Pål Prestrud antyder i sin kommentar at forskning.no er ute på et korstog i klimadebatten. Han stiller seg videre undrende til utsagn om at opposisjon mot rådende klimastrategier er blitt forsøkt tiet i hjel. Dagens mediesituasjon er preget av fri flyt av informasjon, mener Prestrud; debatten går friskt for og imot i norske og utenlandske aviser.

I så fall er det forunderlig at Prestrud hisser seg opp slik han gjør.

Følgende er kopiert fra en epost sendt fra en såkalt klimaskeptiker til en annen, fra Hans Jelbring til Steve MacIntyre:

“It seems like www.forskning.no in Norway is a governmental research orientated site that allow climatesceptics to get published. Just look at the site and practice your Norwegian language skill.”

Om Prestrud er såre fornøyd med den plass han tildeles i mediene, gjelder dette tydeligvis ikke alle.

Inntrykket bekreftes av et søk i arkivet til NRK nyheter, fa mai 1999 fram til desember 2000: Søket gir i underkant av 500 treff på innslag med direkte tilknytning til klimaspørsmål, i sammenhenger som disse: “Drivhuseffekt”, “Norge som klimaversting”, “Haag-konferansen”, “Oversvømmelse i Stillehavet”, “Permanent dårlig vær pga klimaendring”, “Nordpolen som smelter”, “Tynnere is i Arktis”, “Storm og flom pga. klimaendring”, osv.

Av disse treffene, relaterer 30 (eller seks prosent) seg til innslag der klimaskeptikere har sluppet til. Disse treffene var fordelt på seks nyhetsinsslag. Ikke i noen av disse var klimaskepikere intervjuet alene, uten at det ble balansert av faglige motstandere.

Jeg ser ovenfor siterte epost og statistikk som indikasjoner på at forskning.no gjorde en riktig redaksjonell vurdering da vi åpnet for å slippe til flere syn på verdens klimasituasjon i våre spalter.

Jeg styrkes i min tro når jeg leser de karakteristikker landets mest profilerte klimasynser og direktør for Cicero, Pål Prestrud, finner det opportunt å benytte i et innlegg som vanskelig kan leses som noe annet enn et angrep, ikke bare på forskning.nos opptreden i klimasaken, men på undertegnedes journalistiske integritet:

Erik Tunstad er ute på et “korstog”, er “lett patetisk og selvhøytidelig”, “har mistet bakkekontakten i egen selvhøytidelighet”, har åpnet for og ikke minst selv skrevet, redaksjonelle bidrag som er ensidige og triumferende i formen, har “kjepphester” som han kjører fram på en “ensidig måte, og ofte har en nedlatende form”, samtidig som han bagatelliserer og latterliggjør problemene, antagelig fordi han mer bryr seg om “personlige agendaer og kampanjer enn kritisk journalistikk”.

Da forskning.nos journalist Kristin Straumsheim Grønli i november skrev en serie artikler om klima, forsøkte Prestrud (og Eystein Jansen) å ramme henne på samme vis.

forskning.no fikk i desember tilsendt en kommentar fra en av Prestruds motstandere, som inneholdt karakteristikker marginalt grovere enn de vi siterer over. Vi nektet å publisere den, fordi vi ikke ville dra diskusjonen ned på et slikt nivå.

Når vi nå likevel har havnet der nede, får vi ta det som en instruksjon i hvordan klima diskuteres på norsk.

Det forskning.no har gjort, er å publisere en glimrende researchet artikkelserie, ført i pennen av Grønli - for deretter å tillate folk å diskutere disse artiklene.

I diskusjonen som fulgte har vi fått innlegg fra begge sider, mange syn er blitt hevdet, alle har fått si det de vil (med unntaket som nevnt over) - og du og jeg har fritt kunnet lese og danne oss meninger.

Den redaksjonelle vurdering som lå til grunn for å starte det hele, var at vinkelen var interessant. Som journalister syntes vi å ha merket oss at det i hovedsak var ett syn som ble eksponert, og at folk med avvikende syn av sine motdebattanter straks ble stemplet som useriøse, umoralske, med vikarierende motiver osv. Hva ville skje om vi slapp til begge sider?

Svaret leverte Pål Prestrud i går.

Herfra må det imidlertid - og dessverre - nøstes mange tråder, ikke minst fordi Prestrud skyter med hagle.

Først vil jeg henlede oppmerksomheten på en kommentar Prestrud publiserte på våre sider for et år siden, da Lomborg-debatten herjet:

“Mon tro om ikke Tunstad selv har latt sine kommentarer farge i for sterk grad av at han er begeistret for Lomborgs konklusjoner og framstillinger.”

