«Holdningene dine er så preget av at du er en venstreradikal moralist.»

«Du må være rasist som kan si noe sånt.»

Forskning på innvandring og migrasjon er kanskje det tøffeste du kan drive med som samfunnsforsker – iallfall om du våger å fortelle om forskningen din gjennom mediene.

Tirsdag denne uka samlet stiftelsen Fritt Ord både forskere og andre til åpent møte for å diskutere hva forskere kan oppleve om de deltar i samfunnsdebatten på et politisk betent felt.

Debatten skulle komme til å handle like mye om samfunnsforskere som tar politisk standpunkt.

Dagsnytt 18 og Document.no

Utgangspunktet var Mette Anderssons nye bok «Kampen om vitenskapeligheten» med undertittelen «Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt».

En bok der professoren ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo, har intervjuet 31 samfunnsforskere om deres erfaringer med å formidle forskning på et følsomt område som innvandring.

Driver du med samfunnsforskning på innvandring, blir du nesten garantert innkalt til et program som NRKs Dagsnytt 18. Du kan også bli oppfordret til å skrive en kronikk i Aftenposten. Kanskje kaster du deg på egen hånd inn i debatter i kommentarfeltet hos innvandringskritiske nettsteder som Document.no.

Noen samfunnsforskere våger alt dette. Men ikke alle.

Presset fra flere hold

Innvandringsforskere kan likevel oppleve et press om at de må formidle forskningen sin. Mette Andersson konkluderer ut fra intervjuene sine, med at forskerne i dag blir presset fra tre ulike hold:

• Akademiske institusjoner forventer i dag at forskerne de lønner er synlige i offentligheten.
• Mediene forventer ekspertsvar fra forskere. Men de vil gjerne også at forskeren skal være engasjert og helst mene noe selv.
• Byråkrater og politikere har betalt for forskningen. De forventer nyttig og troverdig forskning.

– Alt vi gjør er politisk

Andersson møtte i arbeidet med boka noen samfunnsforskere som legger stor vekt på å være politisk nøytrale. Slike forskere kan synes at grenseoppgangen mellom forskning og politikk er fryktelig vanskelig.

Slik svarte en forsker i 50-årene med jobb på et forskningsinstitutt:

«Jeg prøver jo etter beste evne å ikke være for politisk. Men det er ikke mulig å ikke være politisk heller, ikke sant. Alt det vi driver med er jo på en måte politisk.»

Les også

Slik har innvandrerbarn det i Norge

Og slik svarte en annen samfunnsforsker i 30-årene, ansatt på et universitet:

«Men de fleste (forskere) har et politisk engasjement på feltet i tillegg til å være forsker, det er bare å være åpen om det. All samfunnsforskning har med politikk å gjøre. Politisering betyr at en problematiserer ting, åpner opp for diskusjon.»

Annengenerasjons innvandrer er ikke tillatt

Mette Andersson er opptatt av at mye samfunnsforskning tar utgangspunkt i verdier, slik sitatene over klart peker i retning av. Hun mener at dette er viktig å snakke om.

– Vi samfunnsforskere kan ikke late som om alt det vi holder på med er objektivt, sa hun under seminaret.

– Et eksempel er at vi i Norge ikke lenger bruker begrepet «annengenerasjons innvandrer», fordi vi ikke synes at det er allright. I de fleste andre land brukes dette begrepet fortsatt.

At uenighet om innvandringsforskning kan få store konsekvenser, er konflikten om SSBs forskningsavdeling i 2017 et eksempel på. Der hadde SSB-direktør Christine Meyer og hennes sjef, finansminister Siv Jensen (Frp), ulike oppfatninger om SSB sin forskning på innvandrere.

Kritikk fra kolleger

Mette Andersson mener det har vært en klar endring fra 1990-tallet og fram til nå i hvilke konflikter samfunnsforskere på innvandring opplever rundt seg.

Før kom konfliktene og kritikken samfunnsforskere opplevde mest fra internt hold.

Hør også denne

Podcast: Ligger fremmedfrykt i genene våre?

– På 1990-tallet handlet det mest om at samfunnsforskere på innvandring skjelte ut hverandre, sa Andersson.

Det var en veldig tøff debatt, rapporterer hun.

Iblant ble forskere på innvandring utsatt for direkte hets av kolleger.

Flere er redde etter 22. juli

I dag er frontene innad mye mindre harde. Dette har skjedd samtidig som forskningsfeltet er blitt veldig mye større.

– I dag handler det heller mest om at samfunnsforskere på innvandring blir skjelt ut av andre. Man kan bli kalt rasist av folk på den ene siden eller dum og naiv advokat for innvandrere av andre.

Etter 22. juli 2011 er flere forskere blitt mer redde for å delta i samfunnsdebatten, erfarte også Andersson i arbeidet med boka.

