Jill Walker Rettberg er kanskje mest kjent som «bloggforsker» og har selv en av Norges eldste blogger, jill/txt. Rettberg ble professor før hun fylte 40 og har gitt ut en rekke bøker om digital kultur. Open Access er en hjertesak. Den siste boken hennes handler om selfier.

Rettberg er et populært intervjuobjekt. Ikke så rart, siden hun kan uttale seg om alt fra rosablogger til selfier, elektronisk litteratur og politiske bevegelser på nett. Hun er også på topp 10-lista over UiB-forskerne som fikk flest publikasjonspoeng i fjor.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Hvis jeg bare skal tenke på forskningen min, så må det bli Asia. Digital kultur i Asia er rett og slett helt annerledes enn her hos oss. Jeg vil så gjerne forstå hvordan de tenker. I Norge blir det for eksempel store overskrifter og debatt når Fotballfrue fotoshopper seg selv. Koreanske skjønnhetsbloggere får derimot sponset plastiske operasjoner som ansiktsløftninger uten at noen reagerer. Jeg lærte mye nytt på en stor konferanse i Sør-Korea i fjor og gleder meg til neste storkonferanse i Hongkong.

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– Jeg sitter sikkert på Facebook i stedet for, hehe. Neida, jeg velger nok «Forsker Grand Prix», men jeg ser veldig lite på fjernsyn. Vi har ikke engang vanlig TV-mottaker hjemme, bare nett-TV.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Undervisning er veldig gøy når du får undervise i noe du forsker på. Men hvis jeg blir tvunget til å velge, så må jeg jo tilstå at det er forskningen jeg liker aller best.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Marie Curie, rett og slett fordi hun er, eller var, vitenskapskvinnen over alle vitenskapskvinner. Jeg husker at jeg leste om henne som liten og ble veldig inspirert. Den neste gjesten min må bli Ada Lovelace som programmerte den første datamaskinen på 1800-tallet. Så kommer vi til den tredje gjesten … Alan Turing, kanskje? Nei, forresten, jeg vil ha med en kvinne til, Grace Hopper. Hun programmerte allerede på 1940-tallet, og i 1952 utviklet hun det første programmeringsspråket som kunne leses av mennesker og ikke bare besto av tall.

Faguttrykk du elsker?

– Jeg tenker for tiden mye på teknologisk determinisme, som er antakelsen om at teknologien styrer og former kulturen vår. Men det finnes jo mange andre, og bedre, måter å angripe forholdet mellom teknologi og kultur på. Det har lenge vært litt pinlig å være teknodeterminist, men nå er det plutselig blitt lov igjen. Selv er jeg vel en såkalt reflektert teknodeterminist. Det blir for enkelt å si at teknologien endrer oss uten at vi har noen fri vilje, men det går ikke an å avskrive teknologiens påvirkningskraft heller.

Faguttrykk du hater?

– Jeg synes det er vanskelig å si at jeg hater et faguttrykk, men narrativitet er et utrolig vanskelig ord som har veldig mange definisjoner og brukes på mange forskjellige måter. Da havner man fort i trøbbel, særlig i tverrfaglige diskusjoner.

Nobelpris eller verdens beste mamma?

– Å, herlighet … Det er jo veldig vanskelig å strebe etter begge deler. De minste barna mine er fem og seks år. I perioder hvor jeg jobber mer og reiser mer, merker jeg fort at de blir mer urolige og kranglete. På slike dager tenker jeg bare «Ja, ja, jeg får heller vente i ti år med å bli skikkelig superforsker». Dessuten er det vel ikke noen Nobelpriser i mitt felt, så jeg får heller satse på Holbergprisen i 2035!

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Ja, det gjør det faktisk. I utgangspunktet er jeg mot kvantifisering, men samtidig er det veldig greit med klare spilleregler. Selv har jeg for eksempel helt bevisst valgt å satse på Nivå 2-forlag for bøkene mine, og har lykkes med den strategien. Jeg tror tellekantsystemet kan være spesielt bra for unge kvinner med små barn. Det blir rett og slett enklere å planlegge og prioritere. Vi vet jo at kvinner, statistisk sett, ikke får samme anerkjennelse som menn for samme jobb. Mye forskjellsbehandling skjer ubevisst, og da er et bra med klare regler som gjelder for alle. Samtidig er det opplagt at et slikt rigid system ikke fanger alle nyanser og at det blir urettferdig for noen.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært, eller vil bli, en del av?

– Det må helt klart bli noe i fremtiden. Forskning som binder teknologi og kropp sammen er spennende, og veldig etisk utfordrende. Jeg er fascinert og skremt av kroppsnær teknologi som skrittellere og hjertemålere, og det utvikler seg så fort. Ingeniørene mener de kan kvantifisere indre følelser også nå, ved ytre målinger. Jeg vil gjerne være der når noen finner opp. Nei, vet du, helt siden jeg var liten har jeg jo selvsagt hatt lyst til å finne opp en tidsmaskin. Når jeg tenker etter, vil jeg helst holde på den drømmen.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Jeg synes kvantitativ metode gir stadig flere spennende muligheter, også innen humaniora. Vi har for eksempel visualisert sjangere innen elektronisk litteratur gjennom nettverksanalyse. Moderne, kvantitative metoder hjelper oss til å se store mønstre og sammenhenger på en måte som ikke var mulig før. Men jeg liker likevel kvalitativ metode best. Kvantitative undersøkelser gir bare det store bildet og forklarer hvordan noe henger sammen. Jeg vil vite hvorfor det er slik.