Forskere fra Tromsø har vært på fem tokt på leting etter mikroskopiske fossilspor i havbunnen. Fortidens spor kan lede til bedre forståelse av fremtidens klimaendringer.
Forskningstokt med FF Jan Mayen. (Foto: Maja Sojtaric)
Hvordan gjør de det?
Maringeologer studerer skall til mikrofossiler av dyreplankton.
Disse dyrene er ekstremt følsomme for temperaturer i havet, og skallene gjenspeiler dette.
Hvis det er overvekt av en viss art i en 10 000 år gammel kjerneprøve, og man vet at denne arten i dag finnes i 5 graders havtemperatur, da er sannsynligheten stor for at havtemperaturen for 10 000 år siden var 5 grader.
Mer presise temperatur-beregninger får man ved også å se på de kjemiske bestanddelene i skallene til disse fossilene.
De fleste av oss tenker på enorme dinosaurskrotter når vi skal forestille oss fossiler.
Enhver maringeolog vil derimot kanskje heller forestille seg mikroskopiske skall, etterlatenskaper av nylig eller forlengst døde mikroorganismer i havet.
Disse restene som faller til havbunnen, inneholder verdifull informasjon om fortidens klima, eller paleoklima, som det heter på fagspråket. Det er dette maringeologer ved Universitetet i Tromsø og polarårsprosjektet SciencePub ville undersøke.
Nye metoder for rekonstruering av fortidens klima har blitt til som følge av dette forskningsprosjektet. Kunnskap om fortidens klima er kunnskap om naturlige klimaendringer.
Bedre kunnskap om arktisk klima danner et sammenligningsgrunnlag som kan fortelle mer om dagens menneskeskapte globale oppvarming.
Trengte bedre verktøy
Sporene etter fortidens klima finner man i sedimentkjerner fra havbunnen. Og nye kjerner trengs når man tidligere blant annet har vært avhengig av gamle russiske prøver for å drive med analyser av arktiske forhold.
Selv om Arktis er et hett tema for tiden, har det ikke alltid vært slik, og mange av de tidligere prøver har blitt kalde og ubrukelige spor.
Så forskerne dro ut på fem tokt og kom hjem med tunge lass fulle av havbunnssedimenter som med det blotte øyet ikke ser ut som noe annet enn søle.
– Vi har dratt opp 40 sedimentkjerner i løpet av de siste to årene. Nå analyserer vi materiale fra 2007 og har allerede fått gode resultater, forteller maringeolog Katrine Husum.
Forskere lar seg fascinere av Svalbards særegne geologi -både over og under havet. (Foto: Maja Sojtarić)
Forskerne ser på fire forskjellige fossiltyper, og fire såkalte geokjemiske parametre i disse. Et av disse er mengden av magnesium i skallene.
– Vi trengte sårt å forbedre våre verktøy. Tidligere metoder var rett og slett ikke gode nok. Nå bruker vi blant annet datamaskiner som kan gi oss mer presise metoder til å kontrollere nåtidsprøver som kommer fra overflaten av havbunnen.
Disse er viktige for å kunne gjøre gode sammenligninger mellom fortidens og nåtidens klima, forteller Husum.
80 cm – 20 000 år
Det har seg nemlig slik at en sedimentprøve kan inneholde spor fra nyere tid til 20 000 år tilbake. Det er ikke nødvendigvis slik at man må borre dypt for å komme til de eldste sporene.
– Noen av sedimentkjernene går ikke dypere enn 80 cm ned i havbunnen. Der kan man få informasjon fra 2 500 år tilbake, eller 20 000 år tilbake. Alt avhenger av mengden av avsetning i havmassene.
Annonse
– Hvis det er lite avsetning, får du eldre sedimenter. Andre plasser er avsetningen større. Der får man mer informasjon, men den gjelder et kortere tidsspenn, forteller Husum.
De siste 2000 år i Framstredet
Katrine Husum. (Foto: Maja Sojtaric)
Det er heller ikke mengden av kjerner som er så viktig.
– Det viktigste er å være der det skjer, blant annet der det er bevegelser i havmassene, sier Husum.
En av plassene der det er stor bevegelse er Framstredet, hvor Golfstrømmen er på sitt mest kompliserte. I dette smale stredet strømmer varmt, relativt salt atlanterhavsvann inn i Polhavet langs vestsiden av Spitsbergen.
Samtidig strømmer kaldt, relativt fersk vann ut fra Polhavet langs østkysten av Grønland.
Stipendiat Katarzyna Zamelczyk har ved hjelp av sedimenter fra lokaliteter som er representative for disse to områdene, sett på klimaforandringer i de siste 2000 år. Hun ser etter fossiler av såkalte foraminiferer, en type plankton.
– Mellom år 800 og år 1400 kan man se en nedgang i arten som foretrekker kulde, og en svak økning av arten som foretrekker varme, forteller Katarzyna.
Denne tidsperioden tilsvarer det man kaller for middelaldersk varmeperiode. Og Zamelczyk ser at disse artene følger flere intervaller: romersk varmeperiode, lille istiden og ikke minst den økte oppvarming i det siste århundret.
– Det er globale, ikke bare regionale endringer som kan ses i sedimentene i Framstredet, sier hun.
