Jarle Bjerke forsker på effekter på vegetasjon av klimaendringer og ekstremvær i nordområdene.

Forskningen omfatter også effekter av beite fra rein og gås og menneskets påvirkning på naturen gjennom endring av arealbruk.

Bjerke er utdannet dr.scient. i biologi ved Universitetet i Tromsø. Han arbeider ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Tromsø, der han er del av forskningssamarbeid ved Framsenteret.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Jeg får gjort mest fagarbeid når jeg får sitte uforstyrret på mitt eget kontor. Skulle jeg nå på utenlandsopphold, burde jeg ta med hele familien, og da tror jeg at mye tid ville gå bort til andre nødvendige aktiviteter enn forskning. Men sett fram i tid ville en retur til Chile eller New Zealand ikke være å forakte. Kanskje til Landcare Research i New Zealand – et institutt som er ganske lik NINA.

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– Jeg ser ikke på «Farmen» og har ennå ikke hatt anledning å se på «Forsker grand prix», men kanskje jeg bør finne tid til det neste gang.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Undervisning har jeg dessverre hatt liten anledning til å gjøre. Forskning og utredning tar hele min arbeidsdag, og jeg trives godt med det.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Hanna Resvoll-Holmsen, botanikeren og forskerpioneren som vandret alene i ukevis på Svalbard tidlig på 1900-tallet.

– Nylig avdøde David J. Galloway, lichenolog – lavforsker – med enorm kunnskap og vitenskapelig produksjon. Han er flink til å lære bort og ga meg god hjelp i startfasen av min forskerutdanning.

– Wanda Quilhot, en av Latin-Amerikas få lichenologer. Hun fikk i sin barndom stivt kne, men har ikke latt det hindre henne i å utforske kupert terreng i Antarktis og Chile. Jeg tilbragte mye tid i hennes lab som hovedfagsstudent.

Faguttrykk du elsker?

– «Sp. nov.», forkortelse for species nova. Når man ser dette i den vitenskapelige litteraturen, vet man at det skjulte artsmangfoldet er blitt én art mindre og det kjente artsmangfoldet én art mer. En ny art er blitt beskrevet!

Faguttrykk du hater?

– Å hate er å ta sterkt i, men jeg kan i det minste si at jeg ikke liker noe særlig uttrykket «Publiseringskanaler på nivå 2». Kunnskapsdepartementet har innført et system for vekting av publiseringskanaler. Systemet har med rette fått mye kritikk fra faglig hold.

Nobelpris eller verdens beste pappa?

– Nobelpris, hva er det?

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Jeg synes det er flott at alle publikasjoner og annen forskeraktivitet dokumenteres og ivaretas i databaser som Cristin. Men mye kan sies om kriteriene for valg av publiseringskanaler til de ulike nivåene. I lang tid var forskningsinstituttsektoren ikke med i rådet som tar disse valgene. Dette har heldigvis endret seg noe. Men poengforskjellene mellom de ulike nivåene er vilkårlig valgt, og det er ingen skriftlig dokumentasjon for hvorfor en spesifikk kanal er på det ene eller andre nivået. Det mest positive er vel at forskere er blitt mer fokusert på internasjonal vitenskapelig publisering. Dette gir en ekstern kvalitetssikring som publisering i norske rapportserier ikke har i samme grad. Og en uendelig høyere grad av kvalitetssikring og samfunnsnytte enn kontorskuffa eller sylinderarkivet har.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Jeg synes vi er med i et lite paradigmeskifte innen klimaeffektforskningen nå. Klimaeffektstudier handlet i lang tid primært om de gradvise endringene i sommertemperatur og nedbør. Vi og andre har bidratt til en dreining mot effekten av klimaendringer i alle årstider, samt økt fokus på effekten av hendelser og forstyrrelser.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Kvantitativ. Deskriptiv forskning har sine fordeler, men for å kunne gi gode prediksjoner for fremtiden trengs det grundige analyser av store datasett, og det kan kun gjøres kvantitativt.