Hvordan skal vi redusere klimaendringene? Skal vi satse på ny teknologi, som karbonfangst og el-fly? Eller skal vi endre måten vi lever på, både kulturen, økonomien og politikken?

En rådende idé har vært å redusere klimagassutslipp både gjennom ny teknologi og en omstrukturering av samfunnet vårt.

Det belyses også i rapporten Klimakur 2030, som blant annet Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet la fram tidligere i år.

I rapporten står det at Norge kan halvere ikke-kvotepliktige utslipp av klimagasser innen 2030 hvis vi endrer atferd, utvikler teknologi – og innfører virkemidlene raskt.

Her nevnes både endringer hos forbrukerne, kutt i oljeindustrien og utviklingen av ny klimateknologi som avgjørende for å lykkes.

Men hva om det ene kommer i veien for det andre?

Teknologien blir ikke ferdig

Det er forskernes hovedargument i en ny vitenskapelig artikkel i tidsskriftet Nature Climate Change.

De britiske forskerne er klare i talen:

– I førti år er klimatiltak utsatt på grunn av løfter om ny klimateknologi. Slike løfter har gitt forhåpninger om at effektive løsninger skal komme i fremtiden, noe som har hindret oss i å handle raskt nok, sier forskerne i en pressemelding.

Hovedpoenget er at vi blir lovet for mye og at ting skjer for sakte.

– Å stole på at ny teknologi skal løse klimakrisen er det samme som å sørge for at vi mislykkes, sier forskerne i pressemeldingen.

Hva er klimateknologi?

Forskerne snakker først og fremst om kjernekraft, karbonfangst og karbonlagring, is-restaurering i Arktis og såkalt skysåing. Det siste går ut på å sprøyte partikler inn i skyer for å trigge nedbør. Dette kalles geo engineering, eller klimafiksing.

Selv om disse teknologiene i utgangspunktet fungerer, og mange av dem gjør sannsynligvis det, hjelper det lite når politikere ikke sørger for at de kan tas i bruk, mener forskerne.

De kaller det politikerne har drevet med for prevarication, som betyr å omgå sannheten. Og sannheten er at verden må redusere klimagassutslippene i dag.

Kritiserer klimamodellene

De britiske forskerne er ikke alene om å bekymre seg over løftene om klimateknologi og at den lar vente på seg.

I 2016 publiserte forskere fra Cicero en lignende artikkel i det samme vitenskapelige tidsskriftet. Den handlet om at teknologien som trengs for å fjerne CO2 fra atmosfæren bare finnes i ubetydelig skala. Og at denne teknologien, som er ikke-eksisterende i praksis, må tas i bruk omgående, hvis utslippene skal være netto null i 2070 som det lgges opp til i Paris-avtalen.

Det de britiske forskerne gjør nå, er å kritisere bruken av klimamodellene, de såkalte Integrated Assessment Models (IAM). Dette er ikke modeller av det fysiske klimasystemet, men modeller som kobler sammen økonomi, klima og energi.

Disse modellene gjør antakelser om hvilke teknologier som er tilgjengelig for framtiden og hva de vil koste.

«En gang i fremtiden»

Forskerne går grundig til verks i kritikken sin: De tar for seg hele den historiske utviklingen de siste 30 årene innen klimaforhandlinger, klimamål, tilgjengelig teknologi og klimamodeller.

– Alt dette henger sammen, siden politikerne som skal vedta klimamålene hele tiden har lyttet godt til ekspertene – men samtidig gjort sine egne vurderinger av hva som kan være gjennomførbart, forklarer klimaforsker Bjørn Samset til forskning.no.

Han har lest den nye artikkelen i Nature og mener forskerne deler syn med mange andre klimaforskere.

– Forskerne stiller seg ganske kritisk til utviklingen av både politikk og modeller. Ikke fordi modellene ikke virker, men fordi de ligger et hakk foran utviklingen av teknologiene de tar hensyn til, sier Samset.

Inkluderer teknologi vi ennå ikke har

Modellene som forskerne nå kritiserer inkluderer også karbonfangs-teknologi når de skal estimere hvordan klimaet blir i fremtiden.

– I utgangspunktet er det ikke noe galt med det, sier Samset.

– Problemet kommer når politikerne skal utarbeide et klimamål, og spør forskerne hva som er mulig. Forskerne har hele veien svart at med drastiske utslippskutt er det meste mulig, men siden modellene har ligget steget foran faktisk teknologi har det også hele veien vært en annen mulighet: Å finne opp noe nytt en gang i fremtiden.

– Som karbonfangst, for eksempel. Det er ikke bare noe som kanskje kan være nyttig. Det er en klar forutsetning for alle de utslippsbanene som tar oss frem til et togradersmål.

– Vi har med andre ord vedtatt politikk som binder oss til en fremtidig teknologiutvikling, sier Samset.

