Et flertall av innvandrerfedrene er glade for å ha fått sin egen kvote av foreldrepengeperioden, kommer det frem av boka Fedrekvoten og den farsvennlige velferdsstaten.

Boka er redigert, og deler av den skrevet, av professorene Berit Brandth og Elin Kvande ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

– Dette gjelder fedre som kommer fra helt andre velferdsstatsregimer, sier Kvande.

Fedre flest er glade for å få være sammen med barna på heltid i en tilmålt periode. Fedre fra de søreuropeiske landene Spania, Italia, Frankrike i tillegg til Østerrike, samt England og USA har vært intervjuet av professorene.

Akseptert

Mennene fra Mellom- og Sør-Europa kommer fra land der barnas oppvekst primært er familiens ansvar. Staten gir få eller ingen bidrag i form av permisjoner eller barnehager. Det samme gjelder også England og USA.

– For en forsker er dette interessante grupper å studere, for de kan også bringe inn perspektiver fra andre velferdsstatssystemer når de blir arbeidstakere i Norge. De ser ordningen både innenfra og utenfra, sier Kvande.

Norge var det første landet som innførte fedrekvote, i 1993. Etter 20 år er det blitt allment akseptert at mannen tar ut sin pappapermisjon. Det som til å begynne med kanskje ble sett på som en raritet er nå blitt naturlig.

Folk flest, også kolleger og sjefer, synes ofte heller at det er rart om fedrene velger å ikke bruke sin tilmålte del av tiden sammen med barna. Det er også viktig at permisjonen ikke kan overføres til moren, for da kan det heller ikke komme krav om det utenfra, for eksempel fra kolleger eller sjefer.

– Dette gjør det mulig å ha to omsorgspersoner, påpeker Kvande.

– Mannen settes dermed i stand til å få et nærere forhold til barna en periode, noe som også kan komme dem til gode senere i barnas oppvekst.

Rekruttering

Enkelte av fedrene som er intervjuet, har valgt vekk langt høyere betalte stillinger i andre land, simpelthen fordi Norge er et så bra sted for barna å vokse opp, med rause ordninger i form av barnehager, permisjoner og tilskuddsordninger.

– Dermed er det mulig å tenke seg at de norske velferdsordningene i dette tilfellet kan brukes til å rekruttere arbeidskraft utenfra.

Innvandrere utgjør i dag rundt ni prosent av befolkningen i Norge, og arbeidsinnvandrerne er den største gruppen.

Ulike grupper

Stipendiat Anette Hoel har i boka intervjuet fedre som selv har foreldre fra Asia, Latin-Amerika, Afrika og Europa utenom EU/EØS. Også i denne svært mangeartete gruppen gir de aller fleste støtte til fedrekvoten, men gruppene er ikke direkte sammenlignbare.

Fedrene som professorene intervjuet er generelt høyere utdannet enn gruppen som Hoel intervjuet, og dermed kan eventuelle forskjeller i hvert fall delvis forklares ut fra det.

Hoel mener det kan spille en større rolle hvilket samfunnslag du tilhører enn hvilken etnisitet eller landbakgrunn du tilhører.

I den grad fedre mener at de er negativt innstilt til det å være hjemme med barna, er det gjerne slik at det oppfattes som «for slitsomt». Dette gjelder for alle grupper. Andre igjen har rett og slett ikke hatt tid, fordi faren har vært nødt til å gjøre en ekstra innsats for jobben.

Men enkelte fedre ser det også som mer naturlig at moren er mest hjemme, på grunn av en oppfatning om at det eksisterer et spesielt bånd mellom mor og barn.