Bygdegutter – bedre enn sitt rykte?

Guttene som blir igjen på bygda omtales som tapere både på utdanningsfronten og i kjærlighetslivet. Geograf Linda Marie Bye har sett nærmere på noen av dem.

Published
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Doktoravhandling

Bye, Linda Marie: Bygdas unge menn. En studie av bygdemenns forhandlinger om og utforming av «rurale maskuliniteter». Levert ved Geografisk institutt, Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, NTNU.

Kontaktinformasjon

– Mediebildet av bygdeguttene er veldig negativt: Vi blir fortalt at jentene rømmer fra bygda fordi guttene bare er interessert i drikking, jakt og motorkjøretøy.

– Og vi blir fortalt at guttene på grunn av manglende utdanning må gå på sosialen eller snylte på foreldrene sine, sier Linda Marie Bye.

Hun disputerte nylig med avhandlingen Bygdas unge menn. En studie av bygdemenns forhandlinger om og utforming av «rurale maskuliniteter».

Bevisst valg

Til sin avhandling gjorde Bye 10 individuelle dybdeintervjuer med unge menn i alderen 23–28 år som alle var født, oppvokst og fortsatt bosatt i en jord- og skogsbygd i Midt-Norge.

Noen av disse var etablert med samboere og barn, andre bodde alene eller sammen med foreldrene.

– Stikk i strid med ideen om at guttene blir «hengende igjen» i bygda fordi de ikke har intelligens eller initiativ til noe annet, argumenterte guttene jeg intervjuet for at det var et bevisst valg for dem å bli på bygda. Men det var tydelig at de så på dette valget som noe som måtte forsvares, forteller Bye.

Bygda disse guttene bor i har gode jakt- og fiskemuligheter, og dette var noe de la stor vekt på.

– Det er viktig for dem at de kan stikke ut i skogen på jakt eller fiske rett etter jobb, hele året.

– De mener også at bygda tilbyr et godt og rolig liv med sterkt samhold, forteller Bye, som skaffet seg jaktkort i området slik at hun kunne få bedre innblikk i denne delen av bygdelivet.

«Alle» menn jakter

Alle Byes informanter var oppvokst på gård, og jakt er ikke bare en interesse og en hobby, men en plikt til å forvalte ressursene. Jaktrettigheter følger med gården, og det er viktig at jaktkvoten blir fylt.

På spørsmålet om de kjenner noen som ikke jakter, måtte informantene tenke seg om.

– De fleste kjenner noen, men forteller hvordan denne vennen er med ut i naturen allikevel, for eksempel for å «jakte» på fotografier – eller for å være med på hytteturen og det sosiale samværet som er en del av jakten, sier forskeren.

Det er ikke nødvendig å være aktiv jeger for å bli anerkjent som en skikkelig mann blant Byes informanter, men man bør være med noen ganger for å bevise at man mestrer det.

Hvis man ikke vil jakte, bør man allikevel ha en interesse for det som følger med.

– Jakten kan nok bli mindre viktig når de får økte forpliktelser i forhold til familie og arbeid, men i denne bygda er det sentralt for gutter midt i 20-årene. I industri- eller turistbygder vil man sikkert finne andre måter å forme maskulinitet på, men i denne bygda har man sterke jakttradisjoner gjennom generasjoner, forklarer Bye.

Tar med kjæresten

Men at jakt er en del av maskulinitetsbyggingen, betyr ikke at de unge mennene har motforestillinger mot at kvinner jakter.

– Disse guttene er kjærester med bygdejenter, som jo også har vokst opp med fedre som jakter. Jenter som jakter er imidlertid sjelden blitt introdusert for jakt gjennom fedrene, det er kjæresten som har ivret for at de skal ta jegerprøven, forteller Bye.

Allikevel er det ikke alle former for jakt gutta vil ha med kjæresten på.

Linda Marie Bye. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)
Linda Marie Bye. (Foto: Heidi Elisabeth Sandnes)

– Gutter tar med kjæresten på individuelle jaktturer, det vil si jakt på småvilt som rype og rådyr. Det er mer uvanlig at jenter er med på elgjakt, sier forskeren.

Elgjakt foregår ved at man danner jaktlag, og disse består ofte av flere generasjoner av menn fra samme familie. Man sitter på post i dagevis, kommuniserer i walkie-talkie, og tar seg kanskje en dram mot slutten av dagen.

– Nedleggelsen av byttet oppleves som en overvinnelse av naturen, og her er sterke maskuline idealer involvert. Elgoksen har stor symbolverdi. Jo større dyret er, og jo flere tagger geviret har, desto bedre.

