Mandag 2. desember starter COP25-klimaforhandlingene i Madrid. Et av årets viktigste tema er klimakvoter. Hvordan skal de fungere og hvem skal få lov til å bokføre klimakuttene - landene som gjør dem, eller de som betaler for dem?
Mandag 2. desember starter COP25-klimaforhandlingene i Madrid. Et av årets viktigste tema er klimakvoter. Hvordan skal de fungere og hvem skal få lov til å bokføre klimakuttene - landene som gjør dem, eller de som betaler for dem?

Klimaforhandlinger i Madrid:
Dette må landene bli enige om

Det blir vanskelig å bli enige om de siste punktene for hvordan verden skal oppfylle Parisavtalen, tror forskere og Norges forhandlingsleder.

Publisert

Mandag 2. desember startet FNs klimakonferanse i Madrid. Den varer til 13. desember.

Det var egentlig Chile som skulle huse klimaforhandlingene kalt COP25, men på grunn av uroligheter i landet tok Spania over som vertskap.

I fjor fikk landene på plass flesteparten av reglene for hvordan de skal bruke Parisavtalen som de ble enige om i 2015.

Regelboka beskriver alt fra hvordan land skal rapportere inn sine klimagassutslipp til hvordan målene i Parisavtalen skal følges opp.

Men det gjenstår noen viktige brikker. En av dem er kjøp og salg av utslippskutt.

– Å få den siste biten på plass, er det mest spennende i forhandlingene, sier Norges forhandlingsleder Henrik Hallgrim Eriksen til forskning.no.

Kjøper seg fri

Logikken er at kutt i klimagasser kan gjøres der det er billig. Fattige land kan tjene penger på å slippe ut mindre klimagasser, mens rike land slipper å kutte selv.

– Slik det fungerer i dag, så kan Norge betale for tiltak i Colombia eller Indonesia. Og så kan vi trekke det fra vårt utslippsregnskap, sier Steffen Kallbekken, forskningsleder ved Cicero senter for klimaforskning.

– I Parisavtalen sier mer enn halvparten av landene at de skal oppfylle sine forpliktelser ved å betale for utslippskutt i andre land, forklarer Tore Furevik, direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning.

Henrik Hallgrim Eriksen er Norges forhandlingsleder under COP25 og mener vi ikke kan kompromisse og åpne opp for dobbelttelling når land kjøper klimautslippskutt fra andre.
Henrik Hallgrim Eriksen er Norges forhandlingsleder under COP25 og mener vi ikke kan kompromisse og åpne opp for dobbelttelling når land kjøper klimautslippskutt fra andre.

Krangler om utslippskutt

Mange fattige land synes dette er urettferdig. De ønsker økonomisk støtte fra rike land til å kutte sine egne utslipp, ikke bare at rike land skal kjøpe opp utslippskuttene og registrere dem på seg selv.

Det mener de at de ikke har fått. Derfor tar de pengene de fikk for salget av kuttet, samtidig som de likevel bokfører kuttet hos seg.

Det er et stridstema hvilket land som skal kunne regne kuttet som sitt, forklarer Furevik.

Brasil satte seg på bakbeina og sørget for at det ikke ble noen enighet på dette punktet i fjor.

Norges forhandlingsleder tror det blir vanskelig også i år å bli enige om reglene for landenes samarbeid om utslippskutt.

– Vi kan ikke kompromisse og åpne opp for dobbelttelling, sier Eriksen.

Det å betale andre land for å gjøre klimakutt er avlat og utsetter en omstilling hos oss, mener Tore Furevik, direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning.
Det å betale andre land for å gjøre klimakutt er avlat og utsetter en omstilling hos oss, mener Tore Furevik, direktør ved Bjerknessenteret for klimaforskning.

Avhengige av Brasil

Dersom utslippskutt telles dobbelt får vi nemlig et problem: Det ser ut som om verden har gjort mer for klimaet enn den faktisk har.

Det vil svekke Parisavtalen. Men to land kan gjerne avtale seg imellom hvem som skal få godskrevet utslippskuttene, for eksempel halvparten hver, forklarer Eriksen.

Nå må alle bli enige om hvordan de skal telle. Også Brasil.

– Signalene Brasil sender, er at de ønsker å bli enige. Så får vi håpe at det er riktig, sier Eriksen.

Forskningsdirektør Tore Furevik har ikke så stor tro på Brasil.

– Jeg tror ikke de vil være mer positive enn i fjor, sier han.

Han viser til at Brasil siden i fjor har fått en ny president. Jair Bolsonaro har truet med å trekke Brasil ut av Parisavtalen, uten å gjøre alvor av det så langt.

De viktigste landene

Det var egentlig Brasil som først fikk tilbud om å være vertskap for klimakonferansen, men de ombestemte seg etter at Bolsonaro vant valget.

Brasil er blant de viktigste landene i klimaforhandlingene etter at USA trakk seg fra Parisavtalen i 2017. USA er forpliktet til å være med fram til 2020.

Kina, Russland og Sør-Afrika er andre viktige land, i tillegg til EU, forteller Furevik.

Han er spent på hvordan forhandlingsklimaet blir.

– Er det vilje hos de viktigste landene til å få til et godt og ambisiøst rammeverk, eller blir det mest mistenkeliggjøring, bremseklosser og å skylde på hverandre?

For lite hjelp til fattige land

Klimagasser kjenner ikke landegrenser, og gjennom Parisavtalen prøver landene å kutte utslipp sammen. Men er det greit å kjøpe seg fri ved å la andre gjøre jobben for seg?

