Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norsk Utenrikspolitisk Institutt - les mer.
Iran feilet fullstendig i å vinne sympati i de persiskspråklige mediene etter USAs drap på general Qasem Suleimani.(Illustrasjonsfoto: Arash Khamooshi/Shutterstock/NTB)
Iran feilet voldsomt i forsøket på å styre fortellingen etter drapet på sin fremste general
Vinner ikke diktaturene informasjonskrigen likevel?
Diktaturer utnytter den digitale utviklingen til å undertrykke
og kontrollere egen befolkning. Både i forskningen og i nyhetene sies de å spre desinformasjon og manipulere
debattene i vestlige demokratier.
Men da staten Iran fikk en gyllen mulighet til å score
poeng i informasjonskrigen mot erkefienden USA,
bommet de fullstendig. Har vi misforstått kampen om historiefortellingen?
Har analysert mediedebatten
– I forskning på internasjonale relasjoner har det dannet seg et bildeav at autoritære stater får til
veldig mye på kommunikasjonsfronten, og at demokratier er så sårbare. Denne
fremstillingen forteller ikke hele historien, for autoritære regimer driver med
mer enn desinformasjon. De har også budskap å formidle om hvem de er og hva de
får til, sier NUPI-forsker Kjetil
Selvik.
Selvik og tidligere kollega Banafsheh Ranji publiserte nylig en vitenskapelig artikkel i tidsskriftet International Affairs.
Der analyserer de mediedebatten i de ledende persiskspråklige
satellitt-kanalene BBC Persian og Iran International i etterkant av en
dramatisk hendelse 3. januar 2020. Det var lenge før storkrigen i Ukraina, og mens
covid-19 fortsatt var noe ukjent borti Kina.
Dette er saken:
Fortellinger om hvordan verden henger sammen er viktig for Iran.
Kjetil Selvik og Banafsheh Ranji har studert kommunikasjonssvakheter blant diktaturer.
Forskningen vektlegger autoritære staters evne til å manipulere debattene.
Analysen viser at autoritære stater ikke har full kontroll over fortellingene.
Drapet på generalen
Nyheten fra Bagdad i Irak slo ned som en bombe: Et amerikansk droneangrep hadde tatt livet av ti personer. Blant dem var en
av lederne for de sjiamuslimske militsene i Irak.
Men det var ikke han som var
hovedmålet.
Grunnen til at Midtøsten-kjennerne holdt pusten, var at angrepet også
drepte den karismatiske, iranske generalen Qasem Soleimani.
– Det har dannet seg et bilde av at autoritære stater får til veldig mye på kommunikasjonsfronten og at demokratier er så sårbare, sier forsker Kjetil Selvik.(Foto: NUPI)
Han var ikke hvem som helst. Soleimani hadde gjennom to tiår
ledet den fryktede utenlandsavdelingen til Irans revolusjonsgarde. Det er det
iranske militærets viktigste spesialstyrke. Han ble fremstilt som den
iranske nasjonens store beskytter som ledet kampen mot det forhatte IS.
Han var selve symbolet på
det iranske regimets innflytelse i regionen, berømt og beryktet langt utenfor
landets grenser.
– Soleimani var utvilsomt en dyktig strateg som kjente alle som
betydde noe i Syria, Jemen, Irak, Libanon og Afghanistan. Han hadde et enormt
nettverk, forteller Selvik.
For Donald Trump var Soleimani først og fremst symbolet på
hvordan Iran rammet USA og deres interesser og allierte i Midtøsten. USA
anklaget Iran og de irakiske militsene de støttet, for å stå bak flere hendelser
i tiden før drapet.
I tillegg hevdet Trump at Soleimani planla nær forestående
angrep mot amerikanere i Midtøsten. Derfor måtte han dø.
Faktaboks: USA og Iran
Iran og USA har vært erkefiender siden Irans
islamske revolusjon i 1979.
I samme år okkuperte iranske studenter USAs
ambassade i hovedstaden Teheran og holdt amerikanske diplomater som gisler i
444 dager.
USA og Iran har siden den gang gjerne stått på
hver sin side av alliansene i Midtøsten.
Irans mulighet til å stoppe store deler av
verdens oljeforsyning ved å stenge stredet ut av Persiabukta, har vakt
bekymring i Washington.
USA har lenge fryktet at Iran skal utvikle
atomvåpen, og har vært en pådriver for økonomiske sanksjoner mot landet.
Under Barack Obamas presidentperiode tok USA
og Iran store steg mot bedre forhold. I 2015 inngikk landene en atomvåpenavtale
som lettet på sanksjonene mot Iran.
Donald Trump gikk til valg på å oppheve
atomavtalen. I 2018 annullerte han avtalen og gjeninnførte sanksjoner mot Iran.
I maktvakuumet som oppsto etter at USA
invaderte Irak i 2003, er Iran beskyld for å destabilisere Irak og ramme
amerikanerne ved å støtte irakiske opprørsgrupper.
Både USA og Iran hadde derimot en felles
fiende i IS.
Drapet på Soleimani var kontroversielt verden over. Mange
reagerte på at Donald Trump hadde beordret en unødvendig aggressiv handling som
utløste reell fare for krig.
– Kommunikasjonsmessig skulle man tro at dette var et vinnerkort
for det iranske regimet. Med sympatien fra angrepet burde de kunne score noen
poeng i kampen om historiefortellingen.
Annonse
Fortellingen om hvordan verden henger sammen, er veldig viktig
for Iran og deres verdibaserte utenrikspolitikk, forteller Selvik.
