Denne måneden starter den såkalte Antarktistraversen.

En norsk-amerikansk gruppe forskere og teknikere skal utføre målinger på ferden mellom den norske Trollstasjonen i Dronning Maud Land og Amundsen-Scott basen på Sydpolen.

Elleve kvinner og menn med fire bandvogner og 60 tonn med last, skal ut på en 3000 km lang ekspedisjon til deler av Antarktis som ingen tidligere har utforsket.

Her skal de bore iskjerner som gir informasjon om klimaet 1000 år tilbake i tid, samle meteorologiske data, kartlegge innsjøer under isdekket, måle eksakt tykkelse på isen og bevegelse av ismassene, innhente referansemålinger for satellittdata og benytte ubemannede fly med radar for å studere isens egenskaper.

Tre måneder

Nærmere tre måneder blir de i isødet.

Forskerne planlegger å feire jul på Plateau Station, en amerikansk base som ble bygd i 1965.

Nyttår skal feires på Utilgjengelighetspolen, som egentlig bare er en tenkt punkt på en endeløs, snøkledd slette. En utilgjengelighetspol er nemlig det stedet på et kontinent som er lengst vekk fra havet.

- Dette er ett av verdens minst utforskede områder hvor registreringer av helt sentrale klimaparametere som temperatur, isbevegelse og nedbør mangler, sier direktør Jan-Gunnar Winther ved Norsk Polarinstitutt.

- Vi håper vi kan være med på å gi svar på et av de store klimaspørsmålene: Hva skjer med ismassene i Antarktis? sier han.

Winther leder den norske delen av ekspedisjonen. For øyeblikket befinner han seg på Troll sammen med resten av mannskapet, i full sving med de siste forberedelsene før avreise.

Nøye planlagt

Drøyt to og et halvt år med forberedelser er tilbakelagt. Deltakerne har vært gjennom helsesjekk og tannlegejekk, de har møttes som gruppe flere ganger, planlagt, testet og forberedt seg. Det er mye som skal stemme når man skal ut til uutforskede områder.

- Alt må være på plass. Fra faglig forberedelse, logistikk og utstyr til solkrem, klær og mat, sier Winther.

28. januar er endelig deadline for når de skal være på Sydpolen for å avlevere prøver til et amerikansk skip.

For å rekke det, må de følge et stramt tidsskjema. Arbeidsdagen vil være på tolv timer, syv dager i uka. Forskerne og teknikerne skal bo i spesielle containere på bandvognene. Her blir det også små laboratorier.

Teamet kommer til å ha kontakt med omverdenen via satellitt, og en viktig del av ekspedisjonen blir å formidle hva som gjøres. De har egne nettsider som blir oppdatert daglig.

God kjemi

Ekstrem kulde, sterk vind og issprekker er bare noen av utfordringene travers-teamet kommer til å møte i løpet av ekspedisjonen. Men også det å leve tett sammen i nærmere tre måneder, kan være utfordrende.

- Det er utrolig viktig at vi fungerer godt som team. Vi skal tross alt leve oppå hverandre over lang tid og under veldig spesielle forhold. Hvis ikke det psyko-sosiale fungerer, kan det gå utover arbeidet, sier Winther.

Han forteller at utvelgelsen av forskere og teknikerene til travers-teamet var veldig omstendelig.

- Først og fremst måtte vi ha en erfaren gjeng med bred polarerfaring, i tillegg til de viktige teknikerfunksjonene. Vi måtte ha folk som kunne operere og ha kunnskap om de massive og avanserte instrumentene vi har med oss.

- Men vi har også tatt hensyn til kjønnsbalanse, at det er en balanse mellom amerikanske og norske forskere og personlige egenskaper.

Ingen idiotulykker

Mye krefter er også brukt på å gå gjennom alle sikkerhetsrutiner. Likevel er det ikke først og fremst bresprekker Winther frykter, men heller typiske “idiotfeil” som klemskader, overkjøring eller ulykker ved lasting og lossing.

- Vi er helt isolert, og hjelpen er flere døgn unna hvis noe skulle skje. Under disse forholdene kan små skader fort bli store.

- Mannskapet er forberedt på å være veldig disiplinerte for å unngå arbeidsulykker, sier Winther.

Hva skjer under isen?

En viktig del av turen blir å danne seg et inntrykk av isens tykkelse, egenskap, endring og bevegelser.

- Havnivået forventes å stige med rundt en halv meter dette århundret. I dagens situasjon er den viktigste enkeltårsaken til at havet stiger, at vannmassene utvider seg når de varmes opp.

- Dernest følger bidraget fra smeltende isbreer, Så langt er det hovedsakelig isbreene utenfor Grønland og Antarktis som har bidratt, forteller Winther.

- Disse isbreene representerer kun 0.3 prosent av all landis i verden, mens 7.9 prosent ligger lagret i Grønlandsisen og formidable 91.8 prosent i Antarktis.

Han syns det er bekymringsfullt at mekanismer som endringer i ismassenes bevegelsesmønster eller dynamikk ikke er tatt med i dagens klimamodeller.

Tidligere i høst skrev han en artikkel om temaet i Dagbladet. Les den her.

- I Antarktis strømmer ismassene fra de indre, høytliggende områdene mot kysten. Når isen når havet, flyter den utover og danner en krans av flytende is. Denne kransen av is, eller isbremmen som den kalles, omgir det meste av det enorme kontinentet i syd.

- De flytende isbremmene bidrar ikke til havnivåøkning hvis de smelter fordi de flyter på havet og dermed fortrenger en væskemengde lik deres egen. Men forskere har de senere år sett hvordan de allikevel har effekt på havnivået når de forsvinner.

- Det skyldes at isbremmene fungerer som en brems på ismassene bakenfor. Innlandsisenes reaksjon på global oppvarming kan vise seg å bli viktigere enn tidligere antatt.

- Vi skal gjennom områder som drenerer ut enorme ismengder mot havet. Denne type data er vesentlig for å forstå betydningen av Antarktis på havnivået. En brikke i det store klimapuslespillet faller forhåpentligvis på plass, sier Winther.