Troen på engler er ikke noe spesielt kristent fenomen. Englene finnes i buddhisme, hinduisme, jødedommen og islam - og på Jesu tid var de kjent fra gammel egyptisk religion.

Vårt ord “engel” kommer fra det greske ordet angelos. Etymologien antyder at dette er en skapning som er ansvarlig for å overbringe beskjeder mellom menneskenes verden og andre eksistensnivåer.

En som går mellom oss her nede og de der oppe, og kan utføre guddommelig vilje på jorden.

Sivilisasjonens vugge

Noen av de tidligste avbildingene vi kjenner av noe som ser ut som mennesker med vinger, stammer fra sumerisk kultur som blomstret rundt 3 000 før Kristus mellom elvene Tigris og Eufrat, midt i sivilisasjonens såkalte vugge, i det som i dag er Irak.

Sumererne er antakelig det eldste folket vi har kilder til fra Mesopotamia. Arkeologene har funnet sumeriske bosetninger fra omkring 3 200 før Kristus. Disse folkene hadde mange guder og ånder, og trodde på budbringere som løp ærend mellom gudene og menneskene.

Man aner at sumeriske ideer kan ha hatt en del å gjøre med utviklingen av egyptisk teologi, selv om det er vanskelig å bevise denne typen påvirkning. Noen av de mest seigliva egyptiske gudene kan spores tilbake til de første dynastiene rundt 2 500 før Kristus.

Egyptisk mytologi

Egyptiske guder tok ofte form som et dyr, som man så på som gudens sjel. Horus, himmelens gud, var representert som en falk, mens Toth, månens gud og skrivekunstens og vitenskapens beskytter, ofte ble representert som en mann med ibishode. Gudene Isis og Maat ble ofte representert med vinger.

Sumererne mistet sin dominerende posisjon i Midtøsten rundt 2 000 før Kristus, og de overlappende kulturene fra Assyria og Babylonia tok over. Bevingede figurer finnes også blant ikonene fra disse kulturene.

Zarathustra

Fra 1 500 før Kristus til Jesu fødsel blomstret Mithraskulten i land så langt fra hverandre som India og England. Mithras var en gud som brakte lys, og represetnerte den dominerende religionen i Persia da den persiske profeten Zarathustra (det greske navnet er Zoroaster) levde.

I Zoroastrismen så man Mithras som en engel som medierte mellom himmelen og jorden, og som senere ble en dommer og bevarer for den skapte verden.

Zoroaster levde en eller annen gang mellom 1000 og 600 før Kristus (man vet ikke sikkert), og som et resultat av det han hevdet var kommunikasjon med engler, gikk han til angrep på den tradisjonelle religionens guder, og spredde et monoteistisk religiøst budskap.

Det gode og det onde

Zoroatrismen renges som den første monoteistiske religionen, men innebærer en klar dualistisk verden hvor lys og mørke kjemper mot hverandre om menneskenes gunst, representert av skaperguden Ahura Mazda og hans engler, mot den onde Ariman og hans demoner som har gjort opprør mot Ahura Mazda.

Kampen skal vinnes av den gode, og i endetiden vil han sende en frelser født av en jomfru for å redde menneskene fra ondskapen og dømme dem. Ariman og hans demoner blir utslettet. Noe som virker kjent? Menneskene skal renses i sjøen av glødende metall, og etterpå kan de bo sammen med de gode på den nye jorden som Ahura Mazda har skapt etter dommedag.

Hierarki

Zoroatrismen identifiserer seks viktige erkeengler, sammen med 40 mindre engler. Noen er hankjønn, andre er hunkjønn. På enda et lavere nivå finner vi skytsenglene, som hver og en har fått i oppgave å være guide, samvittighet og beskytter for ett enkelt menneske.

Navnene på engler og demoner i zoroatrismen er devaer og ahuraer, og ligner til vorveksling navnene på guddommelige krefter og demoner i gammel hinduisme.

Det er heller ikke til å komme utenom at vårt vestlige konsept om en djevel (devil) ligner på ordet daeva eller demon. Ordet djevel stammer også fra det greske ordet diabolos, som betyr anklager eller bakvasker.

Den jødiske religionen

Judaismen, den jødiske religionen og livssynet i de siste par hundre år før Kristus og fremover, ble påvirket av zoroatrismen, blant annet når det gjelder troen på engler.

Flere og flere av guds budbringere fant etter hvert veien inn i jødiske skrifter - til slutt et helt himmelsk byråkrati!

Lederen for de hebraiske onde kreftene ble kalt Satan, Belial eller Mastema. I det kanoniske (standard) Gamle testamente nevnes to erkeengler: Mikael, som er krigslederen for de himmelske hærskarer, og Gabriel, den himmelske budbringeren.

I de apokryfiske bøkene som har havnet midt imellom det gamle og det nye testamente, nevnes også Rafael, guds heler eller hjelper (i Tobits bok) og Uriel, vokteren over verden og den laveste delen av helvete (i Fjerde Esra).