Banafsheh Ranji (bildet) og Kjetil Selvik har analysert mediedebatten i de ledende persiskspråklige satellitt-kanalene BBC Persian og Iran International i etterkant av en dramatisk hendelse 3. januar 2020.(Foto: NUPI)
I den iranske fortellingen holder USA og Vesten andre nasjoner nede, mens Iran betaler
en høy pris for å forsvare sine allierte og stå opp mot USA og Israel som tar
seg til rette. Drapet på Soleimani burde passe perfekt inn i denne fortellingen.
– Men Iran feilet fullstendig i å vinne sympati i de
persiskspråklige mediene vi har analysert. Det tyder på at autoritære regimer
har større kommunikasjonsmessige sårbarheter enn det som kommer frem i forskningslitteraturen, sier NUPI-forskeren.
Hvorfor gikk det så galt?
En krig på to fronter
Utflyttere fra demokratier framsnakker ofte det kjente og kjære
gamlelandet. For diktaturer, derimot, er det gjerne en grunn til at de som lever i eksil, har flagget ut. Mange eksiliranere har en heller lunken innstilling
til regimet i hjemlandet.
– I stedet for at folk slo ring om nasjonen i en krisesituasjon,
havnet Iran i en tofrontskrig om historiefortellingen. Fortellingen ble ikke bare
angrepet av USA, men også av eksiliranere, forteller Selvik.
Mediekommentatorene i de eksil-dominerte TV-kanalene plukket
fra hverandre regimets historiefortelling om Soleimani på ulike vis:
Var han egentlig en forsvarer av det iranske folk eller først
og fremst det iranske regimet? Var han symbolet på kampen mot IS eller på
myndighetenes undertrykkelse av eget folk? Betyr store folkemengder i
begravelse og minnestunder nødvendigvis mange tilhengere? Det var da mange i
gatene for å demonstrere mot regimet også. Jo da, Soleimani hadde sine
tilhengere, men hadde motstanderne anledning til å uttrykke sitt syn?
– En annen ulempe med et anstrengt forhold til folk som lever i eksiler at
andre stater kan utnytte splittelsen for å svekke motstanderen og fremme egen
agenda, sier Kjetil Selvik.
Det er grunn til å tro at Saudi-Arabia, Irans konkurrent i
regionen, gjorde nettopp det ved å finansiere TV-kanalen Iran International.
Saudi-Arabia kan ikke holdes ansvarlig for kommentatorenes meninger og utspill,
men solid finansiering og påkostede sendinger har tiltrukket seg både seere og
kjente iranske journalister.
– Da de to rivalene ble enige om å gjenopprette diplomatiske
forbindelser våren 2023, var et av kravene til Iran at Saudi-Arabia skulle
legge bånd på Iran International.
Annonse
Vondt til verre
2020 startet dårlig for Iran. Qasem Soleimani ble drept 3.
januar. Dagene som fulgte, skulle gå fra vondt til verre.
Allerede dagen etter drapet truet Trump med å angripe 52 mål i
Iran, herunder kulturarvsteder, dersom Iran tok hevn.
7. januar ble minst 56 mennesker klemt og trampet i hjel i
trengselen under en minnemarkering for Soleimani i den iranske byen
Kerman.
Dagen etter skulle en enda større katastrofe inntreffe.
Tross Trumps trusler, hevnet Iran seg 8. januar ved å bombe en
militærbase i Irak hvor amerikanske og norske soldater var stasjonert.
Bare noen timer senere styrtet et ukrainsk passasjerfly rett
etter at det hadde lettet fra Imam Khomeini-flyplassen i Teheran. 176 mennesker
døde.
Iran nektet for å ha noe med flystyrten å gjøre, men videoer i
sosiale medier og på eksil-TV-kanalen Iran International viste at flyet ble
truffet av et missil. Alt tydet på at et nervøst iransk forsvar hadde vært for
raske på avtrekkeren.
Diktatur møter
krisekommunikasjon
11. januar 2020, etter tre dager med benektelse, innrømmet Iran
at deres luftvern hadde skutt ned passasjerflyet.
– Dette var virkelig nådestøtet for Irans forsøk på å vinne
fortellingen. Først løy de, så nektet de i tre dager. Deretter ble de nødt til å
innrømme tabben etter videoene som dukket opp. Regimet prøvde å selge en
fortelling om at fiendtlige makter ville ramme nasjonen, men så var det de selv
som gjorde det, sier Selvik.
Han mener hemmeligholdet er typisk diktaturer.
Annonse
– Dette er måten autoritære stater responderer på i møte med
kriser fordi de er vant til at informasjon skal holdes skjult. Statsansatte er
livredde for å ta ansvar for det som har skjedd, men når det til slutt kommer
frem, hadde det vært mye bedre å innrømme tabben på dag én. Det er
grunnleggende krisekommunikasjon.
Paralleller utenfor Iran
Tilfeldighetene ville ha det til at det var et ukrainsk
passasjerfly som ble skutt ned, men er det ellers lærdommer å trekke til
diktaturet Russlands angrepskrig mot Ukraina?
– En fellesnevner er at det blir flere og flere eksilrussere med
ganske bitre forhold til hjemlandet. Mange har jobbet i russiske medier. De fortsetter å lage og spre nyheter på russisk fra utlandet, sier Selvik.
Han skulle gjerne studert om Irans kommunikasjonssvakheter går
igjen fra ett diktatur til et annet.
– Jeg tror det er en del paralleller. Putins fortelling møter stor
motstand utenfor Russland. Spørsmålet er i hvilken grad de alternative
fortellingene spiller inn igjen i diskusjonene internt i Russland. Et viktig
aspekt ved de persisktalende satellittkanalene vi har studert, er at de har
mange seere i Iran, sier Selvik.
