Livet under stjernene. Ulvene uler i det fjerne, men du er trygg i varmen fra bålet – med dine nærmeste rundt deg. I morgen skal dere videre over steppene – spise det dere finner, vandre dit dere vil – frie som fuglene.

Drømmer du deg tilbake? Til det enkle, lykkelige livet, før skjemaene, gebyrene og byråkratene, til den gang vi levde fra hånd til munn – i pakt og harmoni?

Det må du gjerne gjøre – dersom du tror det er ålreit å måtte drepe ungene dine hvis dere ikke har mat nok, eller mora di fordi hun brekker lårhalsen.

De siste årene har det har kommet en del bøker som har søkt å skrelle glasuren av nostalgiske dagdrømmer. Livet under stjernene hadde sine ulemper; sult, sykdom, vold, krig og drap i ekstreme mengder, sammenliknet med det vi erfarer i Det moderne samfunn.

Slik sett, forteller ikke Jared Diamond mye nytt i sitt nye storverk, Verden fram til i går – Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn - hadde det ikke vært for hans evne til å stille gode, oppklarende spørsmål: Ok, stammetilværelsen var kanskje ikke alltid den romantiske sydhavsdrømmen – men det primitive livet var vel ikke bare dårlig?

Altså: Hva er bedre i dag? Og hva kunne vi med fordel hente ned igjen fra historiens roteloft?

Inntil for 3400 år siden fantes det ingen stater. De første høvdingdømmer oppsto for 5500 år siden. Før det levde alle mennesker i stammer, eller kanskje i omstreifende familiegrupper – og slik hadde de levd og utviklet sin kultur i titusener av år. Noe burde de jo ha fått riktig på alle disse årene?

Det er ikke mulig å generalisere – ikke alle primitive samfunn lever i evig blodfeide, ikke alle dreper sine barn. Det finnes variasjoner, og disse kan ofte relateres til både kulturelle tilfeldigheter og mer forutsigbare variasjoner som leveforhold, ressurstilgang, klimatisk stabilitet og så videre. Folk er først og fremst pragmatiske – hva har vi, hvilke grep må vi ta for å overleve?

Brutalt og solidarisk

Diamond er på sitt beste når han viser oss verden gjennom nomadenes øyne. Får de tvillinger, må de drepe den ene. Får de en baby før forrige har lært seg å gå – må den nye drepes. Rett og slett fordi det verken finnes mat til så mange unger, eller hender til å bære dem med seg.

Er mor for gammel eller syk til å følge med, da må hun bort. Man kan selvsagt ordne dette på flere måter. Noen lar henne bli igjen i leirplassen de forlater, med litt mat og en hypotetisk mulighet til å ta igjen gruppen senere. Andre dreper henne brutalt – mens atter andre har en kultur der de gamle insisterer på å bli drept, eller begår selvmord – av hensyn til familien. En mann fortalte hvordan hans mor hadde hånet ham – Du vil egentlig knulle meg, det er det du vil! – da han nølte med å slå henne i hjel.

Den kommunale eldreomsorg settes i perspektiv, med andre ord, men ikke alltid på en positiv måte. Er ressurstilgangen bedre, eller sitter de gamle på kunnskap eller egenskaper de yngre kan ha nytte av, da er situasjonen en annen, og enkelte opprinnelige jordbrukssamfunn har utviklet en eldreomsorg og ditto - respekt som får vår til å fremstå som rein mishandling.

Akkurat som mange tradisjonelle samfunn gir sine spedbarn mer kroppskontakt og oppmerksomhet enn det vi gjør, og følgelig får mer harmoniske barn. Akkurat som enkelte av dem løser konflikter bedre enn oss, eller er flinkere til å dele på ressurser.

Verden er verken sort eller hvit – og uansett hvilken modell et samfunn har valgt, klarer Diamond å vise oss det rasjonelle bak. Vi trenger ikke romantisere det – vi kan være glade for at vi slipper å leve slik – men spedbarn blir ikke drept, verken av dumskap eller ondskap – men av nødvendighet. Hvilke andre muligheter har du, hvis du bare har mat til ett barn?

