Vintrene på Svalbard er blitt mildere og våtere, og det regner oftere og mer enn før. Dette kan føre til at det blir mer is på bakken og i snøen. Som et resultat av dette kapsles plantene inn i is, og det blir umulig for reinen å finne mat.

I tillegg er ikke buktene eller fjordene lengre dekket av havis om vinteren, noe som gjør det umulig for dyrene som holder til her å vandre ut når vinterforholdene er dårlige.

En tøff vinter påvirker reinens kroppsmasse, som er viktig for overlevelse og reproduksjon.

– Vi ser at reinen har funnet egne strategier for å takle de nye miljøutfordringene. Den beiter for eksempel tang og tare på stranda eller bruker høyereliggende områder med bare polarørken, forteller reinsdyrforsker Åshild Ønvik Pedersen ved Norsk Polarinstitutt.

– Tangbeiting er riktignok ikke helt heldig for helsen deres, da vi ofte observerer at dyrene får diaré, og høydebeiting innebærer en betydelig dødelighetsrisiko enten på grunn av snøras eller fall, sier hun.

Les også:

Mindre havis fører til at isbjørnen svømmer lengre

Store variasjoner i bestandene

Pedersen og flere andre forskere har fulgt GPS-merkede simler på vestkysten av Svalbard over fire år. Disse simlene lever på isolerte halvøyer, Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra, langs vestkysten av Svalbard.

Resultatene fra prosjektet sammenlignes med liknende data fra Nordenskiöld Land.

Bakgrunnen for studiet er at reinsdyrbestandene på Svalbard har opplevd store miljøendringer fra et varmere klima. I tillegg er bestandstrendene forskjellig i områdene langs kysten og på Nordenskiöld Land. Mens antall reinsdyr på Brøggerhalvøya er redusert med en tredel siden 1990-tallet, er bestandene på Nordenskiöld Land nesten tredoblet siden tellingene startet i 1979.

Svalbard opplever nå de største og raskeste endringene i klima. Det settes stadig nye temperatur- og nedbørsrekorder. Klimaendringene fører også til at havisen forsvinner som vandringsvei for reinsdyr og som jaktområde for fjellrev.

Fravær av havis

– Fravær av havis gjør at svalbardreinen mister muligheten til å vandre ut over isen i vintre der beiteforholdene er dårlige. Stupbratte fjell og store breer danner barrierer i landskapet, og reinen isoleres på halvøyene. Til sammenligning, rundt år 2000, da det var vanlig med is på fjorden, vandret opptil 35 prosent av simlene på Brøggerhalvøya til den nærliggende halvøya, Sarsøyra, sier Pedersen.

I løpet av prosjektperioden fra 2014 til 2017 vandret ingen av de 72 GPS-merkede simlene ut, selv om beitene ofte var dekket av is.

– Reinen som holder til på innlandet på Nordenskiöld Land, kan forflytte seg til bedre beiteområder ved å vandre gjennom dalene. En ny studie har vist at simler som vandret ut, hadde mindre tap av kroppsmasse over vinteren og høyere reproduksjon, sier Pedersen.

Les også:

Denne gåsa setter opp farten for å nå den arktiske våren – likevel kommer den for sent

Sårbare på sikt

Hun påpeker at på kort sikt tilpasser trolig reinen seg endringene i vinterforholdene, som for eksempel å endre diett og forflytte seg til høyereliggende områder. Men på lengre sikt er hun redd for utviklingen til de isolerte bestandene langs kysten.

– Små isolerte bestander er mindre robuste fordi det er færre dyr til stede, og de har ofte et lavere genetisk mangfold. Dette gjør bestander mer sårbare for uforutsette hendelser og forstyrrelser.

Norsk Polarinstitutt har overvåket reinsdyrbestanden på Brøggerhalvøya siden 1978 for å skaffe kunnskap om bestandens størrelse, sammensetning, reproduksjon og dødelighet.

Referanse:

Åshild Ø. Pedersen m.fl: When ground-ice replaces fjord-ice - results from a study of GPS-collared Svalbard reindeer females. Norwegian Polar Institute. 2018. ISBN: 978-82-7666-421-8

--------------

Data fra dette prosjektet inngår i Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen og Klimaøkologisk Observasjonssystem for Arktisk Tundra.

Forskningsprosjektet er et samarbeid mellom Norsk Polarinstitutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).