– Ambisjonen er jo å få alle til å elske insekter!

Sverdrup-Thygeson ler litt selvironisk over det hårete målet sitt. Hun hører selv hvor utopisk det låter. Å få folk til å, ikke bare like, men faktisk elske seksbeinte kryp? De som stikker, biter, suger og summer rundt ørene våre. Lykke til med den, liksom. Så blir hun grav alvorlig:

– Jo, for det er faktisk målet.

I en lampe henger det en sommerfugl av grønn papp og piperensere. Inntil vinduet står det et stort, innrammet bilde av en bille. På bordet ligger en insektkasse med utstoppede sommerfugler og i bokhylla står det meter på meter med naturvitenskapelige fagbøker. Rundtomkring henger det flere diplomer for forskningsformidling.

Kontoret levner liten tvil om at her residerer landets fremste formidler av småkrypsentusiasme.

Professor. Vitenskapelig rådgiver. Doktorgrad i bevaringsbiologi. Foreleser i naturforvaltning. Blogger. Fast inventar i Ekko og Abels tårn. Og nå sakprosaforfatter med boka Insektenes planet, som hylles av anmelderne.

Sverdrup-Thygeson er blitt en viktig stemme for naturinteresserte over det ganske land. Med festlige historier og en evne til å se det fantastiske i alle små ting, har hun åpnet øynene våre for insektenes vidunderlige verden.

Men hvordan startet det hele?

Hvor kommer denne altoppslukende fascinasjonen fra? Sverdrup-Thygeson blir fjern i blikket.

– Ja, du, det har jeg tenkt en del på. Det vet jeg ikke helt. Det er litt tilfeldig, egentlig.

Det høres nesten litt rart ut. At en som er så interessert i naturen formelig snublet over professorkarrieren sin.

– Jeg har alltid vært glad i å være ute. Vi hadde hytte i skogen da jeg var liten. Eller hytte, det var vel heller en tømmerkoie hvor vi tilbragte helger og somrer. Der var underholdningen pinner og kongler. Det var rett og slett ikke så mye annet å gjøre.

Som barn var hun fascinert av Robinson Crusoe. Hun bygde hele samfunn der ute i skogen med de materialene hun hadde for hånden.

– I dette samfunnet bygde jeg små laftehus, anla jernvinne og hadde igler som husdyr i innhegning.

Sistnevnte stakk av ganske fort, for de beveget seg overraskende raskt.

Lever av naturen

Som formidler av naturvitenskap og professor i bevaringsbiologi lever hun jo av naturen på et vis.

– Jeg har alltid vært interessert i natur. Vi var alltid mye ute med familien og jeg syntes det var gøy. Men at det skulle være mulig å leve av det, var ikke på radaren i det hele tatt. Det falt meg aldri inn at det var mulig å ha det som jobb.

Før studiene tilbragte hun et år på folkehøgskole. Etter litt frem og tilbake endte hun opp på friluftsliv.

– Jeg vet ikke om jeg lærte så mye, men en ting var i hvert fall artig, og det var å ha Jostein Gaarder som filosofilærer.

– Han var en hyggelig, sprudlende og dyktig lærer. Han viste meg hvor viktig det er å brenne for det man formidler, for å nå fram til folk.

Skulle bli historiker

Det var egentlig historie hun skulle studere.

Nå, tretti år etterpå, trekker hun paralleller mellom entusiasmen for historie og engasjementet for økologi. I biologien er økologi læren om hvordan organismer og miljøet virker sammen - samspillet i naturen.

– Det jeg synes er gøy med historie er litt det samme som jeg synes er morsomt med økologi. Det er et stort og broket bilde hvor du må se mønstre og sammenhenger. I historie påvirker hendelser i land hverandre. I økologien må du pusle sammen brikkene på tvers av arter.

– Insektene har noe med trærne og soppene å gjøre. Alt henger sammen.

Folk flest tenker kanskje at de som driver med natur som yrke også kjenner til alle arter de ser rundt seg. Det er en sannhet med betydelige modifikasjoner.

– Jeg er i hvert fall ikke noen artsnerd. Jeg er ikke spesielt flink til å artsbestemme noe som helst. Ikke at det ikke er interessant eller nyttig, det er bare så fryktelig mye som er gøy. Jeg er mer opptatt av hvordan småkrypene lever og påvirker hverandre, enn å kunne si nøyaktig hvilken art det er.

Studerte journalistikk

Etter folkehøgskolen gikk turen til USA og University of Georgia, der hun studerte journalistikk og massekommunikasjon.

Tilbake i Norge var planen å begynne på medier og kommunikasjon på Blindern, som startet i januar. Men hun ventet, startet hun på matte. Og hoppet over på biologi.

Noen kommunikasjonsstudier ble det aldri noen av.

– Det har vært mange tilfeldigheter, sier hun.

– Det er i hvert fall et stort spenn: fra journalistikk til biologi. Ser vi kommunikasjonstrangen allerede her?

– Jeg har alltid vært glad i tekst og skriving. Og så har jeg vært spesielt fascinert av språk som system.

Himmelreker og billebonanza

Kompissopp, himmelreker, eikas gourmetrestaurant, billebonanza, kjæle-gresshopper, rotehagens ryddegutter…

Det er ikke bare ord og faglige begreper hun leker seg med. Da Sverdrup-Thygesons barn var små, var det mye lek og rollespill. Sammen kledde de seg opp, hadde Harry Potter-events og levde i steinalderen for en dag. De plukket kantareller og stekte dem i fjæra, og sprang rundt med pil og bue og skjøt ned ballonger. Til bursdagene bakte hun billekaker i stedet for fotballkake og prinsessekaker.