Jeg forsøkte å forklare dette den gang

“Det går an å ha to tanker i hodet samtidig. Det er mulig både å mene at Lomborg antagelig tar feil i sine spådommer om jordens tilstand, OG at han har rett til å mene og gi uttrykk for disse oppfatningene.”

Man skal derfor være forsiktig med å uttale seg om folks motiver. Som Prestrud utmerket vel vet (fordi jeg har fortalt ham dette flere ganger, både muntlig og skriftlig) er jeg IKKE enig med Lomborg, men tok ham i forsvar fordi Prestrud og andre, i min samling av kjepphester, vil finne en som handler om retten til fritt å kunne ytre seg, og en som handler om motvilje mot bruk av begrepet vitenskapelig uredelighet som våpen for å ramme ens motstandere.

På samme vis går det an å mene at jordens klima kan være forstyrret - og samtidig ønske å få alle kort på bordet i fri, demokratisk debatt.

Min kunnskap om vitenskap sier meg at vi ikke kjenner den endelige sannhet i et så vidt komplisert sakskompleks som klimaet, at sannheter ikke alltid fødes ved håndsopprekning, og at en aktiv og pluralistisk debatt øker sjansen for ny og bedre forståelse.

Her er jeg heldigvis på lag med Prestrud selv, som i gårsdagens kommentar skriver at “Det er bra at klimaforskningen er tatt opp til debatt og at det er satt et kritisk søkelys på denne.”

Men Prestrud mener dessverre samtidig at forskning.no er lett patetiske, selvhøytidelige og uten bakkekontakt når vi tar på oss å åpne spaltene for en slik meningsutveksling.

Sorry Prestrud, men jeg klarer ikke alltid å få to og to til å bli fire når jeg leser dine innlegg.

Prestrud innleder gårsdagens kommentar med å hente fram fire, etter hans mening “drøye”, sitater fra min lett flanerende og humoristiske (det kalles et journalistisk grep, mer om dette faget senere) gjennomgang av hva som skjedde i vitenskapens verden i 2003 - til sammen sju lange artikler som du finner venstremargen på forsiden vår under overskriften “I fokus”.

I disse sitatene hevder jeg blant annet at

• “klimapolitikken er basert på arbeidene til en utvalgt gruppe forskere - de som har de (politisk) rette meningene”,
• at dette også godt kan være de faglig korrekte meningene - men at dette er umulig å vite for utenforstående - fordi
• opposisjon forsøkes stemplet eller tiet i hjel.

For å imøtegå argument én, trenger jeg vel egentlig ikke gjøre annet enn å repetere sitatet over.

Vil Prestrud motsi meg i at klimapolitikken er basert på meningene til den gruppen forskere hvis meninger klimapolitikken er basert på?

Men nå misrepresenterer jeg muligens Prestrud en smule? Det kan være ordet “utvalgt” han reagerer på. Har noen valgt ut de rette forskerne, for på noen måte å få en konsensus som stemmer med ett eller annet bakenforliggende politisk motiv?

Jeg har ikke noe grunnlag for å påstå dette, og ser at ordet kanskje kunne vært utelatt, selv i en lett ironisk gjennomgang, ment som en kombinasjon av opplysning og underholdning, som dette jo var.

Hovedpoenget ligger likevel et annet sted. Uansett hvordan de ulike forskere har havnet der de er, er det i overkant naivt å tro at de arbeider fristilt fra politiske motiver, ideologier, livssyn og samtidens argumenter.

Følgende sitat fra Richard S. Lindzen i klimapanelet, et vitnemål til det amerikanske senatet i forbindelse med IPCCs siste rapport, kan gi et inntrykk av det sosiale press forskerne utsettes for innad i panelet:

“…throughout the drafting sessions, IPCC coordinators would go around insisting that criticism of models be toned down, and that motherhood statements be inserted to the effect that models might still be correct despite the cited faults. Refusals were occasionally met with ad hominem attacks. I personally witnessed coauthors forced to assert their green credentials in defense of their statements?”

I tillegg styrker jo måten opposisjon mot klimapanelet møtes på (som demonstrert av Prestrud), den mistanken om at en spesiell måte å se sakene på, i panelet vurderes som moralsk overlegen.

Hvis Prestrud derimot mener forskere ikke har meninger, vil jeg minne om at han selv har en bakgrunn som forsker.

Jeg betrakter det som svært positivt at han og andre forskere tør mene. Men det betyr at de må tåle at vi andre til tider tillater å ta inn over oss at de snakker i mer enn kurver og data - de er politiske aktører, deres anbefalinger er ikke verdinøytrale orakelsvar, men må sees som en del av den diskurs som foregår i samfunnet som helhet.