Tusenårskriger

Dessverre finnes det også irrasjonalitet, selv blant de noble ville. Dette kan være grunnen til at Ny Guineas små jungelsamfunn har levd i konstant krig i tusener av år.

En Dani, av Wilihiman, Gosi-Alua eller Dloko - eller hva som helst – kunne fødes, leve og dø innen en håndfull kvadratkilometere skog. Var han dum eller uheldig nok til å forville seg over til naboen, risikerte han å bli drept.

Og skulle det skje, måtte det hevnes. Kanskje i dag. Kanskje neste år. Eller om 30 år? Og slik går no dagan – årene, tiårene, hundreårene – blodfeider, raid, stammekrig – og en og annen total utslettelse, eller folkemord, som vi kaller det.

For hvordan skulle de kunne stoppes? Når det ikke finnes noen overordnet myndighet, ingen sentralmakt med monopol på voldsutøvelse – hvem skal da si Stopp! Og så lenge ingen har sagt stopp – da er jo ikke dette egentlig irrasjonelt: Du vet at fremmede er mulige farer – det tryggeste kan være å drepe først, og spørre etterpå.

Det pussige er, at da australske og indonesiske myndigheter begynte å utøve sin makt på Ny Guinea etter annen verdenskrig, forsvant en tusenårig krigertradisjon nærmest over natta – uten at de innfødte syntes å være lei seg.

Diamond refererer menn fra Auyana-stammen i Ny Guineas høyland: «Livet ble bedre etter at regjeringen kom, for nå kunne man spise uten å se seg over skulderen, nå kunne man gå ut og pisse om morgenen uten å være redd for å bli skutt.»

Diskusjon og harme

Man skal være forsiktig med hva man sier om såkalte urfolk, og Verden fram til i går har selvfølgelig vakt både diskusjon og harme. Urfolkorganisasjonen Survival International mener boka setter urfolks rettigheter i fare – blant annet fordi Diamond skriver at stammesamfunn er mer voldelige enn industrialiserte samfunn.

Akkurat dette er såpass godt dokumentert andre steder - fra for eksempel Lawrence H. Keeleys War Before Civilization (1996), via Douglas P. Frys The Human Potential for Peace (2005)til Steven Pinkers The Better Angels of Our Nature (2010) – at det ikke føles riktig å laste Diamond for dette.  Det ER fredeligere nå. At dagens stammefolk føler at de er fredeligere enn storsamfunnet, er dette en konsekvens av storsamfunnet – og ikke et bilde av hvordan livet var – for eksempel den gang vi europeere var stammefolk.

Andre kritikere har etterspurt passasjer om urfolks påståtte økologiske sinnelag. Det er etter hvert godt dokumentert at urfolk ikke er bedre enn oss på dette området heller – snarere tvert imot. Se for eksempel Shepard Krech IIIs The Ecological Indian (2000).

Det Diamond kan kritiseres for, er at han ikke favner alle sider ved tradisjonelle samfunn. Verden fram til i går er en relativt tynn bok (500 sider) om et meget stort tema.

Diamond kan imidlertid berømmes for å ha skrevet en balansert og følsom bok:
Antropologen Robert Edgerton skrev i 1992 Sick Societies – Challenging the Myth of Primitive Harmony, et oppkomme av anekdoter om primitive samfunns ofte absurde skikker og ritualer. Morsom lesning, men på grunn av mangelfulle analyser, på grensen til det rasistiske.

Jared Diamonds bok er langt bedre. Ikke alt det tilsynelatende absurde stammefolk bedriver, er virkelig det. Hvis vi ser stammefolk som det de er, og ikke feilede forsøk på å være som oss – fremstår deres adferd som langt mer forståelig. Diamond har levd på Ny Guinea periodevis over flere tiår, han kjenner og respekterer stammefolk og nomader han har møtt.

Han kjøper ikke alt de driver med, han romantiserer og forherliger ikke – men han forstår og forklarer. Noe av det man kan oppleve i Ny Guineas høyland, i Amazonas eller blant det sørlige Afrikas !Kung, skal vi være glad vi slipper – andre ting kan vi med fordel lære av.