Poredyr, også kalt foraminiferer, er en gruppe encellede organismer. Disse dyrene danner et skall bygget opp av kalk eller sammenkittet sandkorn. Komponenter i skallet påvirkes av temperatur og vil over tusenvis av år kunne fungere som et temperaturarkiv på havets bunn, der fossiler ligger lag på lag som indikatorer på temperaturen i den tidsepoken de levde. (Foto: Ewa Jernas Patrycja)
Temperaturmålere på havets bunn
I skallet til de såkalte poredyrene finner forskerne svaret på årtusener med temperatursvingninger.
En epoke er i geologien et tidsavsnitt i jordens historie.
Epokenes varighet varierer mellom 12 000 år og 50 millioner år. Epoker sammenfattes som perioder og deles inn i aldre.
Jordens tidsalder deles inn i eone (arkeikum, proterozoikum (= prekambrium) og fanerozoikum).
Æraene som fanerozoikum inndeles i, er jordens oldtid (paleozoikum, 542–251 millioner år siden), jordens mellomalder (mesozoikum, 251–66 millioner år siden) og jordens nytid (kenozoikum, 66 millioner år siden til i dag).
Periodene i jordens oldtid er kambrium, ordovicium, silur, devon, karbon og perm. Periodene i jordens mellomalder er trias, jura og kritt. Periodene i jordens nytid er paleogen og neogen.
Epokene i paleogen er paleocen, eocen og oligocen. Epokene i neogen er miocen, pliocen, pleistocen og holocen.
Tidsur med eonene arkeikum (grått), proterozoikum (blått) og fanerozoikum (grønt-brunt-rosa). Æraene er atskilt med svarte streker. Viktige hendelser er inntegnet. (Illustrasjon: Wikipedia)
Kilde: Wikipedia
De ser nesten ut som edelstener der de ligger og glinser i rosa, grønt og gult.
I realiteten snakker vi om en gruppe encellede organismer, kalt poredyr eller foraminiferer. Fossiler fra disse dyrene ligger på havets bunn og forteller historien om klimaendringer og temperatursvingninger tusenvis av år tilbake i tid.
Årsaken er at skallet til poredyrene, som blant annet består av kalk og sammenkittet sandkorn, blir påvirket av temperaturen i havet, saltholdigheten og havstrømmene på det tidspunktet de lever.
De fungerer med andre ord som et temperaturarkiv, ifølge stipendiat Diane Groot, som i sitt doktorgradsprosjekt har kartlagt havstrømmer og temperaturer utenfor norskekysten og Svalbard de siste 12 000 årene.
Kan si noe om fremtidens klima
Kartet viser havområdene mellom Grønland og norskekysten/Spitsbergen der Groot gjorde sine undersøkelser. Røde prikker viser hvor prøvene ble tatt, sorte piler viser nordgående atlantiske havstrømmer, mens stiplede linjer viser de kalde undervannsstrømmene som går sørover fra Arktis. (Foto: (Illustrasjon: UiT))
Fra forskningsfartøyet Helmer Hanssen har hun og kollegaer ved Institutt for Geologi samlet sedimentprøver fra havets bunn. Prøvene ble samlet langs den norske kontinentalsokkelen, Barentshavets vestmargin og øst i Framstredet som ligger mellom Grønland og Svalbard.
Varme havstrømmer som går nordover langs norskekysten passerer vestkysten av Svalbard før det kjøles ned av den kalde luften i Arktis. Når vannet blir kaldere synker det ned og returnerer sørover igjen øst for Grønland som undervannstrømmer. Denne sirkulasjonen er en del av et stort globalt system av havstrømmer og påvirker jordens klima.
- Ved å forstå de naturlige svingningene i havsystemene i Arktis vil vi bedre kunne forutsi hvordan dette kan påvirke fremtidens klima, forteller Groot.
Varmt atlantisk vann
Groot selv har fokusert på å rekonstruere klimaet, og ønsker ikke å spå om fremtiden.
Diane Groot har analysert mikroskopiske skalldyr fra arktiske havområder for å se på temperatursvingninger 12 000 år tilbake i tid. (Foto: UiT)
Så hva kan da bunnprøvene og skallet fra de mikroskopiske organismene fortelle oss?
Mengden og mangfoldet av disse organismene, samt sammensetningen av kjemikalier og isotoper i skallet, kan fortelle noe om havtemperatur, saltinnhold og strømmer.
Groot forteller at det har vært en raskt temperaturøkning fra slutten av siste istid og inn i epoken som kalles Holocene (fra 11 500 år og frem til vår tid). Etter dette var temperaturen mer stabil og kjølig, noe som hadde med innstrålingen av den nordlige halvkule å gjøre.
- Resultatene våre viser at det har vært en kontinuerlig innstrømning av varmt atlantisk vann til det vestlige Barentshavet de siste 11 000 årene. Styrken på denne innstrømningen har imidlertid variert. Sedimentarkiver fra de siste 3000 år viser hvordan temperaturen i det atlantiske vannet har variert, og vi ser tydelig at den moderne oppvarmingen står fram som enestående for denne tidsperioden, forteller Groot.
Varmeste på 3300 år
Oppvarmingen det siste århundret viser seg, ifølge Groot, å være det varmeste av de siste 3300 årene.
- Som tidligere studier viser også denne at det har vært en enestående oppvarming av den subarktiske regionen det siste århundret, sier hun.
Annonse
Hun forteller at den siste oppvarmingen er resultatet av en temperaturstigning og/eller en økning av de atlantiske vannmassene.
- Begge effektene betyr større varmeøkning i den arktiske regionen, som for eksempel kan påvirke omfanget av havis, sier Groot.
Referanse:
Diane Groot. Paleoceanography and climate of the NE North Atlantic during the Holocene. UiT Norges arktiske universitet, september 2014.
