I tilfelle tvil - så er det altså ikke det lenger. Tvil, altså.

Mitt forhold til vitenskapelig tvil og ditto sannhet forbyr meg egentlig å formulere setninger som den jeg nå valgte å åpne med. Men jeg gjør det likevel, for det første fordi den formidler tonen i artikkelen som skal refereres, for det andre fordi liknende formuleringer har vært brukt, med påfølgende køer av utropstegn, både i presse og blant politikere de siste månedene - i klimadebatten.

Tvilen, eller den manglende, totalt fraværende tvilen vi nå snakker om, handler også om miljøvern, om måten vi vanskjøtter vår skjøre klode, om våre etterkommeres arv - velg selv.

I den siste utgaven av PLoS ONE finner vi artikkelen Measuring the Meltdown: Drivers of Global Amphibian Extinction and Decline, der forskere fra Singapore, Filippinene, USA og Australia har foretatt en grundig analyse av årsakene til at verdens amfibier nærmer seg utryddelsens avgrunn med ekspressfart - et fenomen vi ofte har omtalt her på forskning.no.

Rundt regnet en tredjedel av verdens amfibiearter er på vei mot utryddelse, 160 arter er antatt utdødd bare de siste årene. Omtrent halvparten av alle kjente arter er på tilbakegang. Men hvorfor?

Det har ikke vært mangel på mulige forklaringer. Infeksjon med soppen Batrachochytrium dendrobatidis, en sykdom som kalles chytridiomykose, har vært regnet som den viktigste trusselen - ikke uten grunn. I tillegg har det vært snakket mye om klima, global oppvarming, menneskelig aktivitet og habitatsødeleggelser: Drenering av våtmarker, nedhugging av regnskog.

Godt, gammeldags naturvern

Men nå er tvilens tid forbi, konkluderer forskerne. På global basis er det habitatsødeleggelsene som driver tilbakegangen. Dette er den viktigste, grunnleggende trusselen, som i annen rekke godt kan gjøre artene sårbare for andre, lokale farer, som soppsykdommer eller klimatiske variasjoner.

Dermed vet vi hvor skoen trykker. Vi vet hvor vi skal angripe problemet, hvilke grep vi kan lete etter. Og i den situasjonen vi nå står oppe i, er dette mer enn livsnødvendig. Om ikke veldig mange år er en hel klasse dyr ryddet fra jordas overflate - en katastrofe, verken mer eller mindre - med mindre vi handler riktig.

Og riktig handling, vil være vern av artenes leveområder. En tredjedel av alle amfibier lever alt for trangt. Den gode nyheten er at amfibieproblemet nå har blitt et konkret problem, som teoretisk sett kan håndteres. Vi må slutte å drenere, hugge, legge veier osv, der hvor de truete artene finnes. Vi må i stedet sette av store naturlige leveområder. Godt, gammeldags naturvern, altså.

Den dårlige nyheten er at denne innsikten neppe fører til at store pengesummer vil bli pumpet inn i vern av biologisk mangfold. Veldig mange mennesker tror nemlig at vi allerede gjør hva vi kan for å verne mangfoldet - og vi betaler dyrt for det. Vi kjøper co2-kvoter og vi reduserer utslipp av klimagasser. For hva er det som truer kloden, menneskeheten, helsa, isbjørnen, polisen, golfstrømmen, regnskogen, artene? Hva er det ene store problemet som må løses? Klimaproblemet, så klart. Det finnes egentlig bare ett svar på ethvert spørsmål, det finnes knapt noe problem, globalt eller kommunalt, som ikke har sin årsak i eller kan løses gjennom arbeid med: Klima.

Vi er i ferd med å miste oversikten.

Riktig handling

Det jeg vil fram til er med andre ord følgende: Det finnes et stort, akutt problem. For å løse det, må vi utføre riktig handling. Og vi må gjøre det nå. Amfibiene er bare et eksempel. Vi kunne like gjerne snakket om utbredelsen av malaria, hiv og aids, eller fattigdom i den tredje verden, eller ekstremvær og oversvømmelser, eller… Prinsippet gjelder uansett: Utføre riktig handling. Når det haster, gjør vi det viktigste først. De færreste har problemer med å følge dette prinsippet i dagliglivet: Hvis et barn holder på å drukne i et svømmebasseng, hopper du uti for å redde det. Du begynner ikke å tømme bassenget!

Spørsmålet er da: Hvorfor gjelder ikke dette innen miljøvernet? Hvorfor er det slik at når vi snakker om vern av biologisk mangfold, begynner politikere, miljøvernere og for den saks skyld forskere straks å snakke om klimaet?

Klimadebatt

Siste uke var det klimadebatt på TV2s Holmgang. Et eller annet har skjedd i offentligheten. Mens det for få måneder siden ville vært uhørt med en klimadebatt der en såkalt klimaskeptiker ble tildelt noen annen rolle enn som “den rare avvikeren”, eller enda verre, “klimabøllen”, fikk vi denne gang servert et oppgjør der Holmgangs redaksjon virkelig hadde lagt seg i selene for å frembringe et nyansert bilde av den pågående vitenskapelige diskusjon.

