Det hadde ikke vært så mye bråk på Stortinget siden EU-kampen. Det handlet om den norske folkesjela, ble det hevdet.

Trine Rogg Korsvik har studert hvordan ulike kvinneorganisasjoner har påvirket den norske omsorgspolitikken fram mot posisjonen i dag som «verdens mest likestilte land», ifølge Verdens økonomiske forum i 2008.

Det finnes mange kvinneorganisasjoner som har agert siden 1970-tallet, men Rogg Korsvik har valgt ut tre av de viktigste, som står for hvert sitt syn i likestillingsdebatten: Norges Husmorforbund (som i dag heter Norges kvinne- og familieforbund), Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og Kvinnefronten.

– Husmorforbundet har stått for likeverd framfor likestilling. De hadde en del gjennomslag på 1990-tallet, da mange hadde nostalgiske idealer om 1950-tallets husmorsamfunn, og Husmorforbundet så kontantstøtten som et skritt i retning husmorlønn, sier Rogg Korsvik.

Høyre-venstre

Kontantstøttedebatten har hovedsakelig delt seg langs en tradisjonell høyre/venstre-akse. De borgerlige partiene og Frp var for, og argumenterte for at pengene burde følge barnet og gi foreldrene valgfrihet.

– De var også åpne for at reformen ville føre til flere husmødre, noe de mente var positivt. De svermet for 1950-tallet hvor «nabokjerringene» sørget for livlige nabolag uten kriminalitet og sosiale problemer.

Venstresiden så derimot kontantstøtten som et angrep på velferdsstaten: Hvis pengene skulle følge barnet framor å gå til og bygge opp gode barnehager, kunne det bli overført til flere områder av samfunnslivet som for eksempel sykehus og skole.

– Dette fryktet særlig fagbevegelsen, mens kvinneorganisasjonene slo hardt tilbake mot 1950-tallsromantikken. De så heller 1950-tallet som et helvete hvor isolerte, valiumspisende husmødre med støv på hjernen og dårlig selvtillit puslet hjemme mens barna var ute og lekte alene, sier Rogg Korsvik.

– Mødrene satte seg jo ikke ned for å leke med barna hele dagen, men sendte dem ut på egenhånd, og det var mange flere barneulykker da enn på 1990-tallet. Kvinnefronten og etter hvert Arbeiderpartiet holdt isteden barnehagene fram som sin visjon hvor barna utviklet sosiale evner og sørget for sosial utjevning.

Ingen store endringer

Noe annet som kom inn i kontantstøttedebatten var det flerkulturelle Norge. Mange fryktet at kontantstøtten ville være til hinder for integrering, da mødre og barn fra innvandrerfamilier ble isolert i hjemmet framfor å delta i det norske samfunnet.

Den eneste høringsinstansen til Kontantstøtteutvalget som representerte innvandrerkvinner, MiRA-senteret, gikk imot kontantstøtte fordi det ville hindre integrering. Islamsk råd gikk derimot inn for kontantstøtte.

– Det interessante var at da man evaluerte kontantstøtteordningen i 2001, hadde det ikke skjedd så store endringer som det ble spådd på forhånd. Sysselsettingen blant kvinner økte i perioden, det samme gjorde antall barn i barnehage, og etter barnehageforliket i 2003 har stadig færre benyttet seg av kontantstøtten.

– Det mest sentrale i debatten har siden vært at en langt høyere andel innvandrerfamilier benytter seg av kontantstøtten sammenliknet med etniske nordmenn, noe som har gjort at Frp har blitt mer lunkne til ordningen, sier Rogg Korsvik.

Hun framhever at holdningene til barnehager har endret seg mye siden 1970-tallet.

– De fleste i dag er enige om at mødre som jobber ikke er egoistiske karrierekvinner, i stedet mener man at de bidrar til samfunnet. Den norske modellen med fedrekvote og rimelige og gode barnehager tilgjengelige for alle barn, har blitt en eksportartikkel til et Europa som sliter med lave fødselstall og økonomisk stagnasjon.

– Det lønner seg jo å ha hele folket i arbeid og samtidig opprettholde befolkningen, så Tyskland har for eksempel latt seg inspirere mye av Norge i det siste.

Verdens beste fedre?

Da Verdens økonomiske forum utropte Norge til verdens mest likestilte land, benyttet daværende Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt anledningen til å rose norske fedre som «verdens beste» siden ni av ti menn som har krav på det tar ut pappapermisjon.

Dette mener Rogg Korsvik er å se bort fra hvem som faktisk har kjempet fram de velferdsordningene vi har hva angår barneomsorg i dag.

– Norske fedre har ikke mobilisert for barneomsorg og pappapermisjon. Jeg har lett forgjeves etter likestillingsorienterte mannsorganisasjoner som har fremmet slike krav, men de er ikke å finne. Derfor oppfatter jeg at Huitfeldts arvtager, Audun Lysbakken, i større grad anerkjenner det arbeidet kvinnebevegelsen har gjort, sier hun.

Omstridt fedrekvote

Både spørsmålet om pappapermisjon og barnhagedekning har vært ekstremt kontroversielle, og holdningene har endret seg veldig fort.

I 1981 foreslo familieminister i Gro Harlem Brundtlands første regjering, Sissel Rønbeck, at to uker av foreldrepermisjonen skulle være forbeholdt menn for å igangsette «et mildt press for likestilling».

Dette ble nedstemt av mennene i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. I 1986 ble imidlertid Mannsrolleutvalget nedsatt av Gros «kvinneregjering», etter hvert under ledelse av Rønbecks mann Arne Wam.

Utvalget foreslo en fedrekvote på 12 uker, noe som ble heftig debattert, blant annet anklaget av Norges Husmorforbund for å være et dårlig skjult forsøk på å gjøre menn til sjefer både ute og hjemme.

– Mange var skeptiske til snakk om menns rettigheter som omsorgspersoner når kvinner aldri var blitt anerkjent i mannsverdenen, men forslaget til mannsrolleutvalget fikk likevel gjennomslag, og en fire ukers fedrekvote ble innført i 1993.

– Når debatten kom opp igjen på 2000-tallet handlet den mye mer om likestilling enn om menns rettigheter. Likelønnskommisjonen foreslo i 2008 en tredeling av foreldrepermisjonen for at kvinner ikke skulle sakke akterut lønnsmessig, det var ingen pedagogiske argumenter fra dem.

Det Rogg Korsvik savner mest fra debatten, er erkjennelsen av at pappapermisjonen i liten grad er tatt fra mor, men kommet i tillegg. Før fedrekvoten ble innført, var morspermisjonen på bare tre måneder. Det er heller ikke snakk om noen tvang:

– Fedrekvote er ikke tvang, men et forhandlingskort overfor arbeidsgiver. I Danmark tok menn ut foreldrepermisjon i relativt stor grad fram til fedrekvoten ble fjernet og de ikke hadde det argumentet på jobben. Det er påfallende at motstandere av fedrekvoten, som Høyres kvinneforum, ikke tar det innover seg.

Referanse:

Trine Rogg Korsvik: Childcare policy since the 1970s in the ‘most gender equal country in the world’: A field of controversy and grassroots activism, European Journal of Women’s Studies, mai 2011 vol. 18 no. 2