Også de voksne rundt henne får sin del av moroa.

– Anne er en leken person, sier kollega og medblogger, professor Tone Birkemoe.

For et par år siden skulle universitetet få besøk av kronprinsparet, og insektentusiastene fikk forespørsel om å stå på stand og framsnakke insekter.

– Da jeg kom på jobb like før besøket, hadde Anne vært på ferde kvelden i forveien: jeg ble møtt av en sti av lekeinsekter fra gangen, inn på kontoret og helt opp på kontorstolen min, ler Birkemoe.

Slik gikk det til at standen også fikk en insektsti vakkert montert på en svart vegg. Annes idé var for god til ikke å benyttes for et større publikum.

Koblinger

I tekstene sine lager hun krysskoblinger som de færreste av oss ville klare å kopiere.

– Jeg tror at det er det som gjør at boka fungerer. Jeg henter eksempler fra mytologi. Historie. Populærkultur.

Målet er å gjøre det mer igjenkjennbart for folk flest.

Hun lager den selvironiske grimasen igjen.

– For de fleste synes dette er sært! Det var en kar som kom opp til meg en gang og sa: «Jeg skjønner ikke at det går an å snakke så morsomt om insekter!»

– Det er jo ikke alle som synes insekter er så morsomme da, jeg innser jo det.

Dette sier noe om hvor stor avstanden mellom henne og mottakeren ofte er. Fra den selverklærte insektelskeren til de som ikke har ofret insektene særlig mye oppmerksomhet. Eller kanskje til og med misliker dem.

Etterlyser flere stemmer

Det er en håndfull stemmer som formidler kunnskap og entusiasme om natur. Sverdrup-Thygeson etterlyser enda flere formidlere.

– Det er fint at mange stemmer formidler biologi. Det trengs uendelig mange for å få folk til å bry seg om naturen.

Så skrus bryteren for massekommunikasjon på.

– For det er jo ikke slik at vi konkurrerer med hverandre! Vi når ut til forskjellige målgrupper. På alle fagfelt trengs det å jobbes parallelt på flere plan og nivåer. Vi er jo forskjellige personer og har ikke samme mening om ting.

– Selv er jeg blitt kalt «Østkantens svar på Dag Hessen».

Formidling er gledesgreie

De siste dagene har nok vært ganske symptomatiske for hverdagen: foredrag for en stortingsgruppe på fredag, Holmenkollstafetten på lørdag hvor hun løp for Kagge forlag, foredrag på Litteraturhuset søndag ettermiddag og undervisning av NMBU-studenter morgenen etter. Hun skjeler bort på stabelen med masteroppgaver som venter på å bli lest.

– Hvordan får du kabalen til å gå opp?

Les også denne saken fra Artsdatabanken:

Møt Norges mindre kjente insekter

– Det blir mye i perioder, det gjør jo det. Men formidlingen er en ren gledesgreie. Det tror jeg den må være. Det å bruke noen timer en kveld på å skrive et blogginnlegg om noe interessant jeg har lest, gir overskudd.

Når personene i Sverdrup-Thygesons nærhet skal beskrive henne, er det særlig et punkt som dukker opp, og det er hennes enorme arbeidskapasitet. Det virker som om hun får mye mer ut av døgnets 24 timer enn mange av oss andre.

Tror ikke på moralsk pekefinger

Hun har så mye å fortelle om de små. Rare og underlige historier. Målet er en vennligere hverdag. For insektene.

– Hvis man er vennlig stilt, så kommer ønsket om å bry seg om dem innenifra.

Hun har ingen tro på den moralske pekefingeren. I boka er den bevisst flyttet til det siste kapittelet og er kun der.

Les også:

Smådyr er enda mindre i byene enn på landet

– Det er ikke en «miljøbok». Den er ment til å være en bok om insektene og oss. Jeg vil at folk skal le og humre. Tenke: «oi! Så kult!».

– De fleste går ikke rundt og tenker at de skal lese en bok om insekter. Da har de kanskje heller mer lyst til å lese om seg sjøl, som bøker om hjernen, tarmen eller skjeden. Det er nok utfordringen med boka: å få folk til å begynne å lese den. Den er avhengig av å være en snakkis for å bli lest.

Men den blir lest. Og de liker det. Positive anmeldelser har strømmet inn fra mange svært så forskjellige hold. Finansavisen. Gert Nygårdshaug. Ole Mathismoen. Sophie Elise. Sammenliknet med gjennomsnittlige salgstall for sakprosa har hun allerede overgått forventningene.

Målet er folkeopplysning. Spre det glade budskap.

– Og da må jeg reise til alle små og store foreninger som jeg ikke visste eksisterte.

I skrivende stund

I skrivende stund er Insektenes planet vel ute i sitt andre opplag. Den er allerede solgt til Tyskland, Italia, Frankrike, Nederland, Polen, Estland, Storbritannia, Australia, USA, Canada og Kina.

Sverdrup-Thygeson forhandler med forlag i flere andre land på kryss og tvers av kloden. Kanskje er det håp for de hårete ambisjonene allikevel? Kanskje klasker vi ikke lenger til humla i vinduskarmen, men slipper den vennlig ut? Og ser vi en råtten trestubbe i skogen, vet vi at insektene tar jobben med oppryddingen for oss.

Takket være hennes entusiastiske formidling.