Førsteamanuensis Ánde Somby ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Tromsø har forsket på rettslige ritualer. Han beskriver hele rettssaken som et fastlagt ritual:

– Det hele starter med at alle reiser seg når dommeren kommer inn i retten. Deretter erklærer dommeren at saken nå er åpnet og leser opp hvem som er part i saken.

– Deretter gis ordet til saksøkerens advokat, slik at han eller hun kan gi sin innledning til hva de mener saken dreier seg om. Etterpå får forsvareren gi sin innledning. Deretter kommer del to av rettssaken: bevisføringa og vitneførsel. Saksøker først, deretter forsvarer, forklarer Somby.

Del tre er prosedyren: saksøker vil her fortelle hvorfor han/hun mener deres sak er styrket gjennom bevisføringa, og deretter følger forsvareren med sin prosedyre.

Dommeren vil avgjøre om saksøkeren skal gis anledning til replikk. I så fall skal forsvareren gis samme anledning. Etter replikkene kan man få anledning til duplikk – altså å svare på replikkene til motstanderen.

– Rekkefølgen i en rettssak, har vi for øvrig fra romerretten, sier Somby.

Svart understreker alvoret

Klærne som brukes i en rettssal er en viktig del av ritualet. Både dommeren og sakførerne skal bære svarte kapper, og fargen er ingen tilfeldighet:

Ifølge Somby kommer fargen fra møtet mellom det vestlige og østlige. I det bysantinske riket - mellom 330 og 395 e.Kr. - kunne man farge silke i ulike farger. Derfor prøvde man å få bysantinerne til å trives på markedene i det som er dagens Frankrike, Nederland og Belgia. Det gjorde de av ulike grunner ikke. Men i vesten ble man i hvert fall gode på én ting: å farge klær svarte.

– Munkene i Benediktinerordenen begynte for eksempel å bruke svarte kapper. Siden munkene i samfunnet ble ansett for å stå for sannhet, rettferdighet, fromhet, mot og måtehold, så ble det nok hengende ved de svarte kappene også, sier Somby.

Kappene er i dag med på å understreke alvoret i en rettssak.

– Til forskjell fra dagens rettssystem, så har jo Kirken et mye mer avansert kappesystem og bruker flere farger, legger Somby til.

Brukte uniform

At deltakerne ikke går kledd som de vil i rettsaken, er også med på å understreke at dette ikke er stedet for nye og kreative krumspring. Poenget er derimot å understreke at alle er like for loven.

I Norge har vi ikke alltid hatt tradisjon for å bære de svarte kappene. Fram til 1930 brukte partene uniformer i alle rettssaker.

– Kappen som rettslig plagg har vi fra romersk tradisjon, forklarer Somby.

I Storbritannia har de ikke bare svarte kapper, men bærer også hvite parykker. Dette er en levning fra da landet ville kvitte seg med mest mulig av den romerske påvirkninga, og skille seg ut med et eget engelsk system.

I nyere tid har disse parykkene blitt et tilbakevendende diskusjonstema, og i dag er det kun i straffesaker at advokater og dommere bærer dem. I sivile rettssaker brukes de ikke lenger.

Den første rettsaken

Den første omtalen av en rettssak finner vi i gresk mytologi. I flere antikke skuespill fortelles det om Agamemnon, som etter sin hjemkomst fra Troja blir myrdet av sin kone og hennes elsker.

For å etterfølge kravet om tann for tann, dreper sønnen Orestes sin egen mor og elskeren. Derved pådrar Orestes seg en grusom blodskyld, og blir forfulgt av hevngudinnene. For de har plikt å straffe alle brudd på familiens renhet.

Gudinnen for visdom, strategi og krig, Athene, griper imidlertid inn og arrangerer en formell rettsak foran tolv dommere. Uten Athenes innblanding ville trolig blodhevnen utartet seg til en uendelig voldsspiral.

Grekerne så ut til å innse at hele slekter og samfunn ville gått under, dersom ikke et nøytralt mellomledd kunne avgjøre skyldspørsmålet.

– Ved å innføre rettssak sørger man for at alle parter blir hørt, før skyldspørsmålet avgjøres og straff iverksettes, forteller Somby.

Må avgi ed

Språket i retten kan også ses på som en del av ritualet. Det litt gammelmodige språket som snakkes er en retorisk strategi.

Det er tilknyttet en tradisjon hvor man vet at et ord kan ha flere betydninger. Den denotative betydningen er den ordrette betydningen, mens den konnotative er den verdimessige – og appellerer til folks følelser.

Ordet “anliggende” er et eksempel på et gammelmodig språk. Man kunne brukt ordet “forhold” i stedet.

– Dommeren spør dessuten vitner om de vil “gi forsikring”. På et mer folkelig språk betyr det om du vil avgi ed, men det er det jo ikke alle som skjønner. Men ved å gi ed, sa understreker du at du ikke vil finne på å si noe annet enn sannheten.

– Det finnes en artig historie om en eldre nordnorsk dame som ble spurt av dommeren i en høytidelig tone: “Vil du avgi forsikring, så gjenta etter meg..”. Damen så på dommeren og svarte: “Trur du æ e redd dæ?!” Det viser ganske klart at hun ikke ville la seg undertrykke av alle ritualer og symboler, ler Somby.

– Men hvorfor er retten så ritualisert?

– Det er fordi man skal ta stilling til veldig alvorlige ting. For eksempel dersom noen er drept, så understreker de faste ritualene at retten tar dette veldig alvorlig. Det er et sterkt signal å kommunisere igjennom et ritual, og det skal mye til for man avviker fra det, avslutter Ánde Somby.