Hjemme på gården Kjærran utenfor Tønsberg løfter Susanne
Moen Ouff opp lokket på en pallekarm. Under den står en eksklusiv, liten samling
i skjøre potter av avispapir merket «Aslaug».
Snart skal små spirer fraktes videre noen kilometer sør til
Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Her jobber Ouff som forsker og underviser i mat- og helsefag.
Hun er også engasjert i
forskningsprosjektet TASTE. Der fokuserer de på utvikling av barn og unges kritiske tenkning og reflekterte
matvalg.
Studentene på USN skal få plante sukkerert-spirene ut i undervisningshagen
– og kanskje samtidig kjenne litt på hvordan de bringer noe av fortida videre
inn i framtida.
– Frø er kulturarv. Å ta vare på gamle sorter er bevaring
gjennom bruk, mener Ouff.
Og akkurat sukkererten Aslaug er én av mange tradisjonelle,
norske sorter som står i fare for å forsvinne. Med det går ikke bare en liten
bit av en felles historie tapt – det er også et spørsmål om matberedskap og
biomangfold.
Hva ligger egentlig i frøposen?
Susanne Moen Ouff bruker gjerne historien om Aslaug som
eksempel hvordan det står til med norsk frøproduksjon i dag.
Denne nydelige, sprø og bugnende varianten av sukkerert ble
navngitt etter en av dem som var med å avle den fram på 1970-tallet. Det var ved daværende Institutt for genetikk og planteforedling på Landbrukshøyskolen på
Ås.
Professor Marie Bragdø-Ås der gjorde et utvalg av gammelt
foredlingsmateriale. Hun kom fram til en ny sort, som ble godkjent og døpt
Aslaug.
– På den tida holdt man fortsatt i hevd en århundrelang
tradisjon med å avle fram frø som er perfekte for norske forhold, enten det
gjelder bonden eller hobbydyrkeren, sier Ouff.
Hvis du har lyst til å dyrke sukkererter i dag, er det bare
å kjøpe en pose frø og stikke dem i jorda. Noen uker senere kan du begynne å
høste egen avling.
Men hva ligger oppi frøposene?
– Mest sannsynlig er frøene importert fra utlandet. De kommer fra én blant en håndfull globale frøprodusenter, sier Susanne Moen Ouff.
Utsolgt fra eneste produsent
I tillegg til å undervise ved universitetet har Ouff også
tatt over familiegården. Hun er over gjennomsnittet opptatt av frø.
Akkurat disse nylig plantede Aslaug-ertene fant hun
tilfeldigvis i en pose fra i fjor. De eneste i Norge
som driver kommersiell produksjon av norske frøsorter, er Solhatt
økologiske hagebruk. De
opererer i liten skala og har mest småprodusenter og hobbydyrkere som kunder.
Solhatt er også de eneste som tilbyr sukkererten Aslaug som såvare i dag.
I år var den
utsolgt lenge før frosten var borte. Derfor er fjorårets lille pose-skatt desto
mer eksklusiv.
Annonse
– Aslaug er veldig
populær, bekrefter daglig leder Jasper Kroon hos Solhatt.
– Det er mange som
mener at dette er den desidert beste sukkererten. Utfordringen med denne sorten
er at det er vanskelig å produsere såvare av god kvalitet. Vi har funnet en
metode som fungerer bra, men da kan vi bare produsere en begrenset mengde, forklarer
Kroon.
Dette blir selvfølgelig også Susanne Moen Ouff inspirert av. Hun får lyst til å prøve å oppformere sukkerertfrø selv. Det er ikke en
oppgave folk flest kaster seg over. Og har du en importert variant, kan det
faktisk være plent umulig.
Hybride, globale varianter
For de fleste av oss kjøper ikke sukkerert-frøene våre hos
små nisjeforhandlere. Du får jo tak i dem overalt, til og med på
dagligvarebutikken. Og da er den importert.
Helt kurant om du bare vil plante noen sukkererter i
kjøkkenhagen. Men det store bildet ser mer dystert ut:
– Det lille frøet handler om de store problemstillingene,
både lokalt og globalt, mener Ouff.
Hun forteller at den globale frøproduksjonen konsentreres om noen få
sorter. Mangfoldet synker i raskt tempo. Noen ganske få selskaper står for
to tredjedeler av all utvikling og produksjon av frø i verden.
Det sier seg selv at disse ikke fungerer like godt overalt. Vær og klima varierer jo fra Brasil til Kina til Norge. Med et slags
minste felles multiplum av frø kan vi fort ende opp med sorter som egentlig
ikke er ideelle noe sted.
– Mange frø er dessuten hybride varianter. De er kodet til at
egenskapene deres ikke videreføres til neste generasjon planter. Disse er
merket F1, sier hun.
Står det «F1» på frøposen din, betyr det i praksis at du må
kjøpe en ny neste år, for du vet ikke sikkert hvilke egenskaper du får fra
frøene planten gir. Noe som selvfølgelig lønner seg for produsentene.
Truer matsikkerhet og biomangfold
Annonse
Aslaug er ikke bare en velsmakende ert. Hun er også listet
som norsk kulturarv, på linje med stavkirker og tørrfisk. Uten at det hjelper
henne ut til det brede lag av befolkningen.
På begynnelsen av 2000-tallet ble Norges eneste frøsenter
som drev med avl og utvikling av norske sorter på Hellerud i Oslo, lagt ned. Nå
er det Norsk Bruksgenbank som står
for bevaring av tradisjonelt plantegenetisk materiale.
Målet deres er å fremme
bruk av eldre sorter og jobbe for at de kan bli kommersielt interessante.
– Bruksgenbanken sikrer mangfold for fremtiden ved å bevare
norske sorter. Det handler blant annet om å sikre oss for klimaendringer og nye
vær- og dyrkeforhold. Men frøene som lagres i denne banken, er foreløpig ikke
for kommersiell produksjon. De er kun for bevaring, forklarer Ouff.
Hun lærer studentene sine om kulturarv gjennom mat og
råvarer. Det ligger mye identitet og tilhørighet i maten vi spiser.
– Hvis du ikke har de opprinnelige råvarene til å lage
maten, kan du heller ikke lage de samme rettene. Da er det noe som går tapt.
Mangfold i råvarer bidrar også til mangfold i smak. Mer variasjon gjør det
morsommere å lage og smake på mat, mener Ouff.
Hun trekker også fram at tap av biologisk mangfold er en
trussel mot matsikkerheten vår. Det handler om beredskap og trygghet for
framtida.
Personifisert i en sårbar liten ert.
– Målet er ikke verdensherredømme for Aslaug, men å sørge
for å bevare slekta hennes i en liten linje. Da tar vi med oss fortida
framover, sier Ouff.
Frø i Norge
Kvann (Kunnskap og vern av nytteplanter i Norge): Interesseorganisasjon som jobber for å bevare gamle, norske vekster. De utforsker også mulighetene for å prøve ut nye, utradisjonelle sorter av nytteplanter i Norge.
Norsk Bruksgenbank: Samvirke etablert i 2018 av forskjellige aktører som ønsker å ta vare på plantegenetisk materiale fra Norge og Norden. De jobber for å fremme kommersiell produksjon av norske frø.
Svalbard Globale Frøhvelv: Verdens største sikkerhetslager for frø, åpnet av den norske regjeringen i 2008. Målet er å bevare en variasjon av frø fra hele verden, som en forsikring for matforsyning for framtida. Her ligger frø kun til oppbevaring, ikke dyrking.