Hverdagslivet er fullt av små og nesten umerkelige rituelle handlinger og signaler som er viktige i sosiale relasjoner.

For eksempel å hilse, ta avskjed, maten å feste blikk eller gi kommentarer, gi klem, omfavnelser, klapp på skulderen, unnskyldninger og invitasjoner.

Disse finnes i forholdet mellom familiemedlemmer, i kjærlighetsforhold og mellom venner. Men også mellom helt fremmede mennesker vil det ofte foregå en rekke rituelle markeringer.

La oss si at du er på butikken når en mann plutselig kjører over foten din med en handlevogn.

Oj, sier du forbauset og ser på mannen. Han ser derimot ikke på deg, men haster videre selv om han må ha visst at han traff deg. Du blir lettere irritert, for han kunne jo idet minste sagt unnskyld?

– Det er ikke så rart at du reagerer, for han har nettopp brutt et viktig ritual, forteller
professor i sosiologi ved Universitetet i Tromsø, Willy Guneriussen.

Vil ha anerkjennelse

Dagen vår består ofte av at vi møter andre mennesker, samtaler og samhandler med dem. Hvordan vi oppfører oss da er slett ikke tilfeldig, for atferden vår er preget av ritualiserte koder.

Den kanadiske samfunnsforskeren Erving Goffman (1922-82) kalte det interaksjonsritualer.

– Hvis en mann dulter borti deg på butikken, så vil han vanligvis si unnskyld. Det signaliserer at han anerkjenner deg som person og viser respekt for deg. Vi ser jo på personligheten vår som noe hellig, en slags glorie. Vi er alle litt gudeaktig på den måten, mener Guneriussen.

– Sier mannen unnskyld sa sier han på en måte “du fortjener bedre, du har krav på å bli sett”. Ditt svar vil som regel være “Det går bra”. Da anerkjenner du tilbake og gjenoppretter hans orden.

Ritualer defineres ofte som en handling som har en symbolsk betydning og som gjentar seg på en bestemt og forutsigbar måte. Men interaksjonsritualer legger vi sjelden merke til, så hvordan vet vi i det hele tatt at det er snakk om ritualer?

– Fordi samhandlingen gjentar seg og følger en forventet orden. Hva om mannen hadde sagt “Å, unnskyld! Jeg siktet jo på den andre foten din.” Det hadde vært et ritualbrudd. Den vanligste måten å krenke andre på, er å la være å respektere ritualene, forklarer Guneriussen.

Hvordan går det?

Møter du for eksempel noen du ikke har sett på en stund, sier du gjerne “Hei, hvordan går det?” Hvis den andre da svarer “Hva mener du med det?”, så blir du nok forbauset, mener Guneriussen.

– For du forventer jo at den andre enten sier “Det går bra” eller har en kortere utgreiing om hvordan han/hun har det. Så sier du kanskje “Nei, jeg lurte bare på hvordan du har det”, og den andre svarer “Hvorfor lurer du sånn på det?”.

– Da er den ritualiserte innledningsprosessen på samtalen brutt, for den handler ikke om å skaffe seg mest mulig informasjon om hvordan den andre har det. Det er heller en bekreftelse på at man ser den andre, sier Guneriussen.

Oppnår gode relasjoner

Tenk bare på hvordan vi oppfører oss i en heis. Er vi alene, stiller vi oss som regel med ryggen mot borteste vegg. Kommer det en til, stiller vi oss gjerne i hvert vårt hjørne. Kommer det to til, står alle i hvert sitt hjørne. Hvorfor i all verden gjør vi det?

– Fordi vi optimaliserer avstand, og poenget er at vi ikke skal komme helt opp i ansiktet på hverandre. Det ville vært en er en krenkelse av vår glorie. Med mindre man er 10 stykker i heisen og det er trangt. I slike situasjoner må du forhandle; enten må du stå nært eller så får du gå ut av heisen, sier Guneriussen.

– Hvorfor finnes disse interaksjonsritualene?

– Det ville ikke vært mulig å oppnå gode relasjoner mennesker imellom hvis vi ikke hadde hatt dem. Vi ville ikke visst hvor vi har hverandre. Ritualene er med på å understreke at vi ikke har onde hensikter, og skaper dermed et bånd i mellom oss, mener Guneriussen.

– Kan alt som repeteres være et ritual? Å pusse tennene for eksempel?

– Å pusse tennene vil jeg ikke kalle et ritual, det er mer en rutine. Du har jo ikke noe spesielt forhold til tannbørsten din, og tannpussen har heller ikke noe symbolsk innhold, forklarer sosiologen.

Julegaveritual

Det er vanlig å skille mellom religiøse og verdslige ritualer. Et religiøst ritual kan være å korse seg med hendene for å verge seg mot noe ugudelig. I Norge er det nokså vanlig å banke i bordet som en “verge” mot uflaks og uhell, og det er et mer folkelig ritual.

Vår julefeiring er for eksempel preget av begge typer ritualer. Noen markerer julaften med gudstjeneste og opplesning av juleevangeliet. Utveksling av gaver er et av de verdslige ritualene vi har. Det er en måte å pleie omgangskretsen på, og for mange er gaveritualet så innarbeidet at man bør ha inngått avtale hvis man bryter det. Man vil framfor alt ikke virke uvennlig.

Julen er i det hele tatt et kollektivt ritual som over 80 prosent av nordmenn deltar i, men færre og færre ser ut til å legge vekt på det religiøse aspektet.

– Vi lever jo i et sekulært samfunn, det vil si at vi ikke er preget av religiøse hensyn. Vi er likevel rituelle skapninger, sa vi ville hatt ritualer selv om vi ikke hadde myter eller religion, sier Guneriussen.

Han nevner konfirmasjon som et annet eksempel på at selve ritualet er viktigere enn det religiøse aspektet. For mange er det bare “noe man gjør”, en familiebegivenhet.

 – I julen er vi også først og fremst forent som familie. Samtidig kan juleritualene være veldig ekskluderende, og kanskje en lidelse for noen, sier Willy Guneriussen.

Fotball

Sosiologiprofessoren mener at ritualer er knyttet til alt som er viktig for oss her i verden. Han drar fram et eksempel:

– I dag vil jeg kanskje si at et av de største ritualene skjer på fotballarenaen, ikke i kirka. Fotball samler de store massene. Det er dessuten interessant å se at det norske fotballåret stadig trekker ut. I år ble den siste kampen spilt første søndag i advent. Sånn sett følger den norske toppserien nesten kirkeåret, sier Guneriussen.

En undersøkelse gjort blant 2000 fotballsupportere i Europa viser at svært mange følger et bestemt ritual eller rutine før og etter kamp. Over 40 prosent av de norske supporterne svarte at de gjorde det. Det vanligste er å treffe andre supportere på et fast sted og diskutere med dem.

Så mange som 80 prosent mener dessuten at tilstedeværelsen deres har en direkte innvirkning på hvordan kampen utarter seg. Fotballspillerne selv kan også ha egne ritualer de gjør før de går på banen.

De store overgangene

Men det er de store overgangsritualene de fleste tenker på når de hører ordet ritual, ikke de som mer eller mindre tilhører hverdagen.

– Overgangs- eller livsfaseritualer finnes i alle kulturer. Det meste kjente er overgangen fra barn til voksen. I vårt land er det vanligst å markere med konfirmasjon. I andre land arrangeres for eksempel egne omskjæringsskoler. Bryllup og begravelse er andre typiske livsfase-ritualer, sier sosialantropolog ved Universitetet i Tromsø, Ole-Bjørn Fossbakk.

Hensikten med ritualer er at de virker samlende på den gruppen som deltar, samtidig kan de være ekskluderende for dem som ser det utenfra. Så det handler om integrasjon, men også trygghet, ifølge Fossbakk.

– 17. mai er for eksempel preget av ritualer, og virker samlende på nasjonen Norge. Kirkelige ritualer viser også kontinuitet. Det vil si at selv om alt annet i verden endrer seg, så er det noe som står fast. Ritualer kan dermed virke som en kollektiv hukommelse, forteller Fossbakk.

Tvangshandlinger

Spesialpsykolog Jørgen Sundby er enig:

– De store overgangsritualene lar oss få tre ut av hverdagen og tillate oss andre væremåter. Dessuten tror jeg at ritualer er nødvendige for at vi skal kunne reflektere over vår egen tilværelse og historie, og sette ting i en større sammenheng.

– Et ritual er noe som gjentas, noen ganger veldig ofte. Når bikker et ritual eller en rutine over til å bli en tvangshandling?

– Når du ikke kan kontrollere det selv, og får sterk angst eller uro hvis du lar være. Alle tvangslidelser har sitt utspring i noe fornuftig, som for eksempel å holde huset sitt rent. Men når det opptar deg sa mye at det går ut over hverdagens fleksibilitet, da er det en tvangslidelse.

– Mange tvangslidende bruker dessuten mye tid på å forsøke å skjule det for andre. For dette er svært skambelagt. Alle personer kan i utgangspunktet rammes av en tvangslidelse, men vi ser at det har en sammenheng med at personen har tilbøyelighet til en rigid væremåte. Arv ser dessuten ut til å spille en viss rolle, avslutter Sundby.

Kilder: 

Julens mat og måltider. Fagrapport nr. 1 -2006, Statens institutt for forbruksforskning.

Football Passions, Report from The Social Issues Research Centre, 2008