulv som han selv vil? Slik vi har sett Knut Arild Hareide gjøre i denne saken.
Det virker i det hele tatt som om miljøvernminister Hareide har minimal forståelse for, eller innsikt i økologi.
Ved å opptre som han gjør i forhold til ulvejakt, gir han støtte til den evinnelige påstanden om at det ikke er så farlig med den norske ulven, for det er nok av den i Sverige.
For det første har vi ikke inngått noen avtale med svenskene om at de skal ta seg av ulven på våre vegne.
For det andre vet vi at vi håndterer ulven i strid med svenskenes syn.
Slik sett, er den norske ulvepolitikken rett og slett frekk.
For det tredje - og dette er det mest alvorlige - er den farlig.
Selvsagt er det ulv i Sverige - og stammen utryddes ikke av at norske skrotinger oppfører seg som en nasjon av kortsynte, innsnevra bygdetullinger - med en gjerrighet i forhold til naturen som vi knapt ser i de fattigste uland.
Poenget ligger et helt annet sted.
I en artikkel tidligere i uka spurte jeg “Hva i all verden tenkte han på, han som hogde det siste treet på Påskeøya?”
Påskeøya var en gang en skogkledd liten øy, isolert i havet. I dag er den en vindpisket liten ørken, isolert i havet. Så hva tenkte de, da de felte det siste treet?
Spørsmålet taes opp i Jared Diamonds siste bok, Collapse, en bok om hvordan kulturer gang på gang har klippet beina under seg selv, ved ikke å ta miljøet på alvor. Påskeøya er et ekstremt eksempel, men slett ikke unikt. Mayaindianerne i Mellom-Amerika er et annet, velkjent eksempel, Anasaziene i New Mexico et tredje. Vi kan også nevne de norrøne bosetningene på Grønland, dagens Haiti, dagens Rwanda og Burundi - og så videre, i en endeløs og trøstesløs oppramsing.
Inkludert i denne lista, men ikke behandlet i Diamonds bok, er alle de dyreartene mennesket, fra steinalderen og fram til i dag, har utryddet gjennom jakt og ved å ødelegge deres leveområder: Europas mammuter, Australias kjempepungdyr, New Zealands moafugler, Amerikas megafauna.
Felles for alle disse triste hendelsene er et gnagende spørsmål: Hva tenkte de, indianerne, vikingene, afrikanerne, da de så krisa komme? Hvorfor fortsatte de å hogge trær? Hvorfor fortsatte de å utrydde sitt eget vilt?
Svaret er antagelig at ingen av alle de som bidro til ødeleggelsene egentlig ønsket å ødelegge. Man er ikke nødvendigvis verken ond eller dum når man hogger det siste treet - man er bare seg selv nærest.
Vi mennesker er pragmatikere. Er vi sultne, skaffer vi mat. Føler vi at ulven truer næringa i bygda, utrydder vi ulven.
Og, mens vi hogger det siste treet, dreper den siste bøffelen - eller skyter den siste ulven, tenker vi: Dette er ikke den siste, det er nok flere et annet sted.
I ulvejegernes og Hareides tilfelle, stemmer dette. Det ER mer ulv et annet sted. Men den eneste forskjellen på Hareide og mannen som hogg ned det siste treet på Påskeøya er egentlig at sistnevnte befant seg på ei øy. En meget isolert en, en som han nå - etter å ha ødelagt det siste treet - ødela sin siste sjanse for både å overleve på og unnslippe fra.
Noen ser forhåpentlig den overtydelige analogien til Jorda som ei øy i universet?
Norge har grense til Sverige. Sverige har grense til Finland. Osv. Og vi, nordmennene, tillater oss å drepe våre siste ulver - fordi det sikkert finnes mer et annet sted. Jeg håper også noen ser hva som hadde skjedd, dersom alle hadde tenkt like egennyttig og kortsiktig som oss? Og jeg håper noen ser hvilke signaler vi sender ut.
Sjøl blir jeg ikke veldig stolt av å lese overskrifter som denne på BBCs nettsider: Norway to kill 25% of its wolves, eller denne, i den meget innflytelsesrike New Scientist, Permission given to hunt endangered wolves.
Begge fortsetter med å fortelle at Norge nå tillater fritidsjegere å drepe 25 prosent av landets utrydningstruete ulvebestand.
“Norge topper miljøliste” kan du lese i artikkelen rett over den du leser nå, på vår forside i dag. Og det er jo sånt vi liker å lese.
- Det handler om å kunne si at miljøet er i en ønskelig tilstand, at vannet er bra, lufta er rein, og biodiversiteten er der du vil ha den, sier forsker Marc Levy ved Columbia University, som en begrunnelse for at Norge står høyt oppe på denne lista over land med en vellykket håndtering av miljøet.
På bakgrunn av de siste ukenes hendelser, er det fristende å påstå at Norge kun er på topp fordi vi er så få her i landet, og har så mye miljø å ta av. Vi har rett og slett ikke rukket å ødelegge den norske naturen ennå, forstår dere. Men vær trygg - Knut Arild Hareide og Åslaug Haga jobber med saken!
