Nekro-sex sprer dødssmitte

Hvis du tror biologisk plantevern er et slags kose-alternativ til kjemiske insektmidler, må du tro om igjen. Biologisk plantevern med sopp kan være grotesk nok til å forsvare selv de mest tabloide overskrifter.

Publisert

Biologisk plantevern er kanskje bedre for miljøet og for oss som spiser planter, men det betyr ikke at det er for pyser.

For mens noen plantevernmetoder brukes for å skremme skadedyr, brukes de biologiske nesten bare for å drepe. Og metodene passer ikke for folk med svake mager.

Harde metoder

Det barskeste eksempelet på biologisk plantevern er kanskje Entomophthora muscae, en sopp som brukes for å bekjempe fluer.

En flue som er infisert av E. muscae oppfører seg tilsynelatende normalt til å begynne med. Etter hvert blir flua mer og mer desorientert, og etter omtrent en uke plasserer den seg høyt i vegetasjonen med bakparten i været. Der dør den.

Soppen sørger for at flua blir skikkelig festet til planten med baken i været. Dette gjøres ved at soppen vokser ut av munnen på flua og produserer festeanordninger (rhizoider).

Infiserer andre fluer

Deretter trenger soppens hvite sporebærere seg ut gjennom de tynnhudede stedene på fluas bakkropp, og sporene blir skutt ut for å infisere andre fluer.

Hvis den døde flua som står på denne måten med bakparten i været er en hunn, hender det rett som det er at hanner som flyr forbi parer seg med henne.

Etter det nekrofile samleiet pådrar hannene seg soppsmitten, som de bringer videre til friske hunner de parer seg med senere.

Fordeler og ulemper

Som med alle andre metoder har biologisk plantevern med sopp sine fordeler og ulemper, og alt som har en virkning kan også ha en uønsket bivirkning.

"Veksthusspinnmidd drept av soppen Neozygites floridana. (Foto: Erling Fløistad)"
"Veksthusspinnmidd drept av soppen Neozygites floridana. (Foto: Erling Fløistad)"

En stor fordel med sopp som plantervernmiddel er selvfølgelig at den ikke gir rester av kjemikalier i plantene eller naturen - og til syvende og sist i oss.

En ulempe er at de fleste biologiske bekjempelsesmetoder virker langsommere enn de kjemiske. Mens de fleste kjemikaliene dreper umiddelbart, tar det gjerne fra et par dager til en hel uke før de biologiske midlene tar rotta på insekter.

Lavere dødelighet

En annen ulempe med biologiske metoder er at dødeligheten sjelden nærmer seg de 100 prosentene man ofte ser når man bruker kjemiske midler.

En fordel med biologiske metoder er at dersom nytteorganismene etablerer seg i et økosystem, kan de gjøre en jobb over lang tid og drepe flere generasjoner av skadedyr.

Den kanskje viktigste fordelen med biologiske midler er likevel at mange skadedyr har utviklet motstandsdyktighet - resistens - mot kjemiske skadedyrmidler. De fleste biologiske metodene har imidlertid virkningsmekanismer som det ikke så lett utvikles resistens mot.

Resistens mot spising?

Enkelte biologiske midler går jo ut på å bruke dyr som spiser skadedyr, og det er vanskelig å utvikle resistens mot å bli spist.

Andre biologiske midler, som for eksempel bakterien Bacillus thuringeniensis (Bt), har virkningsmekanismer som det lettere kan utvikles resistens mot. Så har forskere da også merket at enkelte insekter har sluttet å la seg avskrekke av Bt.

Løsningen kan være å bruke disse midlene i samspill med andre, for at skadedyrene ikke skal få tilpasset seg.