Det blir snakket om et grønt skifte. En mentalitetsendring i verdenssamfunnet.

Har vi egentlig så stor grunn til å være fornøyd med Paris-avtalen?

Ja, mener Steffen Kallbekken og Eystein Jansen.

Kallbekken er økonom og forskningsleder ved Cicero Senter for klimaforskning.

Jansen er geolog. Han er professor ved Universitetet i Bergen og forsker ved Bjerknessenteret for klimaforskning.

Det er nemlig første gang at alle land har klart å bli enige om innholdet i en klimaavtale. Klimaavtalen slår fast at vi skal holde klodens temperaturstigning under to grader, og ikke bare det: Vi skal også jobbe oss ned mot maksimalt 1,5 graders temperaturstigning.

– Den setter stopp for flere tiårs stillstand i arbeidet med å få en global avtale. Selv om det er lett å påpeke svakheter ved den, er dette forhåpentligvis en start på en prosess som vil gi gradvis økende ambisjoner, sier Jansen.

Rasmus Benestad er mer pessimistisk. Han er klimatolog og seniorforsker ved Meteorologisk institutt.

– Jeg tror dessverre ikke at Paris-avtalen vil få klimautslippene ned, men at drivhusgasskonsentrasjonene fortsatt vil stige, sier han.

Litt bedre enn forventet

Om vi skal nå målet om at temperaturen ikke skal stige mer enn to grader, må vi halvere de globale utslippene av CO2 innen 2050. Vi må fange opp nesten like mye som vi slipper ut i 2100. Det viser FNs klimarapporter.

Den nye klimaavtalen har ikke konkrete utslippstall for 2050 og 2100. Men målet i avtalen er at vi skal klare å gå i balanse innen utgangen av århundret.

Eksperter og klimaforhandlere var pessimistiske i en spørreundersøkelse Steffen Kallbekken gjorde tidligere i år. Få av dem trodde det ville bli noen avtale om kutt i utslipp av klimagasser innen 2100.

Resultatet ble altså litt bedre. Det er riktignok hvert enkelt land som bestemmer hvor mye det skal kutte framover. Og det er langt fra sikkert at de bestemmer seg for å kutte nok.

Men nå har landene forpliktet seg til å levere nye mål hvert femte år, og disse må alltid være mer ambisiøse enn i forrige runde. Flere enn 180 land har allerede sendt inn sine klimamål for 2025 eller 2030.

– Det sikrer ikke at man når de overordnede målene, men det sikrer framgang, sier Kallbekken.

Nådd grensen for det som er mulig

Økonom Taran Fæhn forsker på blant annet klimapolitikk i Statistisk sentralbyrå. Hun mener det er god grunn til å være fornøyd med avtalen, selv om målene knyttet til prosess, ambisjonsnivå og finansiering er både diffuse og uforpliktende. 

– Mitt inntrykk er at store og viktige parter er innstilt på ta utslippsreduksjoner mer på alvor enn tidligere. Men dette dreier seg om et stort og uoversiktlig spill der den nødvendige koordineringen er vanskelig å få til.

Statsviter Tora Skodvin ved Universitetet i Oslo mener at en ambisiøs klimaavtale er ikke politisk mulig.

Hun tror Paris-avtalen har nådd grensen for hva det er mulig for verdens land å bli enige om nå.

– Sånn sett må man vel være fornøyd med det som ble oppnådd, selv om resultatet knapt bringer oss særlig mye nærmere effektiv motvirkning av menneskeskapte klimaendringer.

Monner det?

Hva vil det si for verdens klima hvis avtalen oppfylles?

Det vil være gode nyheter, mener Steffen Kallbekken.

– Dersom man når målet om å begrense oppvarmingen til godt under to grader – med sikte på å klare 1,5 grad – så har avtalen svært stor betydning, spesielt for små øystater og andre sårbare land som unngår noen av de mest alvorlige konsekvensene. Det vil fortsatt være alvorlige konsekvenser, men i mindre omfang. 

Men han er usikker på om avtalen monner.

– Utslippsmålene som ligger inne i avtalen sikrer ikke at målet vil nås, og det er uansett høyst usikkert om det overhodet er mulig å nå det mest ambisiøse temperaturmålet. Det er avhengig av at det er mulig å få til store negative utslipp. Det er usikkert både teknologisk, økonomisk og politisk om det er gjennomførbart.

Vi må begynne straks

Eystein Jansen er også avventende:

– Landene har bare angitt frivillige tiltak fram til 2030. Om det stopper der, vil det ha minimal påvirkning på klimaet.