Illusjonen om den verdinøytrale vitenskapen er nettopp det; en illusjon. Når vi er oss dette bevisst, kan vi lettere vurdere de ulike standpunktene i en sak som den vi nå diskuterer.

Punkt tre trenger heller ingen ytterligere kommentar, utover den demonstrasjon Prestrud selv velvilligst ga av fenomenet i våre spalter i går. Men merk at jeg aldri eksplisitt har sagt eller ment at det utelukkende eller i hovedsak er forskere som står bak slik adferd. Like ofte - eller oftere - har vi sett det fra journalister, redaktører, politikere, samfunnssynsere og miljøorganisasjoner.

Prestrud forsøker imidlertid å utdype det han anser som latterligheten i punkt to: Det foregår allerede en debatt, sier han.

Ok, men hvor?

Jo, “alle tenkelige saklige og usaklige motforestillinger finnes på noen hundre hjemmesider bare et par tastetrykk unna.”

Jeg skal ikke motsi Prestrud på dette, men han misser poenget:

Publikum finner ikke sin informasjon om klodens klima på “noen hundre hjemmesider”. Når jeg skriver at det er “umulig å vite noe for utenforstående” om klimapanelets versjoner er de riktige eller ikke - er det fordi jeg vet at i den virkelige verden, henter folk sin informasjon i massemediene. De leser det som skrives der, og lytter til ekspertene.

Spør den jevne leser, og hun vil svare at kloden er på full fart inn i et klimatisk helvete der “naturen hevner seg”. Nær sagt enhver naturhendelse eller katastrofe har av fantasiløse journalister blitt koblet opp mot klimaet; skogbranner, varme somre, kalde somre, mye regn, lite regn, stormer, orkaner, flommer, sen høst, tidlig vår, tidlig høst, sen vår, dårlig skiføre, blåveis i januar og hestehov i august - alt skyldes klima.

Jeg vet, ut fra Prestruds kommentar i går, at han slett ikke støtter alle slike “overtramp”, som han selv kaller det, men jeg har til gode å se, høre eller lese ham gå ut og forsøke å korrigere inntrykket.

Men dette skyldes vel at “forskning.no må følge særdeles dårlig med i offentlig debatt”?

I så fall ber jeg om unnskyldning.

Hensikten med resten av Prestruds innlegg synes å være å så tvil om undertegnedes journalistiske integritet.

Han slår fast at “forskning.nos behandling av klimaspørsmålet illustrerer dessverre bare en tendens”.

Forskning.no har altså - gjennom undertegnede - fått en slagside. Jeg er litt usikker på i hvilken retning denne slagsiden heller, men ut fra eksemplene Prestrud serverer, får jeg inntrykk av at problemet er at vi markerer motstand mot overtro, og er tilhengere av rasjonell tenkning.

Det er i så fall ikke den verste beskyldningen mot et nettsted som forskning.no.

Jeg må starte med en tilståelse:

Ja, jeg HAR meninger. Dette triste faktum gir seg til tider utslag på våre sider.

Og ikke nok med det - dette blir skikkelig leit - jeg har motiver også! Og kanskje til og med en agenda.

Ikke nødvendigvis de samme motiver og den samme agenda Prestrud mener å kunne lese ut av nettstedet, men likevel; jeg har som de fleste andre tenkende mennesker en overbygning av meninger, syn og verdier som preger det jeg skriver og den redaksjonelle profil jeg legger opp til i forskning.no.

På samme måte som en forsker har det i sitt arbeid.

Min personlige overbygning heller i retning av rasjonell tenkning og tro på vitenskapelig metode som hjelpemiddel for å fremskaffe ny kunnskap. Den har en tendens til å se kunnskap i seg selv som et gode - og har lite til overs for politisk, ideologisk og religiøs overstyring av forskning.

I tillegg kreves en presisering:

Selv om jeg tidligere har tatt til orde for det positive i at forskere av og til trår utenfor objektivitetens smale sti, vil jeg likevel understreke at det er stor forskjell på objektivitetskriteriene innen vitenskap og journalistikk.

Det er mulig vi kan unnskylde Prestrud med at han forveksler de to ordene “forskningsformidling” og “forskningsjournalistikk”.

forskning.no er et journalistisk nettsted (legg merke til merket litt ned til venstre på forsiden, som signaliserer at vi jobber i henhold til Redaktørplakaten).

Journalistikk innebærer formidling, men er noe mer. På samme vis som det ikke er en politisk journalists primære oppgave å formidle Carl I. Hagens meninger, er det ikke en forskningsjournalists primære oppgave å formidle Prestruds meninger.