Barneoppdragelse og likestilling

De av informantene som har barn, skiller ikke mellom sønner og døtre når de snakker om hvor viktig det er å ta med seg barna ut i naturen.

– Når begge foreldrene jakter, skjer det noe i forholdet, og i forhold til barna, uavhengig av kjønn, mener forskeren.

– Kanskje blir disse døtrene med på elgjakta når de blir store nok?

– Kanskje, men det kan også være at kvinner vil danne egne jaktlag, slik noen allerede gjør.

De unge mennene forteller også at de er opptatt av likestilling generelt, og er innstilt på å ta sin del av husarbeidet og barneomsorgen.

– De tar sterk avstand fra fedrenes mangel på ansvar for hus og barn. Men det er nok fortsatt samboeren som tar det meste av arbeidet innendørs, mens gutta er mer utendørs. De poengterer imidlertid at de vasker kjeledressen sin selv! sier Bye.

Urbane menn en trussel

Mens mennene ikke opplever at kvinner i jakta skader den tradisjonelle bygdemaskuliniteten, er urbane menn en større trussel.

– Å selge jaktkort til menn fra byen gir hardt tiltrengte inntekter for bygda. Men blant bygdefolket finnes det også et sterkt moralsk press om å holde rettighetene lokalt.

– De som sitter på rettighetene må derfor ikke selge for mange jaktlisenser, forklarer forskeren.

Byes informanter tar dessuten avstand fra de urbane mennenes måte å drive jakt på.

– Guttegjengene fra byen beskrives som «kaffelattemenn» som viser seg fram med sine fine biler, dyrt brennevin, GPS og goretex-dresser. Dette settes i kontrast til bygdeguttenes måte å jakte på.

– De framstiller seg selv som stolte slitere, som går på jakt i all slags vær hele året. De har plikt til å fylle hele jaktkvoten, mens byguttene kan drive med jakt som en ren hobby.

Stor fleksibilitet i valg av yrke

Men hva så med påstanden om at bygdegutter heller går på sosialen enn å skaffe seg en ordentlig jobb? Det er ikke en holdning Bye møtte blant sine informanter.

– Mange har tradisjonelt maskuline yrker som gårdbruker – med en tilleggsjobb for å få det til å gå rundt. En del starter eget firma, for eksempel med transport. Men de er heller ikke fremmede for å ta jobb i barnehage eller aldershjem. Det er stor fleksibilitet i forhold til hvilke yrker man kan ta, det viktigste er at man blir i bygda, sier Bye.

– Fritida er den arenaen hvor man viser fram den tradisjonelle maskuliniteten. Og mennene legger stor vekt på fritida: Jeg har menn i mitt materiale som velger deltidsstilling for å ha fleksibilitet i forhold til jakt og fiske.

– Kanskje kan dette ses som en motsetning til det som skjer med urbane menn. De bruker stadig mer tid på jobben, og penger er det som gir status, mener forskeren.

Praktisk kunnskap det viktigste

– Det er enklere å legge til nye ting enn å trekke fra i maskulinitetsidealet for disse mennene, sier Bye.

Med det mener hun at mennene føler at det er rom for å ha utradisjonelle interesser, eller reise ut noen år for å ta akademisk utdannelse.

Men for å bli anerkjent som den riktige typen mann må man ha friluftsinteressen og praktisk kunnskap i bunn.

– Den innflyttede eller hjemvendte akademikeren er ikke mye verdt hvis han ikke også har praktisk sans. Det er kanskje enda viktigere for ham enn for menn med et praktisk arbeid at han er i stand til å fikse bilen og kan delta i jakt.

– Praktisk kunnskap vurderes høyere enn den akademiske, forklarer forskeren.

Bygdas klare normer

Som geograf er Bye opptatt av hvordan lokalitet, det vil si stedet vi bor på, setter rammer for hvordan vi kan utfolde oss som kjønn. På bygda er normene for hvordan man kan framstå i det offentlige rom fortsatt mye mer begrensende enn i byen, mener hun.

Når menn møtes skal samtalen dreie seg om jakt og fiske og tradisjonelle maskuline aktiviteter.

– I hjemmet utfolder det seg en annen maskulinitet. Der kan man finne kakebakende, strikkende menn, sier Bye.

Noen av intervjuene hennes tok plass i hjemmet til informanten, og i ett tilfelle spurte hun hvem som hadde stått for alle broderiene som hang på veggen i stua. Det viste seg å være informanten selv – men han trodde nok ikke at kameratene var klar over dette. Broderingen var ikke noe han snakket høyt om.

– Sånn kan det jo også være i det urbane rom, men på bygda er det mer av en risikosport å skille seg ut. Har man gått over en grense, må man jobbe med å hente seg inn igjen, påpeker forskeren.