Forskernes sentrale punkt er at politikerne har brukt disse mulighetene til å unngå å gjøre kutt i dag.

– Hva ville situasjonen vært hvis de store modellene ikke hadde hatt karbonfangst og lagring i seg?

– Da ville togradersmålet virket så å si uoppnåelig, og den eneste lille muligheten vi hadde hatt igjen, var årlige utslippskutt slik de vi nå ser etter koronakrisen, sier Samset.

Ikke bare et teknologisk problem

Professor Karen O’Brien ved Universitetet i Oslo har også lest artikkelen i Nature og mener de britiske forskerne bidrar med et interessant perspektiv.

– De belyser hvor farlig det er å se på klimaendringer som bare et teknologisk problem, sier hun.

O’Brien er spesielt opptatt av hva sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske endringer betyr for klimaet.

– Klimamodellene ser ikke ut til å inkludere den rollen folk, makt og politikk spiller og anerkjenner heller ikke mulighetene for endringer i kulturelle verdier, sier hun.

– Hvis vi bare fokuserer på teknologiske løsninger, går vi glipp av muligheten til å involvere folk i de systemendringene som trengs.

Et dypere forhold til naturen

O'Brien mener det er viktig å belyse hvordan klimamodellene historisk har begrenset politisk oppmerksomhet på andre ting ved klimaendringene.

– Hvis vi ikke tar med de sosiale og menneskelige årsakene til klimaendringer, hvordan vi kan endre økonomien og samfunnet vårt, vil vi ikke lykkes i å nå bærekraftmålene og heller ikke stoppe klimaendringene, sier hun.

– Når vi kommer oss forbi de teknologiske løsningene har vi mulighet til å respondere ikke bare på klimaendringer, men også tap av biodiversitet, plastikksøppel, erosjon og jordavrenning, fattigdom, ulikhet og så videre.

Hvor blir det av menneskene?

– I tiår har vi kjempet for å få de menneskelige og sosiale dimensjonene med i modellene. De er fortsatt ikke med, og vi går glipp av en stor mulighet til å legge fram alternative bærekraftige måter, sier O’Brien, som selv er samfunnsgeograf.

Hun nevner blant annet folks forhold til mat, og at mange er i ferd med å endre seg her.

– Flere fokuserer nå på et plantebasert kosthold, med økologisk, lokal og kortreist mat. Når privatpersoner endrer seg, ser vi også flere og flere muligheter i butikker, restauranter, varierte oppskrifter og så videre.

På denne måten kan endringer skje mye raskere enn det klimamodellene anslår, mener O’Brien.

– Modellene antar at det ikke er noe handlekraft i folk. At det ikke finnes mulighet for å endre måten samfunnet vårt fungerer på. Dette er en falsk antakelse. Når vi ser tilbake på historien, skjer endringer fordi folk setter spørsmålstegn om hva som faktisk er. Bare se på slaveriet som tok slutt i mange land og kvinners rett til å stemme, avslutter hun.

– Det viktigste poenget herfra er at vi betyr mer enn vi tror, avslutter hun.

Etterlyser realisme

Nils Røkke er direktør for bærekraft i Sintef og er en av dem som ofte har omtalt klimateknologi som et perfekt verktøy for å redusere klimagasser. Spesielt bioenergi med karbonfangst og -lagring (BECCS).

Akkurat denne teknologien går ut på å bruke trær eller annen biomasse som tar opp CO2, og brenne dem i et lukket system. Der fanger man CO2, som så lagres i et deponi, for eksempel på havbunnen i Nordsjøen.

Det planlagte Klemetsrud-anlegget i Oslo vil delvis være et BECCS-anlegg hvor mye av avfallet som brennes kommer fra naturen.

Men selv om Røkke er positiv til dette, mener han løsningen også har sine begrensninger.

– Det er risikabelt at enkelte klimamodeller inkluderer massiv bruk av slik teknologi i beregningene sine.

– No one size fits all, påpeker han.

– Klimamodellene har for eksempel ingen oversikt over hva det vil kreve av naturinngrep, natur- og arealbruk og biodiversitet. Vi har dessverre ingen digital tvilling til jorda som vi kan teste det ut på, sier han.

Han mener i likhet med de andre forskerne at klimateknologi ikke må brukes som argument for å fortsette å slippe ut nå klimagasser, for senere å fange dem.

– Men det er ingen tvil om at vi må både redusere utslipp og fjerne utslipp. Her vil ulike måter å fange og lagre karbon på kunne bidra, sier han.

Referanse:

Duncan McLaren og Nils Markusson: The co-evolution of technological promises, modelling, policies and climate change targets. Nature Climate Change. April 2020. DOI: https://doi.org/10.1038/s41558-020-0740-1

Les også:

Slik får vi en verden uten klimautslipp