Antagelig fikk skeptikerne for mye plass, men programlederen hadde et problem han ville vise fram, nemlig at samme skeptikere er blitt tiet i hjel og forsøkt demonisert. Det var det som var poenget, og rent journalistfaglig er det da lov å forfordele debattanter og taletid.

Dermed fikk skeptikerne fremme sine synspunkter. Vi fikk høre at det kanskje ikke er co2 som driver klimaet og at mange av de skremslene vi er blitt servert - utdøende isbjørner og stigende vann - kanskje ikke er så truende som vi har trodd.

Dette er veldig bra. Vi trenger diskusjon, og det var på mange måter forfriskende å se Heidi Sørensen på defensiven. Det finnes ingen feil i Al Gores film, og diskusjonen stoppet med den filmen, sa hun.

Poenget uteble

Men ett poeng uteble. Uavhengig av hva som driver klimaet, uavhengig av om isen smelter eller havet stiger, uavhengig av om det blir kaldere eller varmere, og ikke minst: uavhengig om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, er vi sikre på at vi utfører riktig handling?

Vi har et - ett - problem å løse, og det er ikke å bevare klimaet. Det er ikke noe mål i seg selv å opprette et klimatisk museum, der alt er nøyaktig slik det var - les «da vi var unge, på 1960-tallet.» Målet, det overordnede, må da heller være å bevare kloden, hindre smerte og lidelse, redde menneskeliv og bevare dyrearter. Gjør vi det best gjennom kjøp og salg av klimakvoter, eller finnes det andre metoder?

Handling nå!

Vi går tilbake til froskene og salamanderne:

160 arter har altså forsvunnet de siste årene. Det finnes en mulighet for at en av dem forsvant på grunn av klimaendringer - i følge forskeren og miljøforkjemperen Tim Flannerys bok The Weathermakers, ble Costa Ricas Golden Toad utryddet fordi endret klima reduserte utbredelsen av landets tåkeregnskoger.

Altså et resultat av klima og ødelagt habitat. Det var for lite skog, og da endringen kom, forsvant frosken.

160 mot 1, med andre ord. Og utryddelsen skjer i ekspressfart. Hvis vi skal redde situasjonen, bør vi da verne regnskog - eller kjøpe klimakvoter?

Å hindre global oppvarming er en langsom prosess. Det vil ta hundrevis av år, og både utfallet og nytten er usikker. Innen våre reduserte co2-utslipp får en mulig virkning, er klassen amfibier for lengst bare et vagt minne, en dronte fra forlengst tilbakelagte århundrer.

Hva skal vi bruke pengene på?

Og så har det seg slik at miljøvern koster. Kyotoavtalen slik den står nå, vil koste ufattelige summer, og vil i år 2100, i følge enkelte utregninger utsette den globale oppvarming med noe i underkant av en uke. En Kyoto med USA og andre “miljøverstinger” på laget vil bli utrolig mye dyrere, og vil gi oss en fem års galgenfrist samme år. Virkelig effektive “Kyotoavtaler” - og det trenger vi, det er alle enige om - blir enda mye, mye dyrere.

Hvor skal alle disse pengene komme fra? Og har vi tenkt grundig igjennom følgende: Hvis vi bruker alle disse pengene, investerer vi dem da riktig? Det finnes en begrenset mengde penger i verden, og det er ikke sikkert at et samfunn som allerede betaler ut av hvitøyet for co2-kutt, også er villig til å gjøre det samme for andre miljøtiltak. “Takk, vi har betalt.”

Derfor bør vi, før vi bruker opp alle pengene vi hade tenkt å bruke, være sikre på at det ikke hadde vært bedre å bruke dem annerledes. For som jeg sa over, det er ikke klimaregulering og co2-kutt i seg selv som er poenget. Det viktigste er å redde verden. I dette tilfellet, amfibiene.

To tanker på en gang

Når jeg diskuterer klimapolitikk med folk, blir jeg møtt med innsigelsen om at det kan da ikke skade å redusere co2. Og hvis det er slik at andre ting enn klimaet truer kloden, fortsetter argumentet, så kan det da heller ikke skade å ha to tanker i hodet. Vi kan da både redusere co2 OG redde regnskog.

Sannheten er at, Jo, det kan skade.

Det kan være at vi mangler både penger og vilje til å tenke to tanker. Og hvis den ene tanken vi tenker, da er å tappe bassenget - fordi det å tappe bassenger er blitt en nobel, moralsk handling i seg selv, da skader det så absolutt barnet.

Vi kan redde amfibiene fra utryddelse ved å ta vare på leveområdene. Dette kan og bør skje rimelig fort. Det vil koste store summer, men ikke i nærheten av det, det vil koste å redusere utslippene av co2.

Dette er som husholdningsøkonomi. Du får 25 000 i måneden. Du kan velge mellom ny sofa til 50 000, eller en til 10 000. Kjøper du den siste, får du litt til overs til mat.

Det beste som har skjedd de siste årene, takket være klimahysteriet, er at folk nå er villige til å betale for å redde kloden. Dette er en gyllen sjanse. La oss derfor være sikre på at vi bruker den riktig. For den summen vi har tenkt å sette av til klimatiltak, kunne vi utryddet malaria, hiv og aids, gitt hele verdens befolkning rent drikkevann - og samtidig reddet amfibiene.

Og fremdeles hatt penger igjen til forskning på alternative energikilder.