Med avtalen får vi kanskje en prosess som vil øke hastigheten i energiomstillingen. Slik kan tenkes at CO2-utslippene går ned allerede fra nå av, sier Jansen.

I så fall vil avtalen føre til saktere økning for den globale temperaturen enn vi ellers ville fått, men den vil ikke stoppe oppvarmingen.

Gjennomfører vi tiltak som sannsynliggjør at temperaturen faktisk ikke øker mer enn to grader, har vi bedre sjanser, forklarer han. Men da må vi begynne straks.

– Uten tiltak vil vi trolig nå omlag fire graders oppvarming ved 2100, mens en videreføring av tiltak slik at utslippene holdes konstant etter 2030 ser ut til å gi 50 prosent sjanse for en global oppvarming på cirka 2,7 grader. Da er det jo en relativt stor sjanse for at det kan bli mer.

Bare en sterk nedgang i utslippene, helst i god tid før 2030, kan gi en retning som begrenser oppvarmingen til to grader.

Ingen straffes for å ikke følge opp

Utslippskuttene er ikke tallfestet i avtalen. Hvordan kan vi da sikre at temperaturen på jorda ikke stiger mer enn to grader?

– Utslippsmålet er ullent. Det sier at utslippene må nå en topp så raskt som mulig, deretter gå fort nedover, og så skal man ha en balanse mellom utslipp og opptak i andre halvdel av århundret, sier Steffen Kallbekken.

Ingen kan dessuten straffe landene dersom de ikke følger opp.

Eystein Jansen er enig.

– Tiltakene er frivillige. Men landene har også skrevet under på hva som er langsiktige mål, så det er vanskelig politisk å fortsette som før, selv om det kan være mulig juridisk.

Trenger raskt ny teknologi

Kallbekken mener det er et åpent spørsmål om landene raskt strammer inn sine klimamål på grunn av avtalen.

– Den eneste måten vi kan nå målet er hvis vi har flaksen på vår side. Det vil si at vi får til en rask teknologisk utvikling og at vi får drahjelp fra naturen i form av at klimafølsomheten viser seg å være i den lavere enden av skalaen, sier han.

Eystein Jansen tror også det vil kreve ny teknologi.

– Både for to graders, og i enda større grad 1,5 graders, oppvarming er det sannsynlig at vi må iverksette tiltak i siste halvdel av århundret som absorberer CO2 tilbake fra atmosfæren om målene skal nås. Per i dag er dette ukjent eller ikke-utprøvd teknologi, og slike tiltak krever også at prisen på CO2-utslipp blir vesentlig høyere enn nå, sier han.

Foreløpig ligger det i kortene at den globale oppvarmingen vil være rundt 2,7 grader ved 2100, mener Rasmus Benestad.

– Men tanken er vel at man strammer til mer og mer etter hvert for å begrense oppvarmingen til 1,5 eller 2 grader.

Det er ingen garanti at man klarer dette, kun en visjon, mener Benestad.

Den beste måten å klare å sikre at temperaturen ikke stiger mer enn to grader er å satse storstilt på andre energikilder enn de fossile samtidig som man tar vare på regnskogene, sier han.

Utviklingsland må hoppe over karbonstadiet

Økonomen Taran Fæhn tolker at målet om mest to graders oppvarming tilsvarer rundt 40 gigatonn utslipp av drivhusgasser i 2030.

Klarer verden å nå denne milepælen er man på vei, mener hun.

– Men det vil ikke være mulig uten å sikre at utviklingsland og fremvoksende land med sterk vekst hopper over stadier med karbonavhengighet. Dette vil kreve medfinansiering fra den rikere delen av verden. Finansiering av utslippsreduserende tiltak vil være bedre enn å finansiere tilpasning til klimaendringer eller kompensasjon for tap og skade som følge av klimaendringer, mener hun.

Presidentvalget avgjørende

Statstviteren Tora Skodvin mener at det er høyst usikkert om avtalen i det hele tatt vil bli oppfylt.

– Parter som ikke overholder avtalen, risikerer ingenting. For eksempel er avtalen utformet med tanke på at USA skal kunne slutte seg til helt uten Kongressens deltakelse. 

Et viktig spørsmål, når vi nå snart går inn i et valgår i USA, er hvor levedyktig Obamas klimapolitikk er dersom en republikansk kandidat vinner presidentvalget, sier Skodvin.

– Usikkerhet om USAs evne og vilje til å overholde sine løfter i Paris-avtalen kan også ha konsekvenser for andre aktørers motivasjon til å oppfylle sine løfter i avtalen.