Flere av forskerne hun intervjuet fortalte henne hvor ubehagelig de nå synes det er å bli skjelt ut i sosiale medier eller i kommentarfelt, etter å ha skrevet en kronikk eller blitt brukt som kilde av media. Hakekors på postkassa og antydninger om at noen vet hvor man bor er to erfaringer.

Andersson ser også at det er de samfunnsforskerne som har vært mest ute i offentligheten, som takler det best når det blåser rundt dem.

– Lettere å debattere innvandring nå

Grete Brochmann er også professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

Hun er mest kjent for å ha ledet de to regjeringsoppnevnte Brochmann-utvalgene, som begge så på hvordan innvandring kan påvirke norsk velferd og økonomi. I motsetning til de fleste andre samfunnsforskere på innvandring, er Brochmann heller blitt satt i bås med innvandringsmotstandere.

– Jeg har selv opplevd mye av det boken til Andersson handler om, fortalte Brochmann under Fritt Ord-arrangementet.

Les også

Europas befolkning endres dramatisk

– Jeg har opplevd å bli mistenkeliggjort av kolleger fordi de mente at jeg har vært for opptatt av hvilke konsekvenser innvandring får for staten. Samtidig er jeg blitt kritisert for ikke å stille opp for svake grupper.

– Dette har helt klart vært ubehagelig.

Men Grete Brochmann synes at det er veldig mye bedre å være samfunnsforsker på innvandring i dag, enn det var for noen år siden.

– Både blant kolleger og i den offentlige samtalen er det blitt en mye større forståelse for at det er viktig å få på plass et best mulig kunnskapsgrunnlag om innvandring.

– Fortsatt er debatten om innvandring veldig polarisert. Men den har samtidig blitt åpnere, sier professoren.

Nå er innvandringsforskere redde for å virke naive

Nils August Andresen er redaktør for det konservative tidsskriftet Minerva.

Andresen mener at det blant innvandringsforskere har eksistert en slags konsensus om å innta en svært liberal holdning til innvandring. Slik har det oppstått mange blindsoner hos forskerne.

Men Andresen ser i likhet med Andersson og Brochmann at noe nå er annerledes.

Mens samfunnsforskere før var mest redd for at noen skulle plassere dem som høyreorienterte, er det nå i stedet blitt mange forskere som er redde for å bli oppfattet som for naive overfor innvandrere, tror han.

Les også

Hva vet vi egentlig om hvordan det går med flyktningene i Norge?

– Før begynte en forsker alltid med veldig mange forbehold, før han våget å fortelle oss at det er noen innvandrere som ikke funker på jobb.

– I dag begynner de heller teksten sin med at det finnes religiøse og etniske forskjeller mellom folk, før de tar med at sosioøkonomi også kan ha noe å si.

Debatten om innvandringsforskning handler i dag heller om hvordan man skal stille seg til en del kompliserte spørsmål, foreslo Minerva-redaktøren. Som når én gruppe forskere er redde for å stemple innvandrere som voldtektsmenn. Mens en annen gruppe peker på hvilke konsekvenser det kan få for kvinner dersom vi ikke våger å snakke om kriminelle innvandrere som voldtar.

– Det må være kunnskapsbasert

Lars Gule er utdannet filosof og forsker på Midtøsten, islam og ekstremisme ved universitetet OsloMet.

Gule er en hyppig deltaker i offentlige debatter og ofte å høre på radio.

Han er heller ikke redd for å kaste seg inn i debatter på sosiale medier. På det høyreradikale nettstedet Document.no skal han blant annet ha diskutert med Anders Behring Breivik. I 2014 fikk islamforskeren OsloMet sin formidlingspris.

Lars Gule er fullt klar over at forskningsfeltet hans er følelsesmessig sterke saker for mange.

– Men å ha sterke meninger er ikke det samme som å ha solid kunnskap. Dessverre er det mange som kommenterer mest på bakgrunn av inntatte ideologiske posisjoner og lar det bestemme hva som blir sagt.

– Noen ganger blir det helt likegyldig hva noen sier. Det er den som sier det, som gjør at man får reaksjoner. Dette har jeg til en viss grad selv opplevd, forteller Gule.

Han synes ikke at det bør gå noe knivkarpt skille mellom å være forsker og å være samfunnsengasjert på mange områder.

– For meg henger dette sammen, sier Gule til forskning.no.

– Men skal man kommentere og formidle som samfunnsforsker, så bør det man gjør være kunnskapsbasert. Det bør være så tett som mulig opp til det man vet kan være sant.

– Samtidig er det alltid mulig å ha ulike perspektiver.

Her kan du se seminaret hos Fritt Ord på YouTube.

Referanse:

Mette Andersson: «Kampen om vitenskapeligheten. Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt», Universitetsforlaget, 2018