Men, som alle forstår og har erfart, er en korrekt formidling av Hagens meninger en helt nødvendig del av en journalistisk behandling av hverdagens politiske bilde.

På samme vis er korrekt formidling av Prestruds meninger en helt nødvendig del av en journalistisk behandling, for eksempel av klimasaken.

Prestrud bør imidlertid ikke bli sjokkert over at forskning.no gjør noe mer enn å videreformidle hans meninger. Han bør ikke bli sjokkert (og i en bedre verden, heller ikke forbannet) over at forskning.no setter i gang en debatt omkring klimaet. Han bør ikke bli sjokkert over at også forskning.nos redaktør mener noe.

Det finnes allerede en lang tradisjon for å skrive ledere og kommentarartikler i norske aviser. Synes Prestrud det er urimelig at forskning.no gjør det samme - selv om vi eies av norske forskningsinstitusjoner?

Eller mener han eierforholdene fordrer en servil, tannløs “journalistikk” ala de glansede internbladene han finner rundt om i norske bedrifter? Er norsk forskning best tjent med slik journalistikk? Vil en slik journalistikk øke norsk forsknings troverdighet blant politikere og vanlige folk?

Jeg kan dessverre ikke avslutte uten å kommentere de enkelte punktene der Prestrud mener jeg har vært tendensiøs. Det gjelder:

• andre miljøsaken enn klima
• forholdet mellom evolusjon og kreasjonisme
• alternativ medisin
• genmodifiserte organismer, inkludert mat

Nei, jeg kan ikke etter beste evne huske noensinne å ha gitt offentlig uttrykk for noe verdisyn om genmodifisert mat (eller andre organismer). Hva Prestrud mener jeg mener, har han gjettet seg til. Slik han pleier.

Jeg venter også i spenning på å bli opplyst om hvilke miljøsaker jeg har bedrevet kampanjer for (eller er det kanskje mot?)

(Når Prestrud i sin kommentar harselerer over min angivelige tilslutning til “konklusjonen fra de ca 600 forskerne som har behandlet spørsmålet om genmodifisert mat” (sitert av Prestrud - fra min artikkel der det sto “600 forskningsrapporter”, men greit nok), og kontrasterer det med min, fremdeles angivelige motstand mot FNs klimapanel, påfører han seg for øvrig et logisk brudd som burde henvise ham til skadestua i flere uker fremover. Er det slik at vi mennesker enten er for eller imot paneler? Støtter man ett, støtter man alle?)

Ja, jeg har en mening om alternativ medisin, og den kan leses her. Jeg ber Prestrud om å lese den to ganger - nøye. Er dette en ensidig, harselerende og nedlatende kampanje? Eller er det et kritisk journalistisk blikk?

Eller var det kanskje våre oppslag (eller kampanje?) rettet mot den nazistiske, antijødiske alternative kreftbehandlingen til Ryke Geerd Hamer som vekket Prestruds harme?

Ja, jeg har meninger om kreasjonisme

Kreasjonismen er et ideologisk-religiøst angrep på menneskets rett til å søke kunnskap, et bevisst forsøk på å føre oss tilbake til en mental middelalder. Jeg ønsker ikke noe slikt, og ser det som min oppgave som redaktør i forskning.no å informere verden om hva denne bevegelsen egentlig står for. (Og selv om jeg ikke ser noen grunn til å bringe inn motforestillinger i mine artikler, har vi også åpnet for debatt på våre sider om dette.)

Så er vi framme ved Prestruds avsluttende kanonade: Ødeleggelsen av verdens korallrev.

Kan det være denne lett humoristiske notisen fra årsberetningen han tenker på, når han hevder jeg driver kampanjer innen miljøvern?

Jeg ber Prestrud lese den en gang til.

Artikkelen han refererer handler om The Great Barrier Reef.

“Ikke slik å forstå at det ikke finnes korallrev andre steder i verden som er truet og ødelagt” (sitat fra min artikkel), men denne artikkelen handlet altså om The Great Barrier Reef.

Og Prestrud synes å ha registrert det samme som meg, nemlig at rapporten om revene konkluderer med at The Great Barrier Reef “ikke er så utsatt som tidligere antatt” (sitat Prestrud).

Så, hva er problemet? Er det stilen min Prestrud ikke klarer. Eller er det antydningen (referert fra “en liten gruppe høyttalende eksperter”) om at noen hadde ropt ulv?

Eller er det det faktum at jeg i det hele tatt omtaler denne saken - en sak som vekket betydelig oppsikt og omtale i internasjonale medier - i en artikkel om hva som skjedde innen feltet artsmangfold i året 2003?