Nå er det mer enn 25 år siden klimaspørsmålet ble satt på den internasjonale politiske dagsorden.

Under en FN-konferanse i Rio de Janeiro sommeren 1992 ble verdens land enige om å «stabilisere mengden menneskeskapte drivhusgasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlige endringer i klimasystemet.»

Senere har man blitt enige om at dette i praksis betyr at man må hindre at vi mennesker varmer opp atmosfæren mer enn 2 grader.

USA og EU samarbeidet fra 1995 og fram til Kyoto-avtalen skulle undertegnes i 1997. Da viste det seg umulig for den amerikanske presidenten Bill Clinton og visepresidenten hans Al Gore, å få flertallet i den amerikanske kongressen med på avtalen.

De siste årene har det internasjonale klimasamarbeidet stått stille, eller blitt enda dårligere enn det var. Hvorfor?

Fire forklaringer

En gruppe forskere ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) har studert årsakene til hvorfor samarbeidet har gått så dårlig de siste årene. De peker særlig på fire faktorer:

1. USA har vært den viktigste aktøren og har ikke ønsket noen sterk klimaavtale.
2. EU har vært den eneste aktøren av betydning som har ønsket en ambisiøs klimaavtale. Men EU har ikke alene vært sterk nok til å påvirke prosessen i tilstrekkelig  grad.
3. Framvoksende økonomier – med Kina i spissen – har fått langt mer innflytelse. Disse landene har ikke ønsket noe ambisiøst klimasamarbeid.
4. Ikke-statlige aktører som forskersamfunnet og miljøbevegelsen har hatt liten påvirkning.

– Som om ikke dette var nok, fikk vi i 2008 den internasjonale finanskrisen. Denne krisen har verden ennå ikke helt kommet over, sier forskningsprofessor Steinar Andresen ved FNI. Han har ledet dette prosjektet.

Samarbeidet om ozon

Verdens land har tidligere vist at de greier å samarbeide om internasjonale miljøproblemer.

Det aller beste eksempelet er det vellykkede samarbeidet om å redusere utslipp av gasser som skader ozonlaget.

Hele 197 land har undertegnet Montreal-protokollen om å stanse utslipp av ozonreduserende stoffer. I år 2050 kan ozonlaget være tilbake i normaltilstand.

– Grunnen til at verden ikke klarer å få til noe lignende i klimaspørsmålet, er at dette problemet går inn til kjernen av nær sagt all økonomisk aktivitet i verden, mener Andresen.

– Ideelt sett burde vi ha hatt et effektivt globalt regime som styrte verdens klima- og energipolitikk. Men det har så langt ikke vært politisk mulig å få til. Nasjonal suverenitet, globalisering, økonomisk vekst og andre drivkrefter setter en effektiv stopper for noe slikt, sier Andresen.

EU som eksempel

EU-samarbeidet i Europa er et eksempel på at land faktisk kan samarbeide tett om store og viktige politiske spørsmål. At det er mulig å utrette mye, på tvers av statlige grenser.

EU har da også vist seg som den viktigste internasjonale aktøren i det som har vært av internasjonalt samarbeid om klimautfordringen til nå.

– I dag ser vi at også et land som Kina gjør mye for å redusere sine utslipp. Men kineserne er mest  opptatt av økonomisk vekst og de er avhengige av kull. Så på kort sikt er det ikke mulig  for Kina å redusere utslippene sine, sier Steinar Andresen.

– I USA hindrer politiske forhold en kraftfull klimapolitikk. Her ser vi likevel at utslippene av CO₂ har gått kraftig ned de siste årene. Men det er den sterkt økte utvinningen av skifergass som erstatter for kull, som gjør dette mulig. Det har ikke noe med klimapolitikk å gjøre.

Ikke i FN, men utenfor

Da Barack Obama ble valgt til USAs president i 2009, var det mange som så dette som en mulighet for en endring på klimaområdet. EU var allerede aktive. Og mange håpet at Kina ville følge etter USA og EU.

– I dag vet vi at klimaforhandlingene tvert imot har gått i negativ retning etter klimatoppmøtet i København i 2009 og lite tyder på at den nye klimaavtalen som skal være ferdig i 2015 blir et skritt i riktig retning.

Andresen mener at de forhåpningene flere hadde til regionalt klimasamarbeid – i praksis mindre klubber av land som samarbeidet om klimatiltak, for eksempel land både i sør og nord – heller ikke så langt har hatt mye praktisk effekt på klimagassutslippene.  

– Man har ikke fått til mye i FN-systemet. Man har heller ikke fått til noe mer utenfor FN-systemet. Så langt er det blitt mer prat enn handling.

Det mangler rett og slett politisk vilje internasjonalt til å ta klimautfordringen på alvor.

– Global oppvarming er noe som skjer gradvis og over lang tid. I politikk er noen tiår fram i tid, veldig lang tid. Det er sannsynligvis en av forklaringene på hvorfor det skjer så lite for å redusere de menneskeskapte klimaendringene, avslutter Andresen.