I det daglige arbeid vil faktorer som tidsnød, stress, utilgjengelige kilder, skriveferdigheter og kunnskap om emnet naturlig nok påvirke kvaliteten. Men hvorfor har mange journalister så dårlig tid, og alt for mange saker de skulle ha skrevet?
Svaret finnes i noe mer grunnleggende enn problemet med at deadline alltid er påtrengende nær. Altså; kvalitetsdiskusjonen bør også handle om det helt grunnleggende som setter rammene i den daglige arbeidsituasjonen for mange norske journalister.
Det som virkelig utarmer journalistisk kvalitet i vår tid, er den økonomiske skrustikken mediene befinner seg i.
Utgangspunktet er at mange medieorganisasjoner daglig bedriver en heseblesende øvelse i å forsøke å opprettholde noenlunde kvalitet på produktet, mens eierne samtidig puster disponenter og redaktører i nakken med stadig tøffere resultatkrav.
Overskudd - og nedbemanning
Gode resultater er ikke lenger noen absolutt garanti for at redaksjonene får tilført mer ressurser. Selvsagt kan det innvendes at utviklingen har gått i positiv retning for store nettredaksjoner med solide papiraviser i ryggen.
Eksempelvis har VG Nett, Dagbladet.no, Aftenposten.no og bt.no (Bergens Tidende) økt bemanningen.
Men så er da også internett, et ennå relativt uferdig medium, fortsatt på et tidlig stadium i utviklingsprosessen. Til å begynne med var nettredaksjonene svært tynt bemannet. Troen på at det gikk an å tjene gode penger på nettavisene var liten. Nå er de økonomiske fremtidsutsikter langt lysere.
Stadig flere bruker internett, dermed har også annonsørene “oppdaget” mediet, og det bidrar til flere journalistiske krefter.
Nettopp internetts vekst har medført at små og store norske papiraviser etter tur har vært gjennom hestekurer. Selv suksessbruket VG (papirutgaven) måtte kutte i journaliststaben i fjor.
Frykten for Montgomery
Utenlandske eiere har også skapt usikkerhet i de norske rekkene. Etter at selskapet Mecom kjøpte opp Orkla Media sommeren 2006, har ansatte som havnet under dette selskapets ledelse, uttrykt stor engstelige for hva fremtiden vil bringe.
De frykter at den irske medieinvestoren David Montgomery skal svinge spareknivene i de store redaksjonene, selv om disse drives godt, at han vil kvitte seg helt med småavisene som ikke er lønnsomme nok.
Samtidig har Montgomery, ifølge fagbladet Journalisten, signalisert over 700 stillingskutt i de avisene han har kjøpt i Europa det siste året. Dette eksempelet sier noe om medievirkeligheten vi lever i, og det presset den journalistiske kvalitet usettes for - og kan bli utsatt for i tiden som kommer.
Hva som skjer den dagen internetts vekst flater ut, kan ingen si sikkert per i dag.
Og hvor høyt verdsetter egentlig Montgomery, og norske mediekonsern for den saks skyld, de publisistiske verdier i dag? Norske eiere har hatt tradisjon for å gi journalistikken levelige kår, men det er såvidt meg bekjent ikke utstedt noen garantier som sier at det vil forbli slik i all fremtid.
Vel er det et faktum at mediebedrifter anno 2007 må ha fokus på økonomien. På den andre siden har de journalistiske idealene helt andre behov.
Rammene - og begrensningene
Den senere tid har flere ytret seg om kvaliteten på forskningsjournalistikken spesielt. Både kompetanse, vinklinger og prioriteringer kan gjerne diskuteres, men i bunnen har vi uansett de økonomiske rammene.
Skal nivået på norsk journalistikk bli høyere, og dermed også forskningsjournalistikken, kan ikke fundamentet som skal holde håndverket oppe stadig svekkes. Det må være første bud.
Så kan man også si at selve kvalitetsdiskusjonen er nyttig. Det at den kontinuerlig ruller, er til det beste både for forskere og journalister - både for oss som arbeider i forskning.no, og like mye for våre kolleger i tv, radio og dagspressen.
Redaktørene er ennå heller ikke helt viljeløse der de sitter. Hvis de ønsker det, kan de bane vei for mer forskningsjournalistikk i spaltene, selv om økonomien er trang.
Som i alle andre sammenhenger blir det blir snakk om prioriteringer; hva man mener det er viktig å skrive om - men også hva man faktisk er i stand til å skrive om innenfor en stram tidsramme.
Den selvstendige journalistikken taper
Nært knyttet opp mot de økonomiske rammene finner vi nemlig også spørsmålet om kompetanse. Forsøk på å utvikle en faglig sterk journalistikk, for eksempel i forskning.no, eller i redaksjoner i dagspresse og tv - uten at det finnes tilstrekkelige økonomiske ressurser - vil være nærmest umulig.
Da risikerer man at kompliserte saksforhold, som kan være svært viktige, blir liggende urørte av journalistene. Eller så blir de ikke belyst på en skikkelig måte.
Med stramme budsjetter tviler jeg på at en dyptpløyende og vital forskningsjournalistikk vil ha mye å stille opp med mot mer eller mindre resirkulerte nyheter, overflatisk underholdingsstoff og kjendisskriverier.
Det er den egenproduserte artikkelen, de alternative vinklingene, den undersøkende og kritiske journalistikken - altså mangfoldet - som får lide når skrustikken strammes til.
Legger vi til kampen om å karre til seg flest mulige lesere, som jo også er med på å selge annonser - og dermed generere inntekter - så er det på sett og vis logisk at det foreløpig ikke satses i Medie-Norge på journalistikk innen forskning og vitenskap.
Det er synd, siden mye at det som skjer av utvikling i verden handler om nettopp fremskritt innen forskning, for eksempel innen medisin og teknologi. En del forskningsresultater omtales. Men det kunne og burde vært så mye mer og bedre. Også her i forskning.no, hvor det er totalt fire journalistiske årsverk, går det en grense for hva man kan utrette.
God journalistisk kvalitet henger ikke uten videre sammen med kravene om økonomisk inntjening. Hvis de publisistiske målsettingene skyves stadig lengre ut mot sidelinjen, blir journalistikken, ethvert mediums hjerte, lite slagkraftig.
Faglig kontroll?
Hele diskusjonen om journalistisk kvalitet skal selvsagt ikke handle kun om økonomiske rammer og begrensninger. Derfor vil jeg også trekke frem et innspill som nylig kom fra forskerhold. Jeg sikter til forslaget om at fagpersoner skal kunne kvalitetskontrollere journalisters artikler før publisering.
Forslaget ble fremsatt av Ole Didrik Lærum, professor i patologi, i en kronikk i Aftenposten 19. mars i år. Lærum ble senere også intervjuet av forskning.no 28. mars, der han fastholdt ønsket om en ordning med såkalt “peer review” - fagfellevurdering - for forskningsjournalistikk. Han presiserte at det bare gjaldt større bakgrunnsartikler med lengre produksjonstid.
Senere fulgte frilansjournalist Kristin Gjengedal opp med innlegget Alminneliggjør forskning! i Aftenposten 12. april, der hun mente at det “det forskningsjournalistikken trenger, er alminneliggjøring.” Å slutte seg til dét er ikke vanskelig, ikke minst med Lærums ønske i bakhodet. Da ville forskningsjournalistikken blitt ualminnelig.
Medier som jobber utfra Redaktørplakaten og Vær-varsom-plakaten ville aldri gå med på at en overredaktør skulle styre tittelbruk, ordvalg og konkrete formuleringer som ikke er direkte sitater. Hva angår egne sitater har derimot intervjuobjektene en mulighet til å forhandle til en viss grad, siden man kan få lese gjennom uttalelsene etter intervjuer.
Lærums forslag bør skrinlegges. Det var nok velment, selv om det blir helt feil i journalistikkens verden.
Setter pris på forskere som Lærum
Uansett er vi som jobber med journalistikk i forskning.no, glade for at forskere som Ole Didrik Lærum deltar i debatten om forskningsjournalistikkens kvalitet. Og han har utvilsomt flere gode poenger i sin Aftenposten-kronikk, Forskningsstoff på ville veier.
For meg er disse “ville veier” nå først og fremst den økonomiske skrustikken, som alle medier i Norge opplever i større eller mindre grad. De publisistiske idealene er under større press enn noen gang tidligere, og det vil være uklokt bare å avfeie børs/katedral-problemstillingen med at “det er jo bare slik det er”.
Saken er vel heller den at vi trenger medieeiere som verdsetter journalistikk, og som vil betydelig mer enn å tjene penger. De må være villige til å ta publisistisk ansvar, selv om vi befinner oss i 2007, der idealene gang på gang kommer til kort mot kommersialiseringen.
