Glasiolog og seniorforsker Elisabeth Isaksson ved Norsk Polarinstitutt har nylig avsluttet årets ekspedisjon til den 1250 meter høye breen som hun mener egner seg spesielt godt til å denne type klimakartlegging.

Lomonosovfonna ligger høyt, og den har derfor vært utsatt for minimalt med smelteprosesser som drar ting med seg nedover i brelagene.

Fortidas klimaendringer

– Vi er først og fremst opptatt av å kartlegge fortidas klimaendringer og forurensing, sier Isaksson, som har boret flere iskjerner på breene på Svalbard de siste tolv årene.

Iskjernene kan fortelle mye mer enn for eksempel den relativt korte serien med lufttemperaturmålinger på Svalbard som ikke går lenger tilbake enn til 1911.

– Det er ikke lang tid i et klimaforskningsperspektiv, sier Isaksson.

Datagrunnlaget som iskjernene fra blant annet Lomonosovfonna danner, er i den store sammenhengen med på å kunne gjøre klimamodellene bedre.

– For å kunne lage gode prognoser for framtidas klima, er vi nødt til å forstå det vi ser i dag, inkludert det vi ser i fortida, sier Isaksson.

Nå håper hun og det internasjonale forskerteamet å få i hvert fall noen svar på hvilke faktorer som kan ha vært med på å endre klimaet i Arktis. Iskjernene som ble boret i vår gikk ned til 149 meter, det vil si nesten ned til bunnen av breen.

– Vi har allerede kunnet lese en masse spennende ting ut av iskjernene, blant annet det store vulkanutbruddet på Island i 1783, de kjernefysiske prøvesprengningene på Novaja Zemlja på 60-tallet og Tsjernobyl-katastrofen.

Sot og luftbobler

I den nye iskjernen skal forskerne se spesielt på sotlagene i isen. Fortidas sot kommer ofte fra store skogbranner andre steder langt fra Svalbard, og fra vulkanutbrudd.

– De ligger der som tynne tynne lag, knapt synlig for øyet, men i laboratoriet får vi et bilde av hva som har vært i lufta, forteller Isaksson.

De små luftboblene i isen er det som gjør at is forteller historie bedre enn mange andre kilder. I Antarktis er luftboblenes innhold spesielt interessant. Tre tusen meter nede i isen langt inne på det nedbørsfattige antarktiske kontinent har det vært mulig å datere klimaet 850 000 år tilbake.

– Luftboblene forteller blant annet at det i løpet av den tida ikke har vært større konsentrasjon av klimagasser i atmosfæren enn i dag, sier Isaksson.

Dypt ned og langt tilbake

Men Antarktis og Arktis er to ulike ting. Mens Antarktis i stor grad har sitt eget isolerte klima, er Arktis langt mer utsatt for virkningene av temperaturendringer, langtransportert forurensing, luft- og havstrømmer.

For å komme lengst mulig tilbake i Arktis’ klimahistorie har Elisabeth Isaksson derfor planer, i løpet av de neste fem årene, om å bore seg ned i isen på Nordaustlandet. Der er det langt til bunns og mye historie i svært gammel is.