Naturvernforbundet mener at Norge må kutte utslipp her hjemme, ikke i andre land.

– Det å betale andre land, er avlat og utsetter en omstilling hos oss. Vi må innrette oss mot et utslippsfritt samfunn, sier Tore Furevik ved Bjerknessenteret.

Det blir nok en god del diskusjon på årets klimakonferanse om byrdefordelingen mellom landene.

Det grønne klimafondet skal blant annet sørge for at når fattige land øker sitt energiforbruk, skal det skje med mest mulig ren energi. Men rike land har ikke spyttet inn på langt nær så mye penger som lovet, ifølge Furevik.

I år skal landene helst bli enige om hvordan land som blir rammet av klimaendringer, skal få penger for skader som følge av for eksempel flom, tørke eller høyere havnivå.

– Det er en sak som skaper debatt og som jeg håper at vi finner enighet på, sier forhandlingsleder Eriksen.

Men landene skal ikke diskutere hvor mye mer penger de er villige til å gi. Bare hvilke systemer de skal bruke for å kanalisere disse pengene.

Forskningsleder Steffen Kallbekken ved Cicero sier at diskusjonen om hvem som skal betale for klimaødeleggelser er en langvarig og kjent konfliktlinje som sikkert vil gjøre seg gjeldende på årets møte.

Her er USA en fast bremsekloss. Også EU er forsiktige med hva de lover.

Klimakvoteystemet har hatt en del barnesykdommer, forteller Steffen Kallbekken, forskningsleder ved Cicero senter for klimaforskning.
Klimakvoteystemet har hatt en del barnesykdommer, forteller Steffen Kallbekken, forskningsleder ved Cicero senter for klimaforskning.

Vil selge ubrukte kvoter

Fram til 2020 styres kjøp og salg av utslippskutt gjennom den såkalte grønne utviklingsmekanismen i Kyotoavtalen, som var en klimaavtale fra 1997.

For eksempel kan India si at de skal bygge et nytt solkraftverk som erstatter et kullkraftverk. Da kan de få internasjonal belønning som sier at dette prosjektet kommer til å spare oss for kanskje en million tonn CO2-utslipp. Et annet land kan da betale for prosjektet og telle utslippskuttet inn i egne nasjonale mål.

- India og andre land har gjennomført en god del slike prosjekter, og fikk godkjenning for dem, men uten å ha fått solgt kredittene, altså utslippskuttene. De sitter med en stor del ubrukte kvoter. De ønsker å sikre seg ved at disse kredittene kan brukes også i det nye systemet, sier Kallbekken.

Men dersom India og andre land får lov til det, så kan de tjene penger på allerede gjennomførte prosjekter. Det kan legge en demper på motivasjonen for å gjøre nye tiltak.

– Norge ønsker ikke overføring av kvoter fra før 2020, sier forhandlingsleder Henrik Hallgrim Eriksen.

Han tror det er gode sjanser for å bli enige om dette punktet i år.

– Kvotemarkedet har ikke fungert som det burde

- Spørsmålet er hvordan det nye kvotemarkedet skal styrkes under Parisavtalen, sier Kallbekken.

- Det viktig at det blir satt opp på en god måte. Man må sikre at det er en faktisk klimaeffekt av de tiltakene som godskrives og at det blir et velfungerende system.

Kvotemarkedet har nemlig hatt en del barnesykdommer, forteller han.

Det var en del prosjekter som ble godkjent i starten som ikke burde vært det. Så har man gradvis strammet inn regelverket, og det har blitt mye bedre, mener Kallbekken.

- Men på samme tid falt etterspørselen. EU sa at de ikke lenger skulle kjøpe kvoter for å oppfylle sine klimamål, sier Kallbekken.

- Det er veldig store overskudd på kvoter for prosjekter som allerede er gjennomført, spesielt i Brasil, India og Kina.

Skal øke ambisjonene

Årets møte blir også en viktig forberedelse til neste år, ifølge forhandlingsleder Eriksen.

Parisavtalen sier at landene hvert femte år skal sette seg høyere klimamål.

I 2020 er det tid for å gjøre første hopp.

– Det er viktig for Norge å få flest mulig med på å øke ambisjonene, sier han.

For selv om alle land skulle oppfylle sine nåværende mål, er vi ikke i nærheten av å holde temperaturen under to grader, eller aller helst 1,5, slik landene har forpliktet seg til gjennom Parisavtalen.

Norge vil også øke ambisjonene sine. Selv om vi fortsatt er milevis unna dagens mål.

Innen 2030 skal vi redusere klimagassutslippene med minst 40 prosent sammenlignet med 1990, står det i klimaloven som trådte i kraft i fjor. Ifølge Aftenposten ligger vi an til å klare bare 12 prosent.

– Neste år blir spennende

Om landene gjennomfører sine nåværende klimapolitiske planer, går det mot en oppvarming på 3,2 grader i 2100.

For å klare å nå 1,5-gradersmålet, må verden i gjennomsnitt kutte utslippene med hele 7,6 prosent hvert år fram til 2030.

– De store utslippslandene er i liten grad med på lista over land som har sagt at de vil øke ambisjonene sine. De må komme på banen hvis verden skal redusere utslippene tilstrekkelig, sier Norges forhandlingsleder.

Men det er ikke lagt opp til at landene skal komme med konkrete mål allerede på årets konferanse, ifølge Eriksen.

– Neste år blir et veldig viktig og spennende år, sier forskningsleder Kallbekken.

– Om det går bra eller dårlig på årets møte vil ha noe å si for tilliten mellom landene og hvordan de ser på mulighetene til å love større utslippskutt neste år.