Satan og hans demoner

Utviklingen av Satan som en erkedemon i judaismen og kristendommen bør nok sees i sammenheng med påvirkningen fra zoeoatrismen. Andre demoner nevnes også i det judeiske gamle testamente (Pentatuech, de første fem bøkene i det krinstne gamle testamente også kjent som Toraen).

Azazel er ødemarkenes demon, Leviathan og Rahab er demoner for kaos, Lilith er en kvinnelig demon for natten, og så videre.

Gresk mytologi

Det greske ordet daemon betyr egentlig gud eller guddommelig makt. Flere av de greske gudene kunne fly, som for eksempel Hermes som hadde vinger på føttene og var gudenes budbringer.

Mytologien er også full av mennesker som flyr, for eksempel Ikaros som lærte å fly, men som kom alt for nærme solen.

Det himmelske hoff i Det nye testamente

Senjødiske forestillinger om engler ble overtatt av Det nye testamente, der de beskrives som himmelske sendebud og åpenbaringsformidlere, som personlige skytsengler og som oppvartende og lovprisende tjenere ved Guds trone. Særlig hører vi om engler i forbindelse med Jesu gjenkomst og den siste dom.

I Det nye testamente er det himmelske hoff delt inn i sju grupper: engler, makter, fyrster, krefter, herredømmer, troner og erkeengler. I Det gamle testamente nevnes to til; serafer og kjeruber. Både Det nye testamente og Det gamle testamente snakker også om falne engler.

Mye i den kristne forestillingsverdenen kan altså spores tilbake til judaismen, men flere kristne tenkere, for eksempel Thomas Aquinas, har utviklet sine egne ideer om engler. Kristendommen er en trosretning som har vært opptatt av å systematisere troen på de flyvende guddommelige budbringerne.

Det hele har utviklet seg til noe sånt som dette (i den katolske tradisjonen):

Serafene står nærmest Gud

Det øverste englenivået består av de englene som har fellesskap med Gud selv. Det høyeste av englekorene er serafer, som vokter Guds trone. De priser Gud og sier: “Hellig, hellig, hellig er hærskarenes Gud”, den eneste bibelske referansen er Jes 6,1-7.

En av dem berørte Jesaias lepper med et glødende kullstykke fra alteret og renset ham for synd.

Serafer har seks vinger, to dekker deres ansikt, to dekker deres føtter og to er for å fly med. De kalles også brennende engler eller ildengler.

Kjeruber og troner

Kjeruber følger i rang etter serafene og er det nest høyeste i de ni hierarkier eller kor av engler. De er menneskelignende av utseende og dobbelt-vinget og var voktere av Guds herlighet.

I Det nye testamentet er de omtalt som himmelske voktere i Johannes Åpenbaring (Åp 4-6), men forestillingen om dem har forandret seg en smule - nå tenker vi på dem som små babyer med vinger som henger på himmelen.

Tronene er engler som disponerer den evigvarende forståelse og nytelse.

I midten

Til det midterste nivået hører de englene som hersker over menneskene. Herredømmer (dominationes) påbyr og befaler, og leder i alt guddommelig arbeid.

Kreftene (virtules) er virksomme engler, som skal utføre alt som blir befalt. Derfor kan de også gjøre undre. Maktene (potestates) er englene for hindre og forbud, som har makt til å tvinge alt gjenstridig.

Skytsenglene nederst

På det nederste nivået står de englene som står menneskene nærmest. Fyrstene (principates) som regjerer hele folk, erkeenglene som hersker over mindre områder som byer og verneenglene (skytsenglene) som er individuelle for hvert menneske.

Bare de to siste korene har direkte kontakt med menneskene. Verneenglene melder om små ting som bare angår den enkelte, mens erkeengler melder om store ting.

Med erkeengler menes vanligvis “overengel eller ledende engel” (Jud 9; 1.Tess 4,16), de er de som oftest nevnes i Bibelen. Men de kan også tilhøre erkeengelnivået eller andre hierarkier, som for eksempel erkeengelen Mikael. Han er en fyrstelig seraf.

Englene er budbringere i Koranen

Også i Koranen får engler en sentral plass. I sure 2,177 sammenfattes islam slik: “Å tro på Gud og på Dommens dag, på englene, Skriften og profetene”. Koranen omtaler englenes oppgaver og funksjoner; de er åndelige lysvesener som befinner seg i Guds nærhet og lovpriser ham.

De er også budbringere til menneskene; profeten Muhammed mottok åpenbaringene gjennom en engel, ifølge tradisjonen engelen Jibril (Gabriel).

Med utgangspunkt i Koranen utarbeidet også muslimsk teologi en lære om englene, om deres natur, om de angeliske hierarkier og om deres virke blant menneskene. Det islamske hierarkiet av demoner ledes for eksempel av Iblis (djevelen), som også kalles Shaytan (Satan).

Litt lett å gå seg vill i de forskjellige guddommelige hoffene, kanskje. Det bør hjelpe å huske på dette: I mørket er alle engler grå.

Les mer:

Bibelen
Liste over apokryfe bøker
De hellige verneengler
A history of angels in western thought