Annonse

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Sørøst-Norge - les mer.

Gutt i drivhus med grønne planter
Her er Aslaug i all sin prakt. Sukkerertene skal være særdeles velsmakende, sier de heldige som har satt tanna i en.

Sukkererten Aslaug ble avlet frem for å passe perfekt for norske forhold. Nå er hun nesten borte

 Hva skjedde med Aslaug?

Publisert

Hjemme på gården Kjærran utenfor Tønsberg løfter Susanne Moen Ouff opp lokket på en pallekarm. Under den står en eksklusiv, liten samling i skjøre potter av avispapir merket «Aslaug».

Snart skal små spirer fraktes videre noen kilometer sør til Universitetet i Sørøst-Norge (USN). Her jobber Ouff som forsker og underviser i mat- og helsefag. 

Hun er også engasjert i forskningsprosjektet TASTE. Der fokuserer de på utvikling av barn og unges kritiske tenkning og reflekterte matvalg.

Ertefrø i hånd
Aslaug er regnet som kulturarv. Selve arten er ikke så gammel, men prinsippet hun er laget på, er verdt å bevare.

Studentene på USN skal få plante sukkerert-spirene ut i undervisningshagen – og kanskje samtidig kjenne litt på hvordan de bringer noe av fortida videre inn i framtida.

– Frø er kulturarv. Å ta vare på gamle sorter er bevaring gjennom bruk, mener Ouff.

Og akkurat sukkererten Aslaug er én av mange tradisjonelle, norske sorter som står i fare for å forsvinne. Med det går ikke bare en liten bit av en felles historie tapt – det er også et spørsmål om matberedskap og biomangfold.

Hva ligger egentlig i frøposen?

Susanne Moen Ouff bruker gjerne historien om Aslaug som eksempel hvordan det står til med norsk frøproduksjon i dag.

Denne nydelige, sprø og bugnende varianten av sukkerert ble navngitt etter en av dem som var med å avle den fram på 1970-tallet. Det var ved daværende Institutt for genetikk og planteforedling på Landbrukshøyskolen på Ås.

En frøpose
Denne værbitte posen med frø fra i fjor fant Susanne Moen Ouff tilfeldigvis før årets sesong.

Professor Marie Bragdø-Ås der gjorde et utvalg av gammelt foredlingsmateriale. Hun kom fram til en ny sort, som ble godkjent og døpt Aslaug.

– På den tida holdt man fortsatt i hevd en århundrelang tradisjon med å avle fram frø som er perfekte for norske forhold, enten det gjelder bonden eller hobbydyrkeren, sier Ouff.

Hvis du har lyst til å dyrke sukkererter i dag, er det bare å kjøpe en pose frø og stikke dem i jorda. Noen uker senere kan du begynne å høste egen avling.

Men hva ligger oppi frøposene?

– Mest sannsynlig er frøene importert fra utlandet. De kommer fra én blant en håndfull globale frøprodusenter, sier Susanne Moen Ouff.

Forsker som steller med potter
Her på Kjærran utenfor Tønsberg får de eksklusive Aslaug-frøene sin spede barndom, beskyttet av en pallekarm med lokk.

Utsolgt fra eneste produsent

I tillegg til å undervise ved universitetet har Ouff også tatt over familiegården. Hun er over gjennomsnittet opptatt av frø.

Akkurat disse nylig plantede Aslaug-ertene fant hun tilfeldigvis i en pose fra i fjor. De eneste i Norge som driver kommersiell produksjon av norske frøsorter, er Solhatt økologiske hagebruk. De opererer i liten skala og har mest småprodusenter og hobbydyrkere som kunder. Solhatt er også de eneste som tilbyr sukkererten Aslaug som såvare i dag.

I år var den utsolgt lenge før frosten var borte. Derfor er fjorårets lille pose-skatt desto mer eksklusiv.

– Aslaug er veldig populær, bekrefter daglig leder Jasper Kroon hos Solhatt.

– Det er mange som mener at dette er den desidert beste sukkererten. Utfordringen med denne sorten er at det er vanskelig å produsere såvare av god kvalitet. Vi har funnet en metode som fungerer bra, men da kan vi bare produsere en begrenset mengde, forklarer Kroon.

Dette blir selvfølgelig også Susanne Moen Ouff inspirert av. Hun får lyst til å prøve å oppformere sukkerertfrø selv. Det er ikke en oppgave folk flest kaster seg over. Og har du en importert variant, kan det faktisk være plent umulig.

Frø plantet i potter
I disse avispottene skal det snart spire. Videre skal Aslaug-plantene ut i undervisningshagen på Universitetet i Sørøst-Norge.

Hybride, globale varianter

For de fleste av oss kjøper ikke sukkerert-frøene våre hos små nisjeforhandlere. Du får jo tak i dem overalt, til og med på dagligvarebutikken. Og da er den importert.

Helt kurant om du bare vil plante noen sukkererter i kjøkkenhagen. Men det store bildet ser mer dystert ut:

– Det lille frøet handler om de store problemstillingene, både lokalt og globalt, mener Ouff.

Hun forteller at den globale frøproduksjonen konsentreres om noen få sorter. Mangfoldet synker i raskt tempo. Noen ganske få selskaper står for to tredjedeler av all utvikling og produksjon av frø i verden.

Det sier seg selv at disse ikke fungerer like godt overalt. Vær og klima varierer jo fra Brasil til Kina til Norge. Med et slags minste felles multiplum av frø kan vi fort ende opp med sorter som egentlig ikke er ideelle noe sted.

– Mange frø er dessuten hybride varianter. De er kodet til at egenskapene deres ikke videreføres til neste generasjon planter. Disse er merket F1, sier hun.

Står det «F1» på frøposen din, betyr det i praksis at du må kjøpe en ny neste år, for du vet ikke sikkert hvilke egenskaper du får fra frøene planten gir. Noe som selvfølgelig lønner seg for produsentene.

Forsker ved små potter
Susanne Moen Ouff har overtatt familiegården og driver både med vanlig korn og mer nisjedyrking. Det siste er en forlenging av forskningsarbeidet hennes ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Truer matsikkerhet og biomangfold

Aslaug er ikke bare en velsmakende ert. Hun er også listet som norsk kulturarv, på linje med stavkirker og tørrfisk. Uten at det hjelper henne ut til det brede lag av befolkningen.

På begynnelsen av 2000-tallet ble Norges eneste frøsenter som drev med avl og utvikling av norske sorter på Hellerud i Oslo, lagt ned. Nå er det Norsk Bruksgenbank som står for bevaring av tradisjonelt plantegenetisk materiale. 

Målet deres er å fremme bruk av eldre sorter og jobbe for at de kan bli kommersielt interessante.

– Bruksgenbanken sikrer mangfold for fremtiden ved å bevare norske sorter. Det handler blant annet om å sikre oss for klimaendringer og nye vær- og dyrkeforhold. Men frøene som lagres i denne banken, er foreløpig ikke for kommersiell produksjon. De er kun for bevaring, forklarer Ouff.

Hun lærer studentene sine om kulturarv gjennom mat og råvarer. Det ligger mye identitet og tilhørighet i maten vi spiser.

– Hvis du ikke har de opprinnelige råvarene til å lage maten, kan du heller ikke lage de samme rettene. Da er det noe som går tapt. Mangfold i råvarer bidrar også til mangfold i smak. Mer variasjon gjør det morsommere å lage og smake på mat, mener Ouff.

Hun trekker også fram at tap av biologisk mangfold er en trussel mot matsikkerheten vår. Det handler om beredskap og trygghet for framtida.

Personifisert i en sårbar liten ert.

– Målet er ikke verdensherredømme for Aslaug, men å sørge for å bevare slekta hennes i en liten linje. Da tar vi med oss fortida framover, sier Ouff.

Frø i Norge

Kvann (Kunnskap og vern av nytteplanter i Norge): Interesseorganisasjon som jobber for å bevare gamle, norske vekster. De utforsker også mulighetene for å prøve ut nye, utradisjonelle sorter av nytteplanter i Norge.

Norsk Bruksgenbank: Samvirke etablert i 2018 av forskjellige aktører som ønsker å ta vare på plantegenetisk materiale fra Norge og Norden. De jobber for å fremme kommersiell produksjon av norske frø.

Svalbard Globale Frøhvelv: Verdens største sikkerhetslager for frø, åpnet av den norske regjeringen i 2008. Målet er å bevare en variasjon av frø fra hele verden, som en forsikring for matforsyning for framtida. Her ligger frø kun til oppbevaring, ikke dyrking.

Powered